Kan du tilgi meg?

Noen har såret deg. Konfrontere, eller bare tåle? Måten vi tilgir på, får følger for forholdet videre.

  • Sylvi Leander

Tilgivelse, om forlatelse, ordene lyder gammeldagse. Temaet er likevel evig aktuell, så lenge vi sårer hverandre, tråkker på ømme tær, svikter og mishandler hverandre.Nylig har vi sett flere eksempler i mediene på at også vold og drap kan tilgis. I disse dager går filmen "Om forlatelse" for fulle hus. Den røde tråden er anger, bot, tilgivelse.Hva rommer dette diffuse fenomenet? Også forskere spør seg.Et canadisk forskerteam har undersøkt ulike måter å tilgi på og sammenlignet effekten både for offeret og for forholdet videre. (Three ways to forgive. British Journal of Sosical Psychology) Unge studenter ble blant annet bedt om å tenke nøye på en situasjon der de var blitt skikkelig såret. De skulle se situasjonen levende for seg, for deretter å besvare spørsmål om sine følelsesmessige reaksjoner og hvordan deres forhold til "synderen" hadde utviklet seg senere.

Ulike måter.

På basis av besvarelsene kunne forskerne plassere deltagerne i tre hovedgrupper:De som åpent og ærlig konfronterte den andre med hva som hadde såret dem og hvordan det føltes. I denne gruppen begynte prosessen med å tilgi allerede da problemet ble lagt åpent frem.I den andre gruppen fant man de som tilga gjennom selvkontroll. "Det er menneskelig å feile, følgelig må det være rom for tilgivelse", var tankegangen her. Deltagerne arbeidet med seg selv på et indre plan og så på det å tilgi som et tegn på moralsk styrke og personlige utvikling.I den tredje gruppen fant man – "slikt-må-man-bare-tåle-deltagerne". Selv om de ikke direkte tilga synderen, ønsket de å opprettholde en positiv relasjon til vedkommende. De hverken tilga eller konfronterte, men var heller ikke blinde for overtrampet den andre hadde begått.

Nervøst.

Fellesnevneren i gruppen som konfronterte synderen, var en viss nervøsitet for at forholdet ikke skulle tåle den direkte talen og åpenheten. De negative følelser som hendelsen hadde utløst, forsvant helt etter hvert som kontakt og forståelse ble gjenoppbygget.Den moralske gruppen følte en grad av nedstemthet. Noe av tilliten til den andre hadde gått tapt.Den tredje gruppen var preget av et mer vedvarende nag overfor synderen.Hvordan gikk det så med forholdet mellom partene? Jo, forsøkspersonene som tok tyren ved hornene, fikk faktisk et bedre forhold til vedkommende i tiden etterpå.I den andre gruppen ble stillingen uavgjort. De fikk hverken et bedre eller dårligere forhold til synderen. Og ikke helt overraskende fikk deltagerne i tredje gruppe, de som sto for en lunken tilgivelse eller ingen tilgivelse, et dårligere forhold til vedkommende i etterkant. Det er altså ikke ett fett hvordan vi skværer opp med hverandre, om forholdet skal holde.

Hvorfor tilgi?

Tidligere studier har vist at de som har lett for å tilgi sine medmennesker ligger høyere på trivselskurven enn de som har problemer med å tilgi og bære over med andres feil.Det må likevel aldri komme dit at det blir en moralsk motesak å skulle tilgi. Ingen må føle seg presset til det, eller ha dårlig samvittighet om de ikke klarer det, sier professor i psykologi (UiB), Frode Thuen som har skrevet bøker om utroskap og tilgivelse.Forutsetningen for å klare å tilgi, henger sammen med vår personlighet, med vårt forhold til overgriperen og med krenkelsens art. Noen mennesker har lett for å tilgi. Det er ofte personer som generelt er fleksible av natur. De er åpne for en kompleks virkelighet, og kan se en sak fra flere sider.Videre er det lettere å tilgi en som angrer og viser det, enn en psykopat som ikke innrømmer noen skyld. Der det ikke finnes en angrende person, må hele arbeidet gjøres alene av den som er blitt krenket. For det tredje vil det være avgjørende hva en er blitt utsatt for. Å tilgi en utro ektemann vil som regel være en mindre krevende jobb enn å tilgi en voldtektsforbrytelse, påpeker Thuen.

Evig påminnelse.

— Leger tiden alle sår?- Ikke nødvendigvis. Det vi ikke klarer å legge bak oss og tilgi, vil ligge der som en evig påminnelse. - I samlivsrelasjoner er det derfor ingen løsning å skyve den vonde hendelsen under teppet. Konflikten må gjennomgås, men på et tidspunkt må begge parter klare å si: Nå er vi ferdig med dette.