Norge

1968 på norsk

40 år er gått siden sekstiåtterne gjøv løs på Norge. Hva slags samfunn var det de var så misfornøyde med?

Året er 1968, stedet er Fjellhaug, Sørskogbygda i Hedmark. Lørdagsdansen er i full gang, og jentene venter på å bli budt opp til en svingom. Sekstiåtterkulturen er mange mil unna. Foto: JOHN MYHRE

  • Forf>
  • <forf>lars-ludvig Røed <

"Filharmonisk Selskaps konsert i aften er avlyst (. . .) Det er Goreckis og Sigurd Berges verker som musikerne har nektet å spille, fordi de ifølge sine kontrakter ikke kan anses forpliktet til å utføre slike lyder som de to partiturene forlanger. Strykerne skal bl.a. bruke sine fingre til å banke i lokket med, likesom det ønskes at musikerne skal delta med lyder frembrakt av munnen i form av nynnen, mumlen e.l." Året er 1968, og i Aftenposten 16. februar fremgår det at det nye sliter med å vinne terreng i kulturlivet. Men både ute og hjemme er underlige ting i emning: "Fenomenet hippies — yngre personer med ustelt preg, langt hår, barbente, med øreringer og annen pryd - er vel kjent her hjemme. I San Fransisco danner the hippies faktisk et eget samfunn i samfunnet, hvor kjønnene lærer å elske, hvor freden blir tilbedt og krigen hatet. Typisk er også hungeren etter narkotika." (Hvem Hva Hvor 1969) Samme sted berettes det om flere unge i opprør: "I storbyer og universitetsbyer fra Japan til Sverige stirret opprørske studenter og bastante politigeledder hverandre nervøst i øynene (. . .)"

Stabilt.

Helt til Sverige, altså. I Norge var tilstandene roligere. I hvert fall en stund. Symbolåret 1968 var på overflaten et udramatisk, stabilt norsk år.

"Å være homofil i 1960-årene var som å være med i en undergrunnsbevegelse under krigen" (Gerd Brantenberg, født i 1941, i boken "Ekte sekstiåttere")

Mens de antiautoritære tanker forsiktig begynte å fenge også i norske studentmiljøer, var det Forsyte-sagaen som engasjerte de brede lag. I uke etter uke opplevde Norge en voldsom TV-interesse. Familien Forsyte skulle bli den første i en lang rekke dramaserier som samlet befolkningen. I kirken forsøkte man å hanskes med den stadig økende skilsmissefrekvensen. Et flertall av biskopene sa nei til å vie fraskilte så lenge den tidligere ektefellen var i live.Og i norske kjøkkener regjerte mor. Husmorens absolutte storhetstid var rundt 1960; da jobbet 55 prosent av alle norske kvinner hjemme, mens mindre enn 10 prosent av alle gifte kvinner hadde lønnsarbeid. Kvinnenes utmarsj fra kjøkkenet skulle bli en av de store omveltninger i tiårene som fulgte, men var i 1968 bare delvis påbegynt. Hvem Hva Hvorskriver om "Ønskekjøkkenet 1968" - "et kjøkken der husmoren kan arbeide lettvint og effektivt".

Homogent.

Var det noe som forstyrret idyllen? I hvert fall ikke asylsøkere og integreringsproblemer. I 1968 befant det seg i alt 168 afrikanere (og 421 fra Østen) her i landet; antallet var så lite at hele Afrika kunne telles som en enhet. Et homogent samfunn - der nesten alle var i arbeid: Antallet uføretrygdede var ca. tre prosent. I dag er tallet nesten firedoblet, til drøyt 11 prosent (av alle over 18 år). Arbeidsløsheten var forsvinnende liten. Og over det hele hvelvet det seg en himmel av velstand. En stabil økonomisk vekst hadde fylt opp folks lønningsposer og gitt norske familier et nytt forbruksmønster. Stadig flere og finere biler fylte gatene, og boligene vokste. Charterturene var nylig oppfunnet. I radioens ønskekonsert var "Lyckliga gatan" favoritten.Var Norge rett og slett blitt et mett samfunn?

"Undertrykkelsen av nordlendinger var kanskje det som gjorde sterkest inntrykk på meg den korte tiden jeg bodde fast i Oslo. I avisenes hybelannonser sto det "Bill.mrk. Ikke nordlending". De var datidens innvandrere." (Birte Simonsen, født 1948, i boken "Ekte sekstiåttere"

Tomrom.

— Forbrukersamfunnet etterlot seg et eksistensielt tomrom. En generasjon ungdom fant seg ikke til rette i denne "fullførte" velferdsstaten. De fikk en oppfylt visjon av velstand og velferd fra sine foreldre - og ville sprenge seg rom og frihet til sin egen. Det norske, velorganiserte samfunnet ga ikke rom til drømmen, sier Berge Furre, professor i historie og i mange år aktiv politiker på venstresiden.I historieverket "Vårt hundreår" peker Furre (født i 1937) på at mange unge på slutten av 60-tallet så en utvikling som de mente truet fundamentale livsverdier: Sentralisering av økonomisk/administrativ makt, autoritær styring av skoler og universiteter, kvinnediskriminering, rasering av jordbruk og utkantstrøk, manglende naturvern, farlige industrimiljøer og monotont arbeid. Var mennesket blitt en vare i "bruk- og kastsamfunnet"?Fra den store verden kommer sterke meldinger. I august 1968 ruller sovjetiske stridsvogner inn i Tsjekkoslovakia og knuser forsøket på å myke opp kommunismen. I Berlin blir studentlederen Rudi Dutschke skutt ned og alvorlig såret. Og nesten daglig preges nyhetsbildet av krigen i Vietnam. Bombene og fremferden til vår nære allierte USA provoserer mange norske unge, i den grad at Vietnamkrigen pekes på som en av 68-revoltens viktigste årsaker.

Studenteksplosjon.

I den ferske boken "Ekte sekstiåttere", basert på en spørreundersøkelse blant drøyt 1200 personer som studerte i Oslo rundt 1968, er Vietnamkrigen et viktig tema. Men forfatterne Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik skriver også følgende: "Studenteksplosjonen var så sterk at en eller annen form for radikalisering trolig hadde funnet sted rundt 1968 selv om amerikanerne aldri hadde gått inn i Vietnam. De radikale studentene ville ha funnet andre symboler. I andre land som Danmark, Tyskland og Frankrike spilte Vietnamkrigen en mindre rolle (. . .)"Førland og Korsvik peker altså på studenteksplosjonen. Fra 1960 til 1974 steg antall studenter som tok eksamen ved Universitetet i Oslo fra 3816 til 19 573. Hvert år økte studenttallet her med ca. 1000. En eksplosjon som førte til at kapasiteten ved universiteter og andre høyere læresteder ble sprengt. Ifølge Førland/Korsvik var det sentrale at så mange studenter med god tid, få forpliktelser og mye øvelse i kritisk tenkning ble samlet på universitetene. Siden de fleste heller ikke hadde kone og barn (70 prosent av studentene var menn), hadde de god tid til å lese, diskutere - og protestere, ikke minst mot forholdene på universitetene. Stadig flere fra ulike sosiale lag fikk anledning til å studere, og bedret økonomi kan også ha bidratt til å bryte ned de unges respekt for autoriteter. Ikke minst hadde en selvbevisst tenåringskultur utviklet seg sterkt på 60-tallet (musikk, moter etc.)

"En gang i Oslo ble jeg nektet å komme inn på Peppes Pizza på grunn av langt hår!" (Mann, født 1950, i boken "Ekte sekstiåttere)

Motstand.

Men det etablerte Norge tok ikke umiddelbart bølgen for de unge og radikaliserte. I Stortinget feide de folkevalgte i 1968 en økende NATO-motstand til side med en overveldende NATO-tillit, bare seks representanter stemte imot. Og da Norges første militærnekter på politisk grunnlag, Øyvind Ulltang, i rettssaken mot ham (som han tapte) holdt en lengre politisk redegjørelse med sitater fra bl.a. Karl Marx, avbrøt sorenskriveren ham med følgende utsagn: "Rettssalen er ikke noe politisk forum. Når jeg har latt Dem holde på så lenge, er det fordi jeg ville danne meg et bilde av om dette er Deres alvorlige personlige overbevisning. Nå er det nok."

1. mai-toget 1968 passerer Stortinget med en protest mot Vietnamkrigen. Deltagerne er pent antrukket med slips og frakk, og håret er kort. Foto: SCANPIX

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    «Sekstiåtterne» – fra frihetskrav til meningspress

  2. KULTUR
    Publisert:

    Bratholm & Larsen tar lettvint på ungdomsopprøret i 1968 i ny bok

  3. KULTUR
    Publisert:

    1968: «Å være kritisk til den seksuelle frigjøringen var like dumt som å være for latinundervisning.»

  4. KULTUR
    Publisert:

    Jan Guillou om #metoo: – En eldre mann er det mest motbydelige man kan være for tiden

  5. KULTUR
    Publisert:

    - Jeg vil ha mer glitter i Oslo

  6. DEBATT
    Publisert:

    Dagens kortinnlegg, tirsdag 8. mai