Norge

Weronika Krasoń ble svimmel hvis hun skulle snakke foran klassen. Slik ble hun kvitt frykten.

  • Hanne Ørnhaug Eskeland
  • Karoline Risnes
  • Jannica Luoto (foto)

(Bergens Tidende): Weronika (19) håpet brannalarmen skulle gå, så hun slapp å fremføre foran klassen. Til slutt bestemte hun seg for at nå var det nok.

Det var aller verst første skoledag på Kvam videregående.

Læreren ba alle presentere seg selv for den nye klassen.

Weronika Krasoń ble klam i hendene.

Én etter én reiste elevene foran henne seg.

Hun kjente kaldsvette på ryggen.

Da det ble Krasońs tur, hadde hun rukket å bli svimmel. Hun reiste seg, men det var akkurat som om stemmen satt fast i halsen.

Det Krasoń ikke visste, var at dette var starten på slutten for frykten hun har hatt så lenge hun kan huske. Frykten for å snakke foran folk. Som lagde en avgrunn i magen, og gjorde beina til spagetti.

Om lag 30 prosent av alle ungdommer har presentasjonsangst, ifølge en amerikansk studie. Rundt halvparten av disse utvikler etter hvert sosial angst.

Det kan kjennes som om en alarm går i kroppen. Trussel i sikte.

Hjernen setter i gang reaksjoner som skal redde deg ut av det hjernen tror er en farlig situasjon.

Kroppen pumper ut adrenalin. Pulsen øker. Hjertebank, skjelving, svimmelhet, mageknip – symptomene er mange.

Å snakke foran folk krever ro og fokus, men alt kroppen vil er å stikke av.

Krasoń brukte mye energi på å kjempe mot kroppen. Gjennom videregående kunne hun sitte i dagevis og pugge manus. Likevel kunne hun bli skjelven og dårlig.

– Jeg kunne bli nervøs allerede dagen jeg fikk vite at jeg skulle ha en fremføring. Så ble det bare verre og verre etter hvert som det nærmet seg, sier hun til Bergens Tidende.

Hun var redd for hva folk ville tenke om henne. At hun skulle virke dum. At de skulle le.

Hun pleide å håpe at brannalarmen skulle gå før det ble hennes tur, men det gjorde den aldri.

David Christopher Tahara (20) husker det knøt seg innvendig når han skulle ha fremføringer på skolen.

Ordene veltet ut i ekstrem fart. Som om kroppen forsøkte å få det overstått på rekordtid.

Han slår knyttneven mot brystet for å vise hvordan hjertet kunne begynne å hamre når alles øyne var rettet mot ham.

– Jeg hadde rett og slett ikke kontroll over situasjonen. Jeg snakket fortere og fortere.

For ham var det forventningspresset som var verst.

– Det er noe med følelsen av å være eksponert. At alle hører på deg og analyserer det som kommer ut av munnen din.

Men Tahara visste at han måtte lære seg å snakke foran folk. Drømmen var, og er fortsatt, å bli politiker.

Smiti Kahlon forsker på, og hjelper ungdommer med, presentasjonsangst.

Det var den amerikanske studien som satte henne på tanken: hva om ungdommer med presentasjonsangst kan få hjelp, slik at de ikke utvikler sosial angst senere?

Nøkkelen til å komme ut av frykten er å flytte oppmerksomheten, forteller Kahlon.

– Når man er redd fokuserer man mer på det som skjer i kroppen, enn på selve oppgaven. Da forsterkes symptomene bare mer. Man får heller ikke med seg om det man er redd for faktisk skjedde eller ikke.

Hennes erfaring er at det aldri blir så ille som elevene tror.

Ett fag var annerledes for Weronika Krasoń. Hun slappet mer av i kjemitimene.

– Læreren var så avslappet selv. Hun kunne si noe som var feil, og så gjorde hun bare noe morsomt ut av det, og snakket videre. Hun inspirerte meg, forteller Krasoń.

Likevel fikk hun utsatt en kjemipresentasjon i så mange uker at det til slutt ble sommerferie, og hun slapp å ha den.

Om læreren visste hva Krasoń kjempet med, vet hun ikke, men Krasoń fikk aldri kjeft.

– Det var den sommeren jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ikke leve sånn. Jeg var dritlei av den ekle følelsen i magen.

Kjemilæreren Krasoń snakker om, er Agnethe Lie Øyri (28).

– Så utrolig hyggelig. Sånt skulle flere lærere fått høre.

Øyri mistenkte det, men visste ikke hvor dypt frykten satt i Krasoń.

Men Øyri vet at mange elever opplever prestasjonspress, og gjør det hun kan for å senke terskelen. Å ikke være selvhøytidelig er en av Øyris faste motgifter.

– Mange har behov for å gjøre alt perfekt, men hva er egentlig perfekt? Det er bedre å prøve og feile, enn å ikke prøve. Det er slik vi lærer, sier Øyri.

Sommeren 2018 var David Christopher Tahara på besøk hos sin mor i USA. Der bestemte han seg for å gjøre noe med frykten. Han ville utfordre seg selv og forteller at han meldte seg på et kurs for talere.

Tahara tenker tilbake på hvordan kurslederen pekte mot ham, og ba ham snakke uforberedt foran de andre.

40 sett med øyne stirret mot ham.

Blodet pumpet så hardt at han følte at han skulle besvime.

I seks lange minutter sto han alene foran de andre og snakket.

– Jeg måtte presse meg selv skikkelig. Det var ikke noe gøy, men jeg klarte det.

Etter dette kurset har Tahara lært at de første minuttene er verst. Hvis han jobber med å komme seg over starten, flyter resten av seg selv.

– Når den overveldende følelsen går over, klarer jeg å fokusere på det jeg skal si.

Tahara er overbevist om at det viktigste han har gjort for å overkomme frykten er å øve. Han begynte forsiktig å snakke foran de andre i elevrådet på skolen, og i trygge rammer foran venner og kjente.

I dag er Tahara student ved Universitetet i Bergen. Følelsen han hadde før på scenen er erstattet av en ny trygghet. Nylig ble han valgt som leder for FN-studentene i Norge.

Å bli kvitt frykten ble Weronika Krasońs prosjekt siste året på videregående.

Hun meldte seg inn komiteen for den årlige blåturen. Det tvang henne til å snakke foran folk, men uten at noen skulle gi henne en karakter etterpå. Det gjorde frykten mer håndterlig.

– Jeg måtte begynne med noe som føltes mindre skummelt, sier Krasoń.

For å minne seg selv på at det ikke var farlig å snakke foran folk, stilte hun seg selv det samme spørsmålet igjen og igjen: Hva er det verste som kan skje?

– Jeg begynte å tenke: hvor mange ganger har jeg sittet i klasserommet og tenkt at noen andre var dumme, eller ledd fordi de sier noe feil? Aldri.

Gå inn i de skumle tankene, er forskeren Smiti Kahlons anbefaling. For å bli kvitt frykten må man først finne ut hva man er redd for at skal skje.

Kahlon har aldri møtt Krasoń og Tahara, men har fått høre deres historier. Hun roser dem for å ha møtt angsten i stedet for å flykte.

– De har skapt sine egne eksponeringssituasjoner, noe som kan ofte være vanskelig med presentasjonsangst.

– De har fortsatte å holde presentasjoner og oppsøke slike situasjoner. På denne måten har de lært at det ikke er så farlig som de trodde, sier forskeren.

I august i år måtte Weronika Krasoń stå foran klassen og presentere seg selv enda en gang.

Akkurat som den dagen for litt over tre år siden.

Denne gangen for kjemistudentene på Høyskolen på Vestlandet.

Hun viste bilder på en skjerm. Av Norheimsund og fotballen.

Hun fortalte og fortalte, med stødig stemme. Denne gangen helt uten kaldsvette og klamme hender. Hun var rolig.

Hun fortalte til og med at hun mistet motorsykkellappen for ett år siden.

– Klassen lo da jeg sa det. Det syns jeg var ekstra gøy, sier Krasoń.

KILDER: Smiti Kahlon, psykolog og doktorgradsstipendiat ved Universitet i Bergen. Berit Christine Nestås, rådgiver og kursholder i Sammen.

Les hele saken med abonnement