Norge

TV-suksess helt på jordet

Langt ute på landsbygda gjør Klaus Sonstad TV-suksess på noe vi ikke får nok av: Distrikts-Norge.

Klaus på kanten har inntatt Skjåk i Gudbrandsdalen. Klaus Sonstad og TV-teamet lager reportasjer i en kjendisfri sone.
  • Tekst Foto
  • Øyvind Nordli
Klaus Sonstad stiller spørsmål om et yrke han knapt har hørt om. Åsne Heldal Hagen smiler og svarer.
Ingen tvil om hvor moteprodusenten Moods of Norway har hentet sitt kjennemerke: «Gråtass» fra Skjåk.
Den svenske bussjåføren i Skjåk, Anette Olofsson, vil gjerne bli avbildet sammen med Klaus Sonstad. Fotograf for anledningen er tekstforfatter i Klaus på kanten, Vemund Vik.
Kopi av afp000516094_861843.jpg

En bratt grusvei snor seg opp til Hågå gård i Skjåk. Luften er krystallklar, nærmest med sunnhetsgaranti. Og fjellene rundt står der og vokter over sine 2300 innbyggere.

Fjellbygda i Gudbrands­dalen kunne vært et nasjonal­romantisk bilde hengt opp på veggen. I all sin stillhet. I all sin ro.

Før idyllen slår sprekker. Trønderdialekt ljomer gjennom vindkastene. For, er det ikke ...?

Jo da! Komikeren, journalisten og programlederen Klaus Sonstad har inntatt Bygde-Norge. Nå skal et nytt innslag gjøres ferdig til TV 2-serien Klaus på kanten . Helt vanlige folk i kjendisfri sone løftes frem. Alt blir avsluttet med Sonstad i et timelangt standup-show på samfunnshuset, der bygdefolk utgjør teksten.

Og nå: Skjåk.

- Skal vi se om noen er her inne? spør Klaus Sonstad.

Han holder mikrofonen opp. Kameraet går. Trønderen nærmer seg hestestallen. Han kikker inn døren. Han ser rett inn i bygget. Og der står 28-åringen Åsne Heldal Hagen.

Les også

- Hvorfor Skjåk, ikke byen?

Ekte skjåkvær. En jente som forsøkte å bo i Oslo, men som rømte fra stresset og støyen etter bare noen uker. Tilbake til stillheten og utfordringene. Nå skal hun vise frem sitt yrke, som vi må til historieboken for å finne forklaringen på: Hovslager. Eller «hesteskomaker».

Sonstad starter intervjuet.

- Ja, du som er hovmester ...

Folk bryter ut i latter. Mannen med mikrofonen, de store, svarte brillene og skjegget kaster seg over sin egen rettelse.

- Nei, jeg mener hovslager!

Åsne Heldal Hagen smiler, svarer på spørsmålene og griper fast i hovene på den storvokste hesten. Hun svir av plass til hesteskoen. Så griper hun tak i en hammer. Med et par treffsikre spikerslag er hesten skodd. Industrialisering, bilisme og høyteknologi — ikke noe har gjort hovslageryrket overflødig. Fortsatt finnes tre «hesteskomakere» bare i Skjåk.

Bygda - en TV-magnet

- Vi tar ikke for oss landsbygdetullingene, men alle som begeistrer oss og gjør oss nysgjerrige, sier programlederen mellom opptakene. Lokalavisen har forlengst skrevet at Klaus på kanten har inntatt Skjåk. Billettene til standup-showet er revet bort. Seertallene til TV 2-programmet ligger på nesten 400 000.

For Bygde-Norge er en fascinasjon - og en TV-suksess. NRKs programkolosser Der ingen skulle tru at nokon kunne bu og Norge rundt har seertall på rundt 1 million.

-  En kraft i oss lengter tilbake, sier Lise-May Spissøy, redaksjonsleder i Norge rundt . Fredagsklassikeren på statskanalen forbyr all ironi i sine innslag. Nærhet og kjærlighet er overordnet alt.

-  Mange har en lengsel til bygda si, til landet sitt, til der vi kommer fra. Få trenger å gå lenger tilbake enn til besteforeldrene sine før de var bønder eller fiskere. Vi har det veldig tett på oss i de fleste familier. Alle har et forhold til bygde- og bondekulturen, sier Spissøy.

TV 2s Jakten på kjærligheten og Farmen har hatt markedsandeler på rundt 50 prosent.

- Vi ser at kjendisene utfordres av hverdagsheltene. Folk vil se helt vanlige mennesker i helt vanlige situasjoner. Jeg tror den utviklingen bare vil fortsette, sier informasjonssjef Jan Petter Dahl i TV 2.

Dropper kjente temaer

Opptakene på Hågå gård her i Skjåk er over. Vi setter oss i bilen, bremser oss ned grusveien, skrur på radioen, får nyhetssendingene direkte inn, og nok en gang strømmer saker om bygda ut over eteren. Enda en gang får vi høre om «fraflytting», om «stigende ledighet» og om «jordbrukssubsidier».

Nyheter som Klaus på kanten hopper lekende lett over.

- Noen vil sikkert si at vi er ukritiske som bare løfter frem glansbildene, men det føles godt å slippe «dritsakene». Fordi det er så mange fine mennesker der ute, sier Sonstad.

- Men hopper du ikke for lett over de utfordringene Distrikts-Norge har: At det er færre mennesker som bor der, færre jobber?

- Nei, det med krise og fraflytting nevnes jo i inngangen til hvert eneste program, men så ser vi forbi det og spør: Det må jo være noe artig som skjer her også? Og så finner vi det artige. Vi gir jo faktisk folk en grunn til å reise hjem til disse stedene. Et ungt par som har snakket lenge om å flytte ut av Oslo-gryta, muligens sier de: «Kanskje vi skal stikke til Skjåk. Det er i hvert fall god plass her», smiler Sonstad.

Humor ble alvor

Ettermiddagstid er lunsjtid. Inne på Skeid kro snakker programlederen om overraskelser. Han mener forskjellene mellom by og land trer frem. Avstandene er der fortsatt. Tankegangen og samholdet forandrer seg jo flere fluestangkast du kommer unna tettbebyggelsen. Som da Klaus på kanten var i Rollag, en kommune i Buskerud, to timers biltur fra Oslo, der nesten alt er bygget på dugnad. Hoppanlegget med fem bakker er reist i lag. Folk stiller opp uten fakturakrav.

Alt gikk bra, helt til standup-showet skulle starte. Klaus Sonstad måtte komme med en innrømmelse. Ansikt til ansikt med Rollag-folket måtte han «bekjenne sine synder»: - Hjemme i Trondheim har jeg betalt for å slippe unna dugnad - flere ganger!

Da begynte folk å bue.

De ble fort venner igjen, men i ettertid ser Sonstad selvsagt klart og tydelig:

- Hele ideen med dugnad er jo at du ikke skal bruke penger. Du skal spare penger for idrettslaget eller lagskassen. Vi betaler oss ut av det. De tar ingen snarveier, slik vi gjør i byen. Det er noe med holdningen. Jeg tror ikke det er så mange som har vaskedame der heller.

Ti minutter igjen til lunsjen er over. Ti minutter til mer opptak. Stressnivået skyter fart igjen - i motsetning til hos mange Sonstad har møtt på reportasjereisen. TV-mannen er nemlig overbevist om at Distrikts-Norge har en annen tidsregning enn Sentral-Norge.

Bygdefolk gjør mange ting hele tiden.

De mekker på biler og er med i lag og foreninger. De synger i kor og er oppe i hoppbakken for å hjelpe barna sine. Og så rekker de et prosjekt eller to i tillegg.

- Som da vi var i Sauda, sier Sonstad.

- Der traff vi på en kar som har en gigantisk dam i hagen. Tenk deg hvilken jobb det er! I tillegg har han ekstrajobb der han selger akvarier. Så jobber han på en skuddsikket glass-fabrikk. Så er han med i Amcar-klubb sammen med broren sin. Så har han et gammelt oppussingsprosjekt i garasjen sin. Så har han barn og kone. Han er ikke stresset i det hele tatt!

Byen påvirkes av bygda

TV-teamet ruller sakte ut på veien mot en ny reportasje. Noe lyskryss er ikke å se i Skjåk sentrum. Ikke en fotgjenger går forbi. Heller ikke noen syklist suser av gårde. Trafikkflyten går fint, gitt, knapt en bil er å se idet vi passerer Mogard Gardsmat. På den andre siden av stakittgjerdet står traktorer på rekke. «Gråtassene» eies av Ragnar Ramstad, og ja, vi skjønner sammenhengen. Det er her Moods of Norway, verdensprodusenten av moteklær, har funnet sin rosa traktor. Logoen deres er en Ferguson TE20.

Her nede ved fjellbunnen handler mye om norsk tradisjonsmat. Kjøttkaker, karbonader, svinemorr og spekepølser er hentet rett ut fra norsk, vill natur og plassert på menykartet.

Akkurat som du får på den relanserte restauranten midt i Oslo-gryta. Rett ved siden av en rundkjøring, der eksosen er som grøt og der bilene stanger i kø, får du servert bondekost. Fårikål. Reinsdyrskav med tyttebær og viltsaus. Medisterkaker.

Alt går med strømmen fra landet og inn til tettsteder og byer.

Fraflyttingen fortsetter.

En lekkasje tilsynelatende uten demning.

Distriktene går i minus

- Ja, det er stor nettoflytting fra distriktene, bekrefter seniorforsker Helge Brunborg i Statistisk sentralbyrå (SSB).

I fjor var det innenlandske flytteoverskuddet fra de minste kommunene på 7300 mennesker. Faktisk er det innvandrerne som flytter ut på landet, men de er ikke mange nok til å opprettholde folketallet i utkantkommunene. Sentraliseringen vil fortsette, tror eksperten.

- Folk flytter på grunn av arbeid, utdanning (spesielt for de unge) og familie, mener Brunborg. Han tror Bygde-Norge aldri noen gang vil kunne ta tilbake det tapte.

- Hvis du tenker på folkemengden, tror jeg ikke det er mulig, bortsett fra i kommuner som er begunstiget med næringsutvikling innen særlig olje og fisk, sier Brunborg.

Men hva med huset på landet, da? Hva med småbruket som bare ligger og venter på deg, langt unna svevestøv og beksvart asfalt? Trekker ikke drømmen til seg folk?

Gro Marit Grimsrud tok i fjor sin doktorgrad på temaet flyttemønstre mellom by og land. Seniorforskeren mener den romantiske forestillingen om det gode liv på landet ikke påvirker bosettingen.

- Veldig få av dem som vokser opp midt i Oslo, finner senere ut at de skal på landet for å bytte livsstil. Det er ofte spennende å lese om dem i diverse aviser. Hvis du begynner å telle dem, er de ikke spesielt mange, bare noen få prosent, sier hun.

Rett utenfor Oslo, du trenger ikke reise langt, kan du bo ganske så landlig til. Og blir det for mye stress i hverdagen, reiser folk i hopetall til hytta i helgene. Da blir ikke melkespann og kyr i bygdereklamen en god nok grunn til adresseforandring, mener Grimsrud.

- Skal du flytte tilbake til landsbygda, er det akkurat som om du må tilbake i tid. Det moderne Norge blir ikke fremhevet. Spesielt deler av østlandsområdet og Trøndelag er veldig preget av landlig idyll, sier hun.

Rett i hjertet

I Skjåk er nattehimmelen blitt svart. Du ser bare risset av Flækøyhøe på over 1000 meter over havet. TV-teamet har akkurat lagt bort kamera og mikrofon, men de slutter ikke å snakke om menneskene de har møtt her ute. Treffet med Distrikts-Norge. Om traktorsamlerne, om frisørbonden, om den svenske bussjåføren, om hovslageren og alle de andre.

Klaus Sonstad ser på klokken, smiler og innrømmer at noe mangler i eget familie-jobb-turbo-liv.

- Fellesskapet. Jeg savner å gå i nabolaget og selge kjeks for Sverresborg Håndball.

Klaus Sonstad står ikke mye i ro under opptakene. Her går han forbi Flåklypa Grand Prix-skiltet, Norges største veteranbilløp blir arrangert her hvert år.

skjak1105_864131.EPS