Behovet for ondskap

Når en massemorder innrømmer at han har brukt dataspill som trening mot en terroraksjon, bør vi spørre hvor sunn slik underholdning er.

I sjokket over en drapsmanns ondskap og manglende empati, er vi forpliktet til å spørre oss selv hvorfor vi søker mot denne ondskapen og følelsesløsheten i ledige stunder. Det er jo monstrene, seriemorderne og psykopatene som underholder oss, dag etter dag, år etter år.

Forråelsen av underholdningsindustrien har skjedd i akselererende tempo siden den gang NRKs «Detektimen» på fredag kveld var ukens eneste kriminnslag, med unntak av den årlige påskekrimen.

Jeg husker selv hvor vettskremt jeg var som tolvåring da jeg for første gang fikk sitte sent oppe på en fredag og se en skuespiller som spilte lik i skogen. Jeg husker angsten da detektiven snudde kroppen hennes, og jeg kunne stirre inn i de liksomdøde, vidåpne øynene hennes. Jeg var fullstendig vettskremt og full av spørsmål. Jeg husker at jeg fikk sove sammen med mor og far den natten.

Barn leker krig

Nå, snart femti år senere, ser jeg hvordan seksåringene fyker rundt med lasersverd i skolegården og meier hverandre ned. Jeg ser hvordan de gjør seg til massemordere hver eneste dag, foran dataspillene. Selvsagt reflekterer de ikke over at de faktisk dreper noen. I så måte har de samme vokabular som våre ekte soldater i krig, som snakker om å «ta ut» istedenfor å drepe, og å «levere» istedenfor å bombe. Barna våre snakker heller ikke om mord. De snakker om å «kille».

Å påstå at denne typen spill, som drapsmannen selv skrev at han brukte som trening, ikke gjør noe med tenkemåten vår, er uforståelig. Det er en tid for alt, sa AUF-formannen. Er det ikke da på tide å spørre hvor avstumpede vi, som føler at vi tilhører normalsamfunnet, er når vi bruker stadig mer tid sammen med fiktive og bestialske seriemordere, terrorister og sadister.

Smålig godhet

Katastrofefilmenes enorme suksess avslører jo at vi må ha et behov for å bivåne ondskap, et behov som frontkolliderer med våre dype, oppriktige følelser når katastrofen virkelig skjer. Når ondskapen blir så stor, er det viktig at godheten ikke blir liten og smålig.

Derfor er det uforståelig at man faktisk tok seg tid til pengeinnsamling på den første store sørgegudstjenesten i Domkirken sist søndag. En begivenhet som ble kringkastet og simultanoversatt direkte på CNN. Der så vi hvordan representanter for Den norske kirke gikk rundt blant de sørgende (og høylytt gråtende), og tigget om almisser i mangfoldige minutter. Det var ikke til å tro. En kirke som, selv i denne stund, ikke kunne la være å tenke på sin egen budsjettbalanse.

Når vi er så innsauset i volden fra underholdningsindustrien at vi bruker våre dyrebare fredags— og lørdagskvelder til å se på «Kalde spor» og groteske mordmysterier, er vi ikke, i en situasjon som denne, også forpliktet til å spørre om ikke også vi blir «fucket opp», som barna våre ville sagt?

På nattbordet til Dagens Næringsliv innrømmer næringslivets ledere at de sovner inn med seriemorderne kveld etter kveld. Ondskapen er nærmest bunnløs i Harry Potter-bøkene. Og den er forsterket i filmene. Med et vanlig kabel- eller parabolabonnement har vi tilgang til bestialske krimserier og filmer hele tiden. Det er døgnåpent. Ofte ser vi en ung jente som sitter kneblet og fastbundet i digre, fraflyttede fabrikklokaler mens psykopaten står og snakker med henne, sparker til henne og pønsker ut enda mer groteske metoder for å kunne drepe henne. I den mestselgende krimboken akkurat nå, leser vi om ofre som har fått ansiktet ødelagt og øret sitt spikret fast til gulvet.

Tankelek i krim

Noen av våre beste forfattere er krimforfattere. Vi leser dem med glede, fordi de skriver forrykende godt og fordi vi har et behov for den typen tankelek som disse litterære virtuosene kan gi oss, igjen og igjen. De beste av dem gir oss også noe viktig å tenke på.

Og når BBC har signert en krimserie, vet vi at vi kan krølle oss sammen i sofaen, med godteposen eller rødvinen innen rekkevidde. Vi vet også at vi, hvis vi er småbarnsforeldre, på et tidspunkt må lukke døren til stuen, så ikke de hjerteskjærende skrikene som snart vil komme, rekker helt frem til barnerommet.

Men har ikke noen av oss opplevd tomheten etterpå? Når vi slukker lyset? Når vi igjen setter korken på brus- eller vinflasken? Hva var det vi nettopp så? Hva var det vi brukte de siste timene på?

Vi stirret på monstre som gjorde det samme som bombesprengeren og drapsmannen på Utøya nettopp gjorde. Vi lot oss fascinere, for gud vet hvilken gang, av at det finnes en kime til noe ufattelig ondt i mennesker som til forveksling ligner på oss selv. Vi lot alle disse ekstremsituasjonene fylle vår fritid, i trygg forvissning om at dette bare var underholdning, at vi ville gå på jobben igjen på mandag, at favorittserien bare var noen dager unna.

Alvoret tok oss

Men så skjedde det. Så ble det virkelig. Himmelen mørknet over oss, og fraværet av det gode ble brått synlig. På alvor. Hva gjorde vi da?

NRK gjorde i hvert fall noe for oss. De sendte ikke kveldens planlagte krimserie. De sendte nyheter. Etterhvert begynte de også å sende musikk. Rolig musikk. I det godes fravær begynte de å lete etter godheten, etter mennesker som følte, som gråt i medfølelse, som ønsket nærhet, fremfor alt. Skrekkhistoriene fra slagmarken ved Regjeringskvartalet og på Utøya ble fortalt. Man snakket ikke om at terroristen «leverte» eller «tok ut» noen. Man snakket om at han bombet, at han skjøt, at de som ble drept var «borte for alltid».

Det vil helt sikkert gå mange dager før vi orker å sette oss ned med «Kalde spor» igjen. Men hverdagen vil før eller senere sige inn over oss. Kanskje kunne det da være på tide å gjenlese Jens Bjørneboes trilogi om «Bestialitetens historie» og minne hverandre om hvor sterk den alltid har vært, denne viljen til ondskap som kommer til syne gjennom alle kriger, gjennom alle drap og voldtekter. Ja, minne hverandre om at det vi kaller sivilisasjon er en tynn, tynn skorpe over det moralske kaos.

Ondskap nær oss

Slik drapsmannen i mange år lette etter en forklaringsmodell for sine ugjerninger, bør vi kanskje finne vår egen begrunnelse for hvorfor vi ønsker ondskapen så nær oss, dag etter dag, selv når vi ikke trenger den.

Svaret vil uansett ikke være entydig. Vi vil alltid elske å bli underholdt om det forferdelige. Det er som regel både forståelig og harmløst. Men når en massemorder innrømmer at han har brukt dataspill som ren trening frem mot terroraksjonen, bør vi kanskje spørre oss om det er sunt at barna våre roper «kill» til hverandre lenge før de har begynt på skolen.

Ansvaret tilhører hverken PST eller terrorpolitiet. Ansvaret er vårt eget.