Norge

Slik er livet på Sydpolen

Sydpolen anno 2011. 250 mennesker i en blikkboks og et titall seildukstelt. En snøflyplass, store bulldosere og ufattelige mengder med lagret utstyr. Forskningsstasjoner. Og to sydpoler.

Blikkboksen. I 2009 åpnet det amerikanske antarktiske programmet (USAP) sin nye, hypermoderne forskningsstasjon på Sydpolen. Bygget kalles The Queen. Den gamle domen ble revet.
  • Ole Mathismoen
    Ole Mathismoen

Roald Amundsen ville blitt livredd, kastet seg på treskiene og pisket hundene for å komme seg raskest mulig bort fra Sydpolen. Klodens sørligste punkt er like kaldt som for 100 år siden – null global oppvarming – men Amundsens snødekte slette er en travel miniby i forskningens tjeneste.

Det nærmer seg midtsommer, gradestokken viser bare minus 36,4. Ingen ser ut til å bry seg. Sol døgnet rundt. CO2-forsker Dan står noen minutter i kortbukse på toppen av målestasjonen sin for å ta en luftprøve. — Jeg har problemer med kroppstemperaturen, hevder han. De fleste her er imidlertid ugjenkjennelig inntyllet i polklær.

Innbyggerne er som en kø av smilende solstråler. Kalde utenpå, men varme inni. Unge eventyrere, eldre hardhauser med istapper i store hvite barter. 27 prosent kvinner, 73 prosent menn.

Les også

Tett program i tre dager

Absolutt alt må planlegges til minste detalj, ellers trues både folk og utstyr:

— Hver dag tenker jeg på Amundsens motto om at intet eventyr er noe problem med god planlegging, sier Robert Melville – vitenskapelig ingeniør og norsk folkemusikkentusiast.

Zondra Skertich (33) er godt innpakket. Suser forbi polpunktet på ski, som en av de få. - Folk er litt håpløse. De bor i et hvitt eldorado, men få bruker ski. Neste uke skal jeg lære en meteorolog å gå på ski. Det blir kult.

Hun elsker Sydpolen. To somre her, og fem ved basen ute ved kysten. - Jeg har forsøkt å dra tilbake til den virkelige verden, men folk der er så kjedelige. Her er det hardt arbeidende, eventyrlystne folk som ikke er redd for å være annerledes, sier Zondra. - Ingen er redd for å dumme seg ut på Sydpolen.

Zandra savner hverken hjemme eller daglig dusj. Reglene er strenge på Sydpolen: Maks to minutter i dusjen to ganger i uken. Noen sparer tiden til en lengre dusj én gang i måneden. - Litt fett hår – so what? Det er nok av snø her, men drivstoff til vannsmelting er et dyrt knapphetsgode.

Les også

Stoltenberg:- Amundsen viktig for Norge også i dag

USAs nye, enorme, forskningsstasjon til halvannen milliard – en treetasjers grå blikkboks med flere fløyer – ligger rett ved polpunktet. Her bor forskerne og en del andre, her er laboratorier, gymsal, kino, butikk, matsal, sykestue og mye annet. Rett ved ligger sommercampen med halvrunde, 3 meter høye seildukstelt hvor de som bare er her de antarktiske sommermånedene bor. En drøss med enkle lagerskur, garasjer og nærmest uendelige rader med utstyr stablet i trekasser.

Noen hundre meter unna er forskningsstasjonene – blant annet senteret som måler ozon og CO2, og romobservatoriet, med enorme teleskoper. Og flyplassen, hvor New Yorks heimevern (de eneste i USA som har Hercules-­fly med ski på) bringer inn salat, folk og reservedeler.

1 kilometer unna skimtes en mye mindre leir, med små villmarkstelt. Her holder ALE til – selskapet som for 45000 dollar flyr inn turister, og som for noe mindre frakter ut den endeløse køen av polfarere. Amerikanerne vil ikke ha noe å gjøre med denne gjengen. De kan få omvisning på stasjonen, men får ikke sitte på med flyene ut. USA driver forskning, ikke reisebyrå!

Gutta på traversen. I 30 dager har de enorme beltegående traktorene kjørt fra kysten og inn til polen med drivstoff for det neste året. 1 kilometer strekker kolonnen seg ut når de er på vei. Her er sjefen Terry Billings (t.v.) og en av mannskapet i ferd med å sjekke radaren foran på en mindre beltevogn. Denne kjører alltid først for å sikre at kolonnen ikke havner i en bresprekk.

Det meste er annerledes her på Sydpolen. Det er friere og blidere enn i den virkelige verden.

I messa styrer John E Bauhs (48). — Føler jeg er en del av en større mission enn bare meg selv. Alle her er spesielle, og ingen lever normale liv hjemme heller. De er frie typer, sier John.- Jeg følger Amundsens skole når jeg lager mat: Næringsrik, velsmakende, variert og fargerik. I denne kulden og i den tynne luften må folk ha i seg 8000–10 000 ekstra kalorier for ikke å gå ned i vekt.

Stasjonssjef Bill Coughran startet som rørlegger på Sydpolen for 22 år siden. Etter seks år borte ble abstinensen for stor:

— Jeg savnet polen hver dag. Jeg elsker teamarbeidet – folk fra alle yrker jobber tett sammen. Jeg bruker mye av tiden som sjef til å få folk til å dra sammen. Det er viktig at jeg er klar og ser alle, men ikke er diktator, sier han.

Ta quizen om norske polarhelter

ole.mathismoen@aftenposten.no

Les også

  1. Sydpolfarere ga opp i natt - flys inn til Sydpolen

  2. Må gå 523 kilometer på 17 dager

  3. Uvær hindrer Sydpol-ekspedisjon

Kokken. - Her er det ikke forskjell på folk. Under lunsjen har du kanskje en av verdens fremste astrofysikere på den ene siden og han som brukte fjoråret til å sykle gjennom Canadas villmark på enhjuling på den andre, sier John Edwin Bauhs.
Langrennsløperen. Zondra Skertich har ikke hjemlengsel. - Dette er hjem. Jeg har ingenting hjemme. Mor passer hunden min, tingene mine er lagret og mobilabonnementet er sagt opp. Ingen regninger. Jeg jobber her den antarktiske sommeren, og tar fri og reiser rundt på konserter og går lange turer når det er sommer hjemme.