- Det må være et minimumskrav å kunne snakke engelsk

Jo, det blir trist å slutte. Men Geir Lundestad (69) slipper i hvert fall alle brevene som starter med «You idiot»

Lenge fortalte Geir Lundestad seg selv: «Jeg holder kjeft. Jeg venter med å si noe til jeg har sluttet som direktør.»

Men så informerte han Thorbjørn Jagland og Nobelkomité-medlemmene om hva han hadde tenkt. Da var ryggen fri. Og nå, 69 år gammel, med 24 fredsprisutdelinger bak seg (nummer 25 skjer onsdag) og pensjonsalderen noen dager unna, gir Lundestad blaffen.

Han har laget tre punkter for hvordan Nobelkomiteen bør se ut i fremtiden. Selv kaller han to av punktene «kontroversielle».

— Dette er vel akkurat passe over streken for en avgående direktør, medgir han.

Tomme hyller og stramme bicepser

Også denne arbeidsdagen, den første mandagen i desember, har Nobelinstituttets direktør spasert til jobb. Det tar bare 14-15 minutter fra leiligheten ved Frognerparken. På veien har han som vanlig brust for seg selv: «Alle bilkøene folk snakker om, og her går jeg, på en frisk morgentur. For et privilegium!»

I den folketomme førsteetasjen av Det Norske Nobelinstitutt ved hjørnet av Slottsparken i Oslo står et upyntet juletre. I det stille biblioteket i annen etasje sitter to-tre mennesker bøyd over bøker. I etasjen over strekker Lundestad frem en høyrehånd uten peke- og langfinger. Er du uoppmerksom når du hilser på ham, står du med bare ring- og lillefingeren i hånden.

Men det mest iøynefallende er bokhyllene.

Fulle av gapende hull. Her er beviset på at direktøren er på vei ut. Hvor mange gjester har kommet inn, sett bøkene og spurt: «Har du lest alle sammen?». Og hvor mange ganger har han ikke gått til hyllen, vist med hendene slik en fisker skryter av en stor fisk, og svart: «Disse har jeg lest hvert ord av, for de har jeg skrevet.» Lundestad strammer bicepsene da han forteller hvor mange kasser han har båret hjem til leiligheten han deler med kona Aase, som han møtte som 18-åring og giftet seg med som 23-åring.— 40 nye hyllemetere. Til min kones store begeistring, sier han tørt.

Det er nesten over nå. Det startet med fredsprisen til Mikhail Gorbatsjov og slutter med en delt pris til Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai.

Politikere har fristet med statssekretær-jobber og universiteter har lokket. Nylig ringte et amerikansk universitet og ville ha ham som dekan, men i 25 år forble Geir Lundestad på kontoret han forteller en gang var et elskovsrede (ikke for ham, men en tidligere direktørdatter). Her har de vært alle sammen, Gorbatsjov, Mandela, Carter, Obama, men også mer ukjente navn løftet til plutselig global berømmelse av en komité langt mot nord. Portvins- og sherryflaskene han arvet etter sin forgjenger i 1990, forble imidlertid nesten urørte. Her om dagen helte han innholdet i vasken.

• Harald Stanghelles kommentar: Lundestads testamente

Arafat, Tom og Jerry

Nå er Lundestad klar til å skrive boken om de 25 vinnerne han har møtt på nært hold. Han sier at alle forlagene i Norge ønsker å gi den ut. I boken vil han analysere og vurdere, men også fortelle personlige historier. Sist lørdag slapp han én på Lindmo , om da kona til Yasir Arafat sendte ham inn i prisvinner-suiten med beskjed om at ektemannen og staben holdt på med sin favorittsyssel. Lundestad åpnet døren og var spent. Der satt PLO-lederen oppslukt av Tom og Jerry på TV.

Han har flere slike.

Arafat delte 1994-prisen med Shimon Peres og Yitzhak Rabin. Dette var også det første året Lundestads kommersielle «baby» Nobelkonserten skulle arrangeres. Kong Harald var noen minutter unna Nationaltheatret da Lundestad spurte Rabin om han var oppmerksom på at han skulle på scenen. Den israelske statsministeren ble rasende, han ville ikke, han nektet, men nordnorske overtalelsesevner fikk ham til å snu. Midt i forestillingen skulle han følges gjennom de mørke gangene av en hjelper. Det var så mørkt at følgemannen stakk hånden mot innerlommen for å ta frem en lommelykt. Noen sekunder senere satt flere israelske sikkerhetsvakter oppå ham (Rabin ble skutt året etter, så vaktene hadde grunn til å være skvetne). Kaoset den kvelden endte med at sceneteppet falt ned over Yitzhak Rabin rett etter at han hadde holdt talen sin.— Rabin var briljant, han kunne overskygge alle. Men noen timer senere kunne han være helt nede. Han holdt en skandaløs lunsjtale mens han var her. Da hadde han fått nok av fred. Talen hans var mot fred. Vi måtte løpe til Arafat og be ham glemme det han hadde hørt og ikke gjøre gjengjeld.

- Du skal skrive om tidligere vinnere, komitémedlemmer og komitéledere. Er det en bok som kan skaffe deg uvenner?

— Det kan godt hende. Det er ikke målet, men jeg er professor i historie. Jeg må fortelle historien slik den var.

LES OGSÅ:

Fortrinnsvis engelsk

Det er nå, da Aftenposten spør hva han skal skrive om komiteleder Thorbjørn Jagland, at Lundestad forteller om de tre rådene han vil gi Stortinget (som peker ut medlemmer) på veien ut.

— Jeg er litt usikker på hvor mye jeg skal si om Jagland nå. Men jeg kan gi et resonnement om noe som veldig mange er opptatt av: Hvem bør sitte i Nobelkomiteen? Jeg har tre punkter, sier han.

— Punkt 1 er at jeg mener at utlendinger i komiteen ikke er en god idé. Det er ufattelig mye kompetanse blant de 99,9 prosent på Jorden som ikke er norske, men i praksis er det vanskelig. I en kald krig, da måtte man ha én fra øst og én fra vest? Kofi Annan har vært nevnt, jeg kjenner ham godt, han ringer meg av og til, men han er fremdeles aktiv. Han megler i konflikter. Han har en agenda. Og vi kan ikke ha medlemmer med begrenset handlefrihet. Det ville vært oppskriften på å få Nobelkomiteen til å bryte sammen.

Hør Lundestads minimumskrav:

— Punkt 2: Du nevnte Jagland. Etter å ha tenkt mye på dette har jeg kommet til at tidligere stats- og utenriksministre ikke bør sitte i komiteen. Å få verden til å forstå at komiteen er uavhengig, er en vanskelig oppgave i seg selv. Vi kjemper i motbakke for å få verden til å forstå hva det betyr. Lasset blir for tungt å dra hvis det er tidligere stats- og utenriksministere i den. Dette er et syn som har vokst frem hos meg.

- Punkt 3: Det kan sies mye om de som Stortinget har oppnevnt som medlemmer til komitéen, men jeg synes ikke jobben har vært spesielt imponerende. Etter min mening bør det være to minimumskrav hvis du skal inn: Det ene er at du har interessert deg for internasjonal politikk før du kommer inn i komiteen. Det blir for mye voksenopplæring hvis de stiller tilnærmet blanke og ikke har bakgrunn i internasjonal politikk. Gjennom mine 25 år har jeg sett flere av dem. Det andre er at du må kunne redegjøre på et verdensspråk, fortrinnsvis engelsk. Det ser jo «steike» rart ut hvis komitémedlemmer ikke er i særlig stand til å snakke med prisvinnerne på engelsk.

- Hvem snakker du om nå?

— Jeg vil ikke nevne navn.

Deretter stillhet. En uvanlig lyd fra den kanten.

Den bråkete gutten

Geir Lundestad ble født inn i en verden av larm, som den første i en søskenflokk på fem, da det ennå var noen måneder igjen av annen verdenskrig. Noen måneder etter fødselen flyttet foreldrene fra Sulitjelma til et utbombet Bodø. Lærersønnen kaller oppveksten normal og grei, men det var også dager med dramatikk.

De to fingrene han mangler, ble hugget av. Det skjedde på den siste dagen av sommerferien mellom 1. og 2. klasse.

En noe eldre kamerat av Lundestad skulle kløyve ved. I en kjeller la yngstemann kubbene på huggestabben til én ramlet på gulvet. Da Geir Lundestad satte den opp igjen var den nyslipte øksen i bevegelse. Den ene fingeren hang i skinnet, den andre ble hugget tvers av og lå på kjellergulvet mens mor og sønn ilte til sykehuset i taxi.

— Det er på grunn av denne jeg ikke kan russisk, sier Geir Lundestad og holder opp hånden.

— Jeg hadde bestemt meg for å lære russisk i militæret. Men jeg slapp.

- Andre mén?

— Nei. De eneste gangene jeg merket at jeg manglet to fingre, var da jeg skulle by jentene opp til dans. Jeg så at de reagerte. Men jeg bød opp likevel, sier han og ler.

Han gjorde det bra på skolen, men når han dro til bestefaren med karakterboken for å få én krone for hver Meget, sa bestefaren: «Dette er fint, men du har ikke særlig god karakter i det faget det er lettest å få Meget i.»

— Jeg har tenkt mye på dette: Jeg var nok medskyldig i at flere lærere ikke hadde det bra på skolen. Det var meget brutalt gjort av meg. Jeg husker godt at en lærer sa at det var jeg som sto bak uroen i klassen. Jeg var opposisjonell og oppkjeftig, og jeg var stor, så jeg slåss mye med slåsskjempene for å beskytte de som var svakere.

- Det siste var jo sympatisk?

— Jo, men at jeg mer eller mindre fordrev disse lærerne var ikke bra, sier han.

Geir Lundestad syntes ikke at lærerne var flinke. Det ble enda tydeligere da han kjøpte Aschehougs verdenshistorie i åtte bind for sparepenger i 8. klasse. Folk som besøkte familien ved middagstider, var sjokkert over diskusjonene og tonen rundt matbordet. Suezkrisen og Sovjetunionens invasjon av Ungarn i 1956 hadde vekket interessen hans for verden utenfor Bodø og andre temaer enn Bodø/Glimt. At han var utvekslingsstudent i en forstad til Minneapolis i USA under Cuba-krisen, fikk ham bare til å ønske enda mer lærdom.

I 1964 gikk han av toget etter en døgnlang reise fra Bodø til Oslo. Han hadde flyttet for å studere statsvitenskap. De første ukene var han så godt som taus. Han gikk rundt og grublet: Skulle han gjøre som så mange av de andre nordnorske vennene og legge tvert om til dannet østnorsk, eller skulle han beholde dialekten?

Da han til slutt åpnet munnen, rant ordene ut: Æ, dæ, mæ, sæ, hæ?

50 år senere får han brev fra folk som mener at han knoter når han snakker på TV, men også fra folk som synes han er flink. Mannen som sier «æ» i stedet for «jeg», men «meg» i stedet for det mer logiske «mæ», er til og med blitt hengt ut i et dialektprogram på NRK.

— Altså, har du bodd over halve livet ditt i Oslo, så knoter du!

LES OGSÅ:

Oppe til lunsj

Klokken er litt over 12, så Geir Lundestad reiser seg og går til vesken bak pulten sin. Lunsj. Restaurantene ligger på rekke utenfor i Henrik Ibsens gate, det er bare å velge, men spisestedene er uaktuelle. Vi snakker om en som har pølse i brød høyt oppe på listen blant favorittretter og som gjerne tar et glass skummet melk når kona synes de skal kose seg med et glass vin. Han går trappen opp til det gamle roteloftet som for noen år siden ble ombygget til et kjøkken og flere kontorer. Ett av dem blir hans som pensjonist, der skal han skrive bøkene sine. Han kaller den kommende tilværelsen «forskningsfri resten av livet», og sverger på at han ikke skal bli en syvende far i huset for etterfølger Olav Njølstad.

Lundestad går fremoverlent og tar trinnene med ganglaget til en nesten 70 år gammel mann med litt menisktrøbbel. Det går ikke fort. I hånden holder han en matpakke i grått matpapir.

— Det er ikke min kone som har smurt den. Jeg har laget den selv.

I matpakken er det bestandig én med brunost, på de to andre er det greit å variere. Geir Lundestad sier at ingenting overrasker utenlandske gjesteforskere mer enn denne matpakken.

— De tror de kommer til verdens rikeste land. Og der sitter direktøren ved et bord sammen med de ansatte – med denne.

På loftet under lunsjen blir det tydelig hvor få ansatte Nobelinstituttet har. Det enorme huset, den sterke merkevaren og all den omtalen, men så få folk. Når direktøren blir spurt om hvor mange som jobber her, svarer han ofte «cirka halvparten», men svaret er seks. I ansettelsesprosessene har Lundestad sørget for at de nye har dobbel eller trippel kompetanse: Biblioteklederen er også IT-ekspert og en utmerket vinkjenner. Bibliotekaren kan også arrangere fester, som kommer godt med nå. Den faste arrangementssjefen er sykmeldt rett før flere tusen gjester skal ha sine plasser under Nobeldagene.— Du tror at jeg har vært her lenge, sier Lundestad og hilser på den eneste som sitter ved det lange spisebordet, pensjonerte Anne Kjelling.

— Hun var her i 41 år, sier direktøren, og gir bort sin siste skive, den med italiensk salat til matpakkeløse Aftenposten. Det blir ingen lang pause. På vei tilbake til kontoret legger han turen innom en av salene der tre medarbeidere jobber med å postlegge billetter og invitasjoner.

— Vi har ikke tid til å prate med dere, sier én.

— Hvordan ligger dere an? spør Geir Lundestad.

— Litt foran skjema.

— Godt. Jeg har ikke fått så mange klager ennå, sier direktøren.

LES OGSÅ:

— Les de første ordene!

Å, han har fått mange klager disse 25 årene. Noen fra bankettgjesters koner som ikke er fornøyd med plasseringen og minner om at «min mann har en orden, han hører ikke hjemme på bord 14», men flest fra mennesker som har en mening om hvem som bør få og hvem som ikke bør få Nobels fredspris. Lundestad bestemmer ikke, han er bare komiteens sekretær og direktør på huset, men det er han som får posten.

— Vi kan få flere hundre, ja, over 1000 eposter som stort sett åpner med ordene «You idiot», sier han.

Apropos idiot:

- Etter Obamas pris (2009) uttalte republikaneren Karl Rove at komiteen besto av «fem galninger»?

Barack Obama. Geir Lundestad kan snakke om den amerikanske presidenten og prisen han fikk i flere kvarter i strekk, og han gjør også det. Essensen: Det var en prestasjon av Obama å bli Amerikas første svarte president. Han sto for det samme som Nobelkomiteen – sterkere internasjonale organisasjoner, dialog og diplomati, nedrustning, menneskerettigheter og miljøpolitikk, men han sto også midt i to kriger (Irak og Afghanistan). Prisen skulle forsterke hans ideal. Men ja, han kan ha fått den for tidlig, og den styrket ikke posisjonen hans i USA, slik den var ment å gjøre.— Prisen var et håndslag til ham. Han trengte hjelp og støtte videre. Vi må innse at det ikke ble det løftet for ham vi hadde håpet på. Noen har ment at Obama ikke ville ha prisen. Det er jo helt feil. To av hans store helter, Martin Luther King og Nelson Mandela hadde mottatt den. Han skjønte æren. Og, han kom hit, sier Geir Lundestad.

Så: Det kan på ingen måte tenkes at Nobel-veteranen overvurderer prisens betydning? Han reiser seg, og går over det knirkete tregulvet i retning den raserte bokhyllen og plukker ut en bok. Det er Oxford dictionary of contemporary world history. Han slår opp på en merket side, peker og sier:

— Les de første ordene her.

- Nobel Peace Prize. The world’s most prestigious prize…

— Ja. Det er ganske utrolig. Den er ikke bare verdens mest prestisjefulle fredspris, men verdens mest prestisjefulle pris.

LES OGSÅ:

Fjellet som ble så høyt

Snart har den ikke mer med ham å gjøre, og det er greit. Geir Lundestad gleder seg til å kunne sove litt lenger, skrive så mye han vil og slippe unna budsjettkranglene med «svenskene», Nobelstiftelsens styre. Han merker at han er blitt eldre. Når ettermiddagen og kvelden kommer, klarer han ikke å lese så konsentrert som han gjorde før. Det blir vanskeligere og vanskeligere å huske historiske data og navn og å lære nye, spesielt de kinesiske.

Hodet er én ting, kroppen noe helt annet.

Lundestad, som til og med har noen A-lagskamper for Bodø/Glimt, begynner å bli så dårlig i fotball at han vurderer å slutte med hobbyspillingen i Frognerparken. Han sier at han spør seg selv: «Har jeg kommet så langt ned på rangstigen, er jeg dårligere enn Kjell Magne Bondevik, må jeg vurdere å legge opp?»

Og så er det favoritt-turmålet hans, den 738 meter høye Justadtinden i Lofoten, der han og kona har feriert i 50 år på rad. De to siste årene har han rett og slett vært usikker på om han ville klare å komme seg helt opp.

— Det er både vemodig og en realitetssjekk. Mennesker som er blitt 50, 60, 70 år og går rundt og sier at de føler seg som 20- eller 30-åringer, slike erklæringer er jeg vaksinert mot. Det høres bare så dumt ut, sier direktøren og fnyser.

- På vei ut, er det noe som kan true Fredsprisens anseelse?

— Det viktigste er hvem som får prisen. Det er lett å trå feil. Som et eksempel: I 1949 ga svenskene Nobelprisen i medisin til han som fant opp lobotomien.

- Det vil heller ikke være det store å gi prisen til en som blir en gal diktator tre år senere?

— For eksempel. Det ligger en åpenbar trussel å gi prisen til aktive politikere. Man har ingen kontroll over hva de gjør etterpå. En annen fare er hvis det blir satt inn komitémedlemmer som utenfra ses på som regjeringens forlengede arm. Det vil kunne true prisens posisjon, sier Lundestad.

Det kan uansett neppe gå verre enn da tyske Die Zeit for noen år siden intervjuet ham og stilte spørsmålet: «Hva er din ultimate ambisjon?» Hva som skjedde med det egentlige svaret hans, og hvordan det var mulig at det som kom på trykk, kom dit, vet fortsatt ikke Geir Lundestad. Men det sto at han svarte:

— Å få Nobels fredspris.

PS! Tidligere statsministere som har sittet i Nobelkomiteen: Thorbjørn Jagland (sitter fortsatt) og Odvar Nordli. Tidligere utenriksministere: Jagland og Knut Vollebæk. I tillegg har fire tidligere statsråder vært blant medlemmene.

Harald Stanghelles kommentar: Lundestads testamente

Les også:

• På svertetokt for kineserne?
• La Jagland få fortsette
• Vår mann i Europa - portrett med Thorbjørn Jagland