— Vi bygger veldig mange fine sykkelveier nå.

Tirsdag morgen og miljødebatt på Litteraturhuset i Oslo: Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) smiler mot en sal smekkfull av tilhørere så miljøvennlige at flere har beholdt sykkelhjelmen på. Ved siden av ham på scenen sitter Arbeiderpartiets byrådslederkandidat Raymond Johansen og smiler enda bredere.

— Jeg gleder meg til å åpne dem!

Det er 100 dager til valget. Men valgkampen er for lengst i gang. Og ingen steder står det mer på spill enn mellom nettopp disse to: Kampen om å styre hovedstaden, Europas raskest voksende by. Berger Røslands Høyre har hatt makten i Oslo nesten sammenmhengende siden byrådssystemet ble innført i 1986. Ap derimot, har på alle disse årene bare hatt hånden på rattet i skarve fem år og 14 dager. Det er nå 18 år siden.

Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) og hans utfordrer Raymond Johansen (ap) har allerede møtt hverandre til en rekke dueller. I miljødebatt på Litteraturhuset i Oslo var begge klare på at planene for E 18 vestover må slankes.
Tor G. Stenersen

Traume for Ap

For ørnen blant partier med klippekort til regjeringskontorene er det er et sår, nesten et traume, at Norges største by gang på gang har glippet som et såpestykke. Og at Aps folkevalgte i hovedstaden stort sett har måttet leve en trøstesløs tilværelse i opposisjon under ulike borgerlige regimer. Mens de til tider har brukt mer krefter på å bekjempe hverandre enn politiske motstandere.

Akkurat nå er de høyt oppe. Da Raymond Johansen omsider takket ja til å klatre ned fra den mektige jobben som partisekretær, så enkelte ham som den rene Messias. Mannen som både har a-endelser og kan snakke med vestkantfolk. Har vært diplomat og rørlegger. Og kjenner både byen, landet og verden. Han om noen, må kunne lede dem tilbake til makten i Oslo rådhus.

Fjern suksess

La oss starte med den forrige suksessen: I 1991 surfet den stadig unge Rune Gerhardsen inn i byrådskontorene på en bølge av million-underskudd, korrupsjonspåstander og rot på borgerlig side. Med seg hadde han et knippe SV'ere, bl.a den30 år gamlemiljøbyråden Raymond Johansen. Johansen skulle bli husket i mange år for sin forside i Aftenposten Aften, der han en

Sist Raymond Johansen figurerte i Oslopolitikken, var det som SV-byråd med Rune Garhardsen som byrådsleder. Her, uten sykkelhjelm, med finansbyråd Gro Balas og sjefen sjøl i 1993. Alle tre står i år på Aps Osloliste.
Jensen, Karina

snørik vinter beordret byens borgere: "Måk sjæl!". Aps Ann-Marit Sæbønes svingte etter hvert ordførerklubben, og med støtte fra Pensjonistpartiet og Sp kunne Ap nyte fem år på Oslomaktens tinde. Det spilte ingen rolle at Rune G allerede da var like hatet som elsket, eller at han og Sæbønes hadde en svært avmålt tone.

Se kandidatene og valgresultatene her:

Dødens dal

Alt ved neste valg, i 1995, sørget Fremskrittspartiet for en borgerlig brakseier. Men fordi Høyre ikke ville ta i FrP med ildtang, langt mindre ta dem inn i byråd, klarte Gerhardsen å klore seg fast et drøyt år til med et rent Ap-mannskap. Oslos hittil e neste kvinnelige ordfører, Sæbønes, måtte derimot umiddelbart overlate klubben til skipsreder Per Ditlev-Simonsen og tusle inn i opposisjons-skyggen.

Da Rune Gerhardsen ble vippet ut av byrådskontoret, så han ingen grunn til å tusle etter og lede partiets kamp mot Høyrebyrådet. Aps gruppeleder begynte i stedet som rådgiver i Geelmuyden-Kiese. Via Aftenposten gledet han sine partikolleger med å uttale at "Det er ikke arbeid nok for arbeidsføre mennesker å være nede i Rådhuset som opposisjonspolitiker. Det er med all respekt for lite å fylle livet sitt med".

Valgkamp i lange skjørt

Da partiet fire år senere skulle finne en ny velgermagnet, ble selveste Åse Kleveland med sine lange skjørt trukket opp av

Ordførerklandidat Åse Kleveland lot ikke antrekket hindre en aktiv valgkamp. Her på vei inn til husokkupantene i Hausmannsgate rett før valget i 1999.
Aasen, Birgitte

hatten. Den tidligere kulturministeren kjørte en tilnærmet amerikansk valgkamp, blant annet med 48 timers sammenhengende tur rundt i byen i sin gamle Saab Sonette. Men det holdt ikke på valgdagen, og så snart det var klart at ordførekjedet ikke ble hennes, flyttet hun til Stockholm for å lede det svenske filminstituttet. Heller ikke hun så noen fremtid i et liv i opposisjon. Irritasjonen internt i partiet var betydelig.

Stjernen Lae

I Oslo rådhus hadde de gjenværende Ap-politikerne, om ikke annet, gleden av å felle Høyres raskt glemte byrådsleder Fritz Huitfeldt. Men de måtte se ham erstattet av den da nesten ukjente Erling Lae — mannen som skulle vokse til å bli en av Oslos desidert mest populære politikere.

Da det nærmet seg valg igjen, ble nok en tidligere kulturminister omskapt til ordførerkandidat for Ap - denne gangen Ellen Horn. Hvem som skulle utfordre Erling Lae, var en større hodepine. Få hadde forestilt seg at det skulle bli Rune Gerhardsen som skulle gjøre comeback.

Høyrereklame

Vi forflytter oss til onsdag denne uken på plenen ved Tøyenbadet, der årets valgkampbilder av Høyre-toppene blir skutt. Et kobbel rådgivere prøver å hindre lysreflektorene fra å bli tatt av vinden, mens byrådsleder Berger Røsland og ordfører Stang smiler tungt sminket mot kamera. De har merket at motparten er tidlig på offensiven. Og at å gjenerobre Oslo også fremstår som en regjeringskamp i miniatyr.

— Allerede nå er de ute og snakker som om vi har gjort noe galt bare ved å sitte i 18 år. Men det er jo velgerne som har villet ha oss, sier Stang, som blankt avviser at Høyre er preget av styringsslitasje.

Fabian Stang er blitt superkjendis, mens byrådsleder Stian Berger Røsland begynner å bli kjent for folk. Desto viktigere å se bra ut når valgkampbildene skal tas.
Tor G. Stenersen

Berger Røsland har stor respekt for sin utfordrer. Men han tror ikke det hverken er kandidatene eller valgkampene som har stått i veien for Ap tidligere år.— Jeg tror problemet er at de tegner et bilde av byen velgerne ikke kjenner seg igjen i. Så får vi se hvordan det går i år, sier han og smiler videre til potensielle velgere.

Fløykampenes høyborg

Tilbake til Oslo Ap. Lokalpartiet har i årevis servert festforestillinger til pressen med sine fløykamper, interne krangler, intriger og rykter. Nominasjonskomiteen har måttet prøve å legge en kabal der absolutt alle skal med, og hver eneste minoritet, være seg etnisk, seksuell, geografisk, språklig eller faglig skulle ha plass høyt opp på listen.

Veteran Gerhardsen er ikke i tvil om at fløykampene nærmest har vært lammende for partiet.

— Vi trengte ikke diskutere, vi kunne bare telle opp hvor mange som var på et møte fra fløyene, sier han og mener også valglistene er blitt svakere fordi ingen har tenkt helhet.

Denne perioden har elleve av 20 minoritetsbakgrunn.

— Når tre av 20 er somaliere, må du kunne snakke om en viss overrepresentasjon. Det blir jo gærent.

Rune Gs siste dans

Men i 2003 samlet altså partiet seg nok en gang om "come back-kid" Gerhardsen, som hadde en festlig valgkamp der han

Dukketeater var kommunikasjonsformen for ordførerkandidat og tidligere kulturminister Ellen Horn og byrådslederkandidat Rune Gerhardsen i valgkampen 2003. Heller ikke dette var nok til å få spille hovedrollen i Oslo rådhus.
Bjørge, Stein J.

spilte dukketeater sammen med Ellen Horn. Ikke minst på grunn av et historisk bra valg for SV, var de også bare hårfint unna seier dette valget. Etter fire nye år uten snev av makt, ble Rune G nok en gang kronet som listetopp i 2007 — riktig nok etter betydelig intern motstand. Som makker og ordførerkandidat hadde han med seg venstrefløyens kvinne, den totalt ukjente - både før og siden - Nina Bache.

— Jeg hadde ikke noe samlet parti bak meg, og det var ikke med noen voldsom entusiasme jeg gikk på igjen, minnes Gerhardsen i dag.

— Det ville nok vært bedre, i hvert fall for meg, om jeg hadde gitt meg da, erkjenner han.

Men ga han seg? Langt i fra. Ved forrige valg stilte han for første gang som ordførerkandidat, mens Liebe Rieber-Mohn siktet mot byrådslederkontoret. Partiet gjorde et av sine beste valg. Men som kjent gikk det ikke den gangen heller.

Det har et tilsynelatende sjeldent samlet parti forbannet seg på at det skal gjøre denne gangen.

Kjendisenes triumf

I løpet av året ble flere kjendiser, blant annet Geir Lippestad, lansert som en som kunne matche Fabian Stang.

— Da vi fikk vite at Raymond stilte, skjønte folk at de måtte ta seg sammen, skape ro. Få inn de beste, sier en som fulgte nominasjonsprosessen tett.

Flere kilder hevder at Rieber-Mohn ble presset til å trekke seg. Noe hun gjorde ien pressemelding med en svært bitter undertone, som antyder tøffe tak på bakrommet.

Mange gleder seg over at kjendiser som Frode Kyvåg, Thorvald Stoltenberg, Ulrik Imtiaz Rolfsen og nevnte Lippestad står på listen. Også Rune G er stadig med. Mens mange er forbitret over at bare en av ti på "sikker plass" har innvandrerbakgrunn. På Facebook ble det umiddelbart påpekt at "Fatima Madar er den eneste norsk-somalieren som foreslås av nominasjonskomiteen".

Tap = uaktuelt

Nå er altså valgkampen i gang. Oslo Ap har allerede banket på 15.000 dører og snakket med velgere. Tirsdag ettermiddag ligger pizzalukten tungt over kontorene på Youngstorget før begeistrede partimedlemmer skal tre på seg røde t-skjorter og

Stemingen i Oslo Ap er høy om dagen, og partiet fremstår som sjeldent samlet. Ordførerkandidat Tone Tellevik Dahl pepper troppene som snart skal banke på fremmede dører på Sinsnen.
Tor G. Stenersen

busses til Sinsen for å banke på et par tusen nye.

Raymond Johansen står over pizzaen og forteller heller hvorfor det borgerlige byrådet trenger avløsning.

— Etter 18 år går de på autopilot både i rådhuset og i etatene. De kjenner hverandre for godt. En budsjettsprekk på en halv milliard på nye Deichman blir møtt med et skuldertrekk. Skandalene får ikke lenger konsekvenser, sier han, rister på det korte håret og forklarer hvorfor nettopp han kan bidra til seier.

— Et vinnerlag er et lag som har en god tone, er tydelige og har visjoner. Jeg kommer fra et vinnerlag og vet hva som må til for å vinne makten.

Rådgiveren melder at det er tid for å entre bussen.

- Men hva hvis dere taper og også du må drive opposisjonspolitikk i Oslo rådhus?

Johansen puster dypt.

— Jeg vet at jeg skal vinne. Jeg har ikke noen plan-B i hvert fall.

På Youngstorget har det suttet å regne. I det bussen kjører mot Sinsen skinner solen.

LES OGSÅ

Kampen om storbyene spisser seg til

Høyre til valg med vestkantliste

MDG større en Frp i Oslo


Tre grunner til at Ap ikke har vunnet Oslo

Valgforsker Tor Bjørklund har fulgt lokalvalgene i Oslo tett i mange år. Han peker på tre klare årsaker til at Ap ikke har fått grep om hovedstaden i nyere tid.

1. Kjernevelgerne stemmer ikke

For det første har de tradisjonelle industriarbeiderne, som i sin tid bidro sterkt til en oppslutning på over 50 prosent, blitt borte. Mens disse arbeiderne i stor grad brukte stemmeretten, er det motsatt i Groruddalen og Søndre Nordstrand, bydelene der Ap står sterkest i dag. Også innvandrere stemmer i mindre grad enn andre.

2. Bråk og krangel

Han peker videre på at partiet har vært preget av bråk og indre strid, og at Rune Gerhardsen har vært en omstridt politiker som har gått sine egne veier.

— At de aldri har fremstått som et samlet parti har selvsagt virket negativt.

3. Svakt SV

Bjørklund minner om at Ap alene slett ikke har gjort så dårlige valg.

— Problemet etter hvert har vært at SV gjør det så begredelig, sier han. Han minner om at SV har falt fra 20 prosent i 2003 til seks ved forrige valg og spår at Miljøpartiet vil kunne få en helt sentral rolle i høst.

Men... Raymond-effekt?

Han er usikker på hvor sterk en "Raymond-effekt" kan bli.

— Han biter fra seg, kommer fra Groruddalen og er en gladlynt person. Men ikke kjent. Og Fabian har vunnet folks hjerter.

- Hvorfor er det spesielt viktig å kapre Oslo i år?

— Det er i seg selv viktig å styre hovedstaden. Når Ap har mistet regjeringsmakten blir symbolverdien enda viktigere. Å gjøre det godt i en voksende by er et tegn på å være på parti med fremtiden, sier Bjørklund.