350 uniformerte barn fra seksårsalderen står oppstilt etter rang og tar imot kommandoer på koreansk. De hever høyre hånd og sier høyt sin ed.

I dag skal de testes i teori og praksis, slåss for å vise hvilken rang de fortjener og bli overhørt foran sin gruppe. Hver bevegelse blir nøye vurdert og poengsatt.

Treningsleir i taekwondo

Kan dette være et forbilde for norsk skole? Ja, fordi dette er ikke hele bildet.

Dette er rammen for gradering etter en ukes treningsleir i kampsporten taekwondo. Hundrevis av unger på sovesal, felles måltider, trening og moro.

Når masteren snakker til de oppstilte ungene om verdier, er det med en stemme og et tonefall som kunne vært forbilde for alle barnehagepedagoger og lærere.

Hege Tunstad.
NTNU

«De aller viktigste e å værra snill med hverandre. Saint ja? Må husk på grunnprinsippan. Ærlighet, høflighet, selvkontroll, iherdighet, ukuelig ånd. Værra snill ja.»

Varme og verdier

Eden er avlagt. Instrukser gitt. Så går gruppene hver til sitt.

Alle hvitbelter samles, de er i alderen seks til ni år. 80 stykker omtrent. De skal ha sin gradering i samme område av gymsalen som rødbeltene. Områdene er ikke adskilt, ingen vegger eller markeringer. Ungene blir stilt opp, ropt opp og får beskjed om å sette seg stille ved veggen.

Så begynner det. Syv-åtte unger i slengen stiller opp. De skal gå mønster, selvforsvar og kampteknikker. Så skal de frem til den dresskledte som sitter og noterer ferdigheter i et skjema. Han stiller hver av dem et teorispørsmål, med like snill og varm stemme som den masteren snakket om verdier med. Alle trenerne har denne veldig varme, snille måten å snakke på. Ufarlig.

«Så Lea, går det bra? Huske du ka det mønsteret du gikk no hete? Ikke det nei, men huske du kor mange bevegelsa det var da? … ni----tten ja. BRA!»

Så er det neste.

Etter at alle er overhørt, får de vite at det var mange bra spark og fine punch. At det er tydelig at de har jobbet siden sist, for det er bra utvikling.

For hver beltegrad, fra hvitt til gult for eksempel, er det tre mellomgrader, striper, som man graderes til. For at et barn skal gå fra det første beltet, hvitt, via gult til grønt, må hun gjennom åtte slike graderinger, praktiske og teoretiske tester.

De får alltid ros

Det barna ikke vet, er at de ikke kan stryke. Såfremt de faktisk møter opp og gjør noe som helst som ligner på en innsats, så vil de få sin nye rang, en stripe eller et nytt belte.

Når de blir eldre har de en haug med suksesser å se tilbake på i møte med testing, gradering, eksamen

Testopplevelsen er alltid hyggelig. Det går alltid bra. De får alltid ros. De står som spente og tente lys foran et bord der det sitter en eller flere eksaminander som har pyntet seg med dress for anledningen.

Det er alvor. Klubbens logo henger der. Eleven har sverget å jobbe for frihet og rettferdighet, gjentatt grunnprinsipper om selvkontroll, iherdighet og høflighet. Det er nå det gjelder.

Det er ingen som stryker som barn. Ingen. Ikke før de kommer ganske høyt opp i beltegradene. Først opplever de i hvert fall ti ganger å møte testopplevelsen med suksess. Med mestringsfølelse. Stolthet.

Så når de blir eldre, har de en haug med suksesser å se tilbake på i møte med testing, gradering, eksamen.

Lære elevene å mestre

Kanskje dette er noe å lære av for skolen. Å lære elevene å mestre testsituasjonen gjennom å gjøre det mange ganger helt fra starten. Gi en lang rekke positive opplevelser. Teste ungene på hver bokstav, alfabetet, lesing av trebokstavers ord, plussing av enkeltsifre og gi dem mestringsopplevelse for hvert nivå.

Hvis du allerede har opplevd identisk testsituasjon 20 ganger vil ikke nervesystemet ditt oppfatte det like truende som om det er den første

Blått belte i lesing og rødt i matte. Grønt i kunst og svart i gym. Det er en variant av gullstjerneklistremerker for bra gjennomført, og det virker. Grunnen til at det virker, er alvoret rundt testsituasjonen.

Tenk om lærerne kunne kle seg litt seriøst for en test, hente frem en og en foran klassen og gi dem en suksess. Hver uke eller måned. Ikke vente med testopplevelsen til det blir ekte testing. Da vil nervene knekke mange.

Hvis du allerede har opplevd identisk testsituasjon 20 ganger vil ikke nervesystemet ditt oppfatte det like truende som om det er den første.

Jobber med selvkontrollen

Da hvitbeltene gikk sitt mønster, var det en instruktør foran og en bak som gikk mønsteret sammen med dem. Slik fortsetter de opp igjennom beltegradene et stykke.

Drilling av verdier og adferd fungerer for barn som trener kampsport. Kanskje vil det fungere like godt i skolen også?

I andre enden av rommet holdt rødbeltene på med sitt. Lyden fra begge gruppene, totalt over 100 barn, er nesten ikke-eksisterende. Bare koreanske kommandoer og hyggelige tilbakemeldinger, disiplin og oppmuntring fra instruktører. Ingen tuller og bråker.

Det holder hardt for de yngste, men de jobber med selvkontrollen. Grunnprinsippene er tross alt viktige. Ingen konkurrerer mot andre, alle konkurrerer med seg selv. Alle gratulerer hverandre når de møtes på sovesalen igjen.

Det er ingen som ser ned på eller snakker stygt om noen med lavere grad, og alle har lært å respektere seniorelevene – altså dem med høyere grad enn en selv.

Det er en kjent sak at foreldre med barn som er «ganske ville» ofte velger å la barna begynne på kampsport fordi de vet at der er det stramme rammer for oppførsel. Drilling av verdier og adferd fungerer for barn som trener kampsport. Kanskje vil det fungere like godt i skolen også?

Forbilder for barna

Jeg har et hjertesukk.

Kampsportene er langt fra like synlige som fotball og ski i Norge, i hvert fall i medienes sportsseksjoner, men det forbundet min datter tilhører, har alene over 10.000 medlemmer i Norge.

Klubbene er fulle av forbilder for barna. Ungdommer og voksne som driller inn positiv adferd og mestring.

Her i vår ble min datters trener verdensmester. Det sto fire linjer i lokalavisen om det. På trening ble det feiret med ispinner.

Det er som å ha Petter Northug og Marit Bjørgen som skitrener hver uke i den lille lokale klubben. Enormt sterke rollemodeller. De fortjener å bli sett i enda større grad enn de gjør.

Et nytt semester begynner straks.

Jeg håper pedagoger, lektorer, foreldre og mediene vil oppdage at disiplin og verdier kan kombineres med mestring og glede slik det gjøres i kampsport.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.