Da Herman vokste opp på slutten av 1700-tallet, var faren livredd for at barna skulle utsettes for radikale impulser. Den gamle greven isolerte barna i ambassadørboligene i de europeiske hovedstedene hvor han tjente den danske kongen.

Frederik Anton Wedel Jarlsberg var ikke bare stokk konservativ, han var også en koneplager og hustyrann. Det gikk så langt at konen flyktet fra London til foreldrene i København. To år senere klarte 20 år gamle Herman å flykte etter moren sin.

Isolasjonen og all prylen hadde ikke hatt ønsket effekt. Den unge mannen utviklet radikale og demokratiske holdninger. Særlig likte han det britiske demokratiet og ikke minst ble han motstander av det danske eneveldet.

Som arving i en av Norges fornemste familier, gjorde han karrière i det norsk-danske embetsverket. Men han hadde bare vært i fedrelandet et par ganger før han ble utnevnt som amtmann i Buskerud, et av landets høyeste embeter.

I Norge møtte han Karen Anker, datter av godseieren og industrimannen Peder. Hun var arving til landets største formue. Da de to giftet seg, ble det en enestående union av politisk, aristokratisk og finansiell makt.

Dessuten fikk Wedel en svigerfar som også ble en viktig politisk alliert.

Da grev Herman Wedel Jarlsberg traff den unge Karen Anker, ble grunnlaget for en viktig økonomisk og politisk allianse lagt. Gjennom ekteskapet fikk han en mektig svigerfar. Han ble dessuten eier av Bærums Verk - der det historiske spillet «Den norske bjørn» ble fremført i 2006 med Vibeke Oskal i rollen som Karen Anker og Anders Rummelhoff som greven.
EVA GROVEN

Svenske forbindelser

Lenge før freden i Kiel og avtalen av 14. januar 1814, om at svenskene skulle «få» Norge av Danmark, var Wedel opptatt av at Norge burde søke mot Sverige. Dette var tanker han delte med mange av de store handelsfolkene på Østlandet. Ikke minst svigerfaren sto for denne politikken.

At danskekongen rotet seg inn i den europeiske krigen på Napoleons side, ble en enorm ulykke for Norge. Den gang som nå var landet avhengig av importert mat. Britene innførte handelsblokaden Britene innførte handelsblokaden Henrik Ibsen senere skulle skildre i sitt berømte og dramatiske dikt fra 1862 om Terje Vigen. Dette var barkebrødets tid.

Mens folket sultet og formuene krympet, kunne Wedel gjøre noe aktivt. Han hadde den selvtilliten som følger med adelstittel og formue. Kongens mann i Buskerud amt pleiet aktiv kontakt med svenske politikere, med sikte på å bringe Norge inn under den svenske kronen.

Slikt kan vanskelig kalles annet enn forræderi.

En av de svenske vennene hans var Georg Adelsparre, som lå med en hærstyrke ved den norske grensen. Kongen i København hadde gitt ordre om å forberede et angrep mot Sverige.

afp000713074-iGUyNMwRmp.jpg
Bogstad Gård

Kongens mistankeI februar 1811 ville Danmarks og Norges konge ha en slutt på Wedels svenskvennlighet. Da Wedel fikk beskjed om å melde seg i København, brant han alle kompromitterende papirer for å slette spor.

Men møtet med kongen gikk rolig for seg. Monarken manglet konkrete bevis og kan ha vært redd for å gjøre noe som kunne skape ny uro i Norge.

Det sier sitt at Wedel la hjemreisen gjennom Sverige. Der hadde han nye samtaler med sine svenske venner. Han satte som vilkår for en ny union at Norge skulle ha sin egen forfatning, kongen skulle oppholde seg i Norge tre måneder hvert år og embetsverket måtte bli helnorsk. Muligens stilte han også klare krav om høye stillinger til seg selv.

Hva de egentlig ville

Wedels politiske gruppe var bitte liten. Men den hadde stor politisk og økonomisk makt. På denne tiden var det ikke mange nordmenn som kunne følge med på internasjonale strømninger. Peder Anker og hans venner hadde en viss oversikt over både krig, politikk og nye tanker.

Deres hovedanliggende var å få slutt på krigen med England. Da syntes det mest realistisk å søke mot Sverige, selv om et helt selvstendig Norge sikkert sto øverst på manges ønskeliste.

På Bogstad møtte Wedel sin Karen, og her diskuterte han politikk med svigerfaren Peder Anker.
Gunnar Kagge

Opprørsprinsen

Den danske tronarvingen, Christian Frederik, heiste opprørsfanen i Norge vinteren 1814. Han fikk bred støtte i kampen mot union med Sverige.

For den dansknorske prinsen var Wedel en av de vanskeligste hindringene. Greven fortalte prinsen at det var fullstendig urealistisk å gå mot stormaktene. Prinsen grep Wedel i armen og spurte om han var redd. Noe slikt ville ikke Wedel ha på seg:

«Naadige herre! Man maa være af Kongelig Blod for at vove at gjøre mig dette Spørgsmaal».

Eidsvollsmenn

De svenskvennlige stormennene sørget for å bli valgt til riksforsamlingen på Eidsvoll. Wedel holdt seg merkelig passiv i vårmånedene. Riktignok satt han i komiteen som forfattet ny grunnlov, men han overlot til sine allierte å ta ordet.

Særlig Nicolai Wergeland og Severin Løvenskiold var aktive, og pådro seg stadig flertallets vrede. Wergeland var en ekte radikaler, med ideer fra USA og Frankrike om demokrati. Løvenskiold var stokk konservativ. Men begge så det samme som Wedel, Norges fremtid lå i en union med Sverige.

De var uenige på flere områder. Mens Wergeland ivret for at grunnloven skulle forby jøder å komme til Norge, argumenterte Wedel for at de burde få slippe inn.

Realistene vant

Høsten 1814 var det tydelig at Wedels analyse av den politiske virkeligheten var best. Norge fikk noen sommermåneder som selvstendig land, før de storpolitiske realitetene innhentet kong Christian Frederik.

Wedels svenske venner kom over grensen for å overta styret.

Men de idealistiske øvelsene på Eidsvoll og grunnloven fra 17. mai var ikke bortkastet arbeid. For å få en fredelig slutt på krigen godtok svenskene og deres kronprins Karl Johan det aller meste.

Svigerfar Peder ble statsminister i Stockholm. Wedel selv ble finansminister, men etter noen år kranglet han med den nye kongen også, og søkte avskjed. De to ble senere forsonet. Kongen utnevnte greven til sin første norske stattholder.

Les også: