Aftenpostens historie på nett

Nå skal du kunne bla i alle utgaver av Aftenposten siden 1860. Tjenesten lanseres for full bruk 20. mai. Kanskje dukker det opp ubehagelige overraskelser?

Et glimt fra arkivet før og nå. John Einar Sandvand, Aftenpostens strateg for digitale medier, viser frem den digitale og søkbare utgaven som lanseres denne måneden.

Innlegg fra Jens Bjørneboe, bytteannonser fra krigens dager, motebilder fra 1960-tallet, og nyhetsreportasjer fra de siste 150 årene: Alt blir det nå mulig å finne på nettet da Aftenpostens digitale arkiv åpnes.

Det er mange år siden ideen ble unnfanget. I første omgang var tanken å gi Aftenpostens egne medarbeidere bedre tilgang til avisens historie, siden har det blitt et samarbeidsprosjekt med Nasjonalbiblioteket, der hvem som helst får muligheten til å se de rundt 1,8 millionene med avis— og magasinsider som Aftenposten-medarbeidere har laget opp gjennom historien.

Mikrofilm

Til nå har Nasjonalbiblioteket (NB) filmet hver avis på mikrofilm, men dette er et medium de etter hvert håper å fase ut helt.

– Mikrofilm er dyrt, og tidkrevende å bruke. Litt av vår drivkraft for dette og lignende prosjekter har vært å få til ordninger for å erstatte mikrofilm, sier Svein Arne Solbakk, IKT-direktør ved NB.

Karen Thorshaug, en av Aftenpostens prosjektledere, har selv erfaring med bruk av mikrofilm.

Bytter herrehatt mot dress. Rett etter krigen var bytteannonsene i Aftenposten mange, og populær lesning.

– Det er begrenset hvor mye man orker å lete i slike filmer. Det kan gjøre deg både svimmel og småkvalm. Du har heller ingen søkemulighet. I det digitale arkivet er det blant annet mulig å søke på enkeltord og datoer.

Men skal du søke, kan det være viktig å ha i mente at en del av avisene er skrevet i en annen tid, med et annet språk, eller «sprog». Og gotisk skrift er det fortsatt en utfordring å få til gode søk i.

Rent praktisk har scanningen av avissidene foregått i mange trinn, og i mange land: Siden kommer opp på en skjerm. Deretter er det et program som tolker det som finnes der: hva som er annonser, hva som er bilder, dato, sidetall osv. Dette må igjen godkjennes manuelt.

En del utvikling har foregått internt, mens andre tjenester er kjøpt inn fra blant annet Tyskland og India. Selve programmet brukerne møter, er utviklet i Danmark.

Men utfordringene med det digitale arkivet har ikke bare vært tekniske, de har også vært etiske. Thorshaug viser frem sider med artikler fra svunne tider. Der står «jødebacillen» beskrevet. Rent rasistiske utspill er en mindre ærefull del av avisens historie, både fra 1930— og 1940-årene.

– Aftenposten ble overtatt av nazister i 1941 og var etter det et rent naziorgan, sier Thorshaug.

  1. mai 1945 sto følgende å lese i avisen:

«Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner... Og vi, hans nære tilhengere, bøier nu vaare hoder ved hans død.»

Utdraget er fra Hamsuns nekrolog over Adolf Hitler.

Også uttrykk fra arkivet kan ha potensial til å vekke vonde minner. Fra 1969 kan man lese om hvordan skilsmisse var i ferd med å bli tillatt i Italia, og at dette ville bety at «de omkring fem millioner italienere som har illegitime barn i illegitime forhold, nu kan føre en rettmessig eksistens.»

Krim opp i dagen

Men utfordringer kan kanskje særlig dukke opp i forbindelse med gammel kriminaljournalistikk, tror Karen Thorshaug.

– Det var en annen praksis på navngiving i straffesaker tidligere. Og det vil komme navn og hendelser opp i dagen som ikke har vært oppe på lenge, for eksempel i forbindelse med forbrytelser, og med landssvikoppgjøret. For noen kan det kanskje dukke opp ukjente forbindelser til besteforeldre eller andre slektninger.

Nyhetsoppslaget om Titanics forlis fikk nok ikke like stor plass den gang, som en lignende ulykke ville fått i dag.

Jurister har vært inne og vurdert om det er galt å republisere artikler med nazistisk innhold, men konklusjonen er at dette er historisk materiale, og det ville være å dekke over historien dersom man valgte å holde noe tilbake.

Riksarkivar Ivar Fonnes mener også det er riktig å gjøre dette så lenge det er snakk om materiale som allerede er offentlig. Og Riksarkivet har selv svært positive erfaringer med digitalisering av historiske skrifter, som bl.a. kirkebøker skrevet med gotisk håndskrift.

– Det er ingen tvil om at det blir en helt annen bruk når man legger det ut på nettet. Aldri tidligere har så mange nordmenn lest gotisk skrift som etter at vi la ut dette, sier Fonnes.

Han peker blant annet på at digitaliseringen gir helt nye muligheter for å sammenstille og sammenligne materiale. Men han er samtidig liltt avventende i forhold til hvem som vil benytte seg av det nye tilbudet, ettersom man må betale for å bruke Aftenpostens versjon av arkivet, mens Riksarkivets materiale er tilgjengelig gratis.

– Man kan tenke seg at det er de mest motiverte og ressurssterke som vil bruke dette, men det vet vi jo ikke ennå. Og aviser har alltid vært en viktig kilde, særlig for historikere.

Mimring og festtaler

– Jeg tror arkivet vil få folk til å mimre, sier John Einar Sandvand, som har ledet arbeidet med selve den digitale plattformen. Han ser også for seg at arkivet kan bli nyttig for skolebarn som jobber med historiske oppgaver, og for festdeltagere:

– Tenk hvilket glitrende utgangspunkt det er for taler! Du kan hente ut gode poenger fra avisen den dagen jubilanten ble født.

Karen Thorshaug synes selv det er morsomt å se igjen hvordan verden ble presentert i hennes ungdom.

– Man kan fornemme tidsånden på en helt annen måte gjennom en avis, enn for eksempel gjennom en bok, fordi du får mye ekstra gjennom presentasjon, gjennom bilder og alle former for annonser. En avis er som en tidsmaskin.