Norge

Adoptert i hemmelighet

Mens adopterte barn fra utlandet i dag mottas med glede og åpenhet, var situasjonen tidligere helt annerledes for de norskadopterte.

Når mødrene hadde samtykket til adopsjon, gikk ferden for de nyfødte til spebarnshjemmet. Bildet er fra Oslo kommunale husmorskole, der spebarnshjemmet var kombinert med husmorskole. I noen måneder kunne de små bli pleiet av et stort antall hender. UTLÅNT FRA BJERKE VIDEREGÅENDE SKOLE

  • Forf>
  • <forf>lars-ludvig Røed <

— Jeg tror situasjonen for de norskadopterte er svært annerledes enn for de utenlandsadopterte. Historien om de norskadopterte er en historie om taushet, fortielse og mange triste skjebner. Med både barn og mødre som aldri er fulgt opp eller spurt av sosiale myndigheter om hvordan dette egentlig gikk. Barna ble diskret anbrakt i sine nye hjem - og der slutter den offisielle historien.

Titusener.

Ulf-Arvid Mejlænder er engasjert. I mange år har han (til daglig skribent og kommunikasjonsrådgiver) interessert seg for de adoptertes liv og historier, for dette lite beskrevne kapittel i vår samtid. Det er nemlig tusener, for ikke å si titusener, av dem iblant oss.Hvert år, frem til ca. 1980 da tallet sank kraftig, ble flere hundre norske barn fjernet fra sine mødre og gitt nye liv i adopsjonsfamiliene. Ofte fordi mødrene var unge og enslige, fordi graviditeten var sosialt uakseptabel, kanskje fordi mor og far ble vurdert uegnet som foreldre. Abortmuligheten var sterkt begrenset (abortloven kom i 1978), støtteapparat var mangelvare.Ofte var graviditet, fødsel og adopsjon omgitt av dyp taushet. Det var først på 70-tallet at de utenlandsadopterte for alvor kom til Norge - med åpenhet på alle fronter og glade foreldre som kunne annonsere i avisen at "vår solstråle Kim kom fra Korea i går".

Intervjuer.

Med boken "Før hennes historie begynner", som kom ut før nyttår, har Ulf-Arvid Mejlænder ønsket å fortelle noe av historien.Boken er en roman, men basert på research og intervjuer med så vel adopterte som med folk i datidens hjelpeapparat. Det var adopsjonskontorene som praktisk håndterte dette. Når moren ga fra seg barnet, noe som kunne skje umiddelbart etter fødselen, fikk hun ofte knapt se den nyfødte.Deretter gikk ferden, for barnet, raskt til et spebarnshjem. Forøvrig med angrefrist for moren, hun kunne ombestemme seg innen to måneder - noe mange gjorde. - Spebarnshjemmene er en nesten helt ukjent del av vår samtidshistorie. Der kunne barna bli opptil ett år, men vanligvis dreide det seg om to-tre måneder, forteller Mejlænder.Et av disse hjemmene omtales i hans roman, det lå i Borggata 2 på Grønland i Oslo, i dag lokalene til forskningsstiftelsen Fafo. Navnet var Oslo kommunale husmorskole (og i en periode Fernanda Nissens videregående skole). Spebarnshjemmet var nemlig kombinert med en husmorskole, og barna ble stelt og pleiet av husmorelever - på turnus.Først nærmere 1970 ble det stilt alvorlige spørsmål om fraværet av faste, nære forbindelser mellom barn og voksne, og det vokste frem en erkjennelse om at småbarnas livsvilkår kunne resultere i psykiske skader.- Spebarnshjemmene var kanskje den beste løsningen samtiden så på problemet. Men tausheten og den manglende oppfølging etterpå er påfallende, sier Ulf-Arvid Mejlænder. Som mener at mange av de adopterte har felles trekk:

Sårbarhet.

— De kan bære på en grunnleggende ensomhetsfølelse og kan ofte føle seg utenfor. De er vare for signaler fra andre og reagerer sterkt på det som kan tolkes som avvisninger.- Mitt inntrykk er at mange strever med nære relasjoner, at de er sårbare. Adopsjonskontorene plukket ofte ut gode hjem til dem, men heller ikke der ble det snakket mye om deres bakgrunn.Mange kunne gå alene med sine frustrasjoner. Samtidig visste barna at de hadde mye å være takknemlige for, altså overfor adoptivforeldrene. "Uten dem kunne jeg ha havnet i rennesteinen," er en naturlig tanke, sier Mejlænder.

Kunnskap.

Når man fyller 18 år, gir adopsjonsloven barnet adgang til kunnskap om de biologiske foreldrene.- Mange kom til oss for å høre om foreldrene, sier Ingeborg Moe som arbeidet på adopsjonskontoret i Oslo fra 1957 til 1988. Hun kan ikke tallfeste dem, men forteller at flere tok kontakt allerede i 13-14-årsalderen.- Når barna blir eldre, oppstår det hos mange et veldig identitetssug. Mange visste om sin bakgrunn, men uten å kjenne den konkret. Det ligger en veldig spenning, og påkjenning, i å tenke at en person du passerer på gaten kan være din mor eller far, sier Ulf-Arvid Mejlænder.Mange bærer fortsatt på gåten om sitt opphav. Og mødrene har ingen lovlig mulighet til å oppspore barna de ga fra seg.

Taushetsplikt.

— Men noen av mødrene kom til oss på adopsjonskontoret, enkelte hadde vi kontakt med gjennom flere år. De hadde jo ingen andre steder å henvende seg, og vi avviste aldri noen, forteller Ingeborg Moe til Aftenposten. Men bare korte meldinger som "det går bra med sønnen din" var alt de ansatte ved adopsjonskontoret kunne formidle. Mejlænder tror det er klokt å søke informasjon, flere adopterte melder om at "noe faller på plass". Noen har fått varig kontakt. For andre har kontakten opphørt etter et par møter, variantene er mange.Ingen vet altså egentlig hvordan det er gått med alle norskadopterte. Det finnes heller ingen forening eller organisering.Når det gjelder litteratur, har Ulf-Arvid Mejlænder måttet gå tilbake til 1960 for å finne en som drøftet samme tema som han selv tar opp, nemlig Camilla Carlson med boken "Du er allikevel min". Den vakte for øvrig både oppsikt og debatt.- Jeg siterer gjerne Camilla Carlson som sa følgende om våre adopsjoner: "Uten løgnen ville vi ha fått flere skandaler - men færre tragedier", sier Ulf-Arvid Mejlænder.

  1. Les også

    - Vi må slutte å snakke om røtter

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Spanias tapte barn: Hun mener hun ble stjålet som baby. Nå starter rettsoppgjøret.

  2. SPORT

    Herrem elsker sosiale medier. Men hun skjermer sin nyfødte sønn.

  3. POLITIKK

    Kvinnen fikk barn med ekssamboerens sæd, en annen kvinnes egg og en tredje kvinnes livmor. Nå har retten fastslått at hun ikke får være barnets mor.

  4. A-MAGASINET

    Dette er det mest stressende du kan oppleve

  5. A-MAGASINET

    Aldri før er det blitt rapportert inn flere tilfeller av æresrelatert vold. Ekspertene tror likevel mørketallene er store.

  6. A-MAGASINET

    Han ble far mot sin vilje