Under krigen var sabotasje langt mer omstridt enn vi har fått inntrykk av i ettertid. Da freden kom, ble noen sabotører helter, mens andre ble støtt ut i mørket.

Brennbar motstandsmann

Om kvelden den 20. april 1943 kom en lastebil nedover Pilestredet. På planet satt det fem mann. Utenfor arbeidskontoret banket en av dem i taket på førerhuset. Bilen stoppet og mennene ropte til folk på gaten at de måtte komme seg unna.

De fem hadde brannbomber, såkalte molotovcocktails, våpen og granater. Målet var arkivet over unge norske menn tyskerne ville sende på tvangsarbeid.

Sjåføren fikk et øyeblikks panikk og bilen gjorde et hopp. Sabotørene ble kastet av planet. En av dem hadde en molotovcocktail i lommen, den eksploderte og han lå brennende på gaten.

Kodenavn Osvald

Sprengningen av arbeidskontoret er blitt stående som en av krigens viktige sabotasjeaksjoner. Først og fremst på grunn av at planene om tvangsarbeid måtte skrinlegges.

Asbjørn Sunde (1909-1985)
NTB Scanpix

Tross uhellet var aksjonen en stor suksess. Det var også første gang Hjemmefrontens Milorg samarbeidet med den kommunistiske Osvald-gruppen.Mannen som lå brennende i Pilestredet var Asbjørn Sunde. I begynnelsen av krigen gikk han under kodenavnet Osvald og gruppen han ledet ble kalt opp etter ham. Utrolig nok kom han seg unna og ble tatt hånd om av kamerater i motstandsbevegelsen.

Han hadde erfaring fra den spanske borgerkrigen

Få nordmenn i forrige århundre hadde mer krigserfaring enn Sunde. På nyåret i 1937 reiste han til den spanske borgerkrigen. Da han kom hjem etter halvannet år, ble han engasjert i en gruppe som drev sabotasje mot skip som fraktet materiell for Nazi-Tyskland.

Etter at Sovjetunionen ble angrepet av Tyskland, bygget han opp en aktiv sabotasjegruppe på restene av denne organisasjonen.

Ingen medaljer til kommunistene

De første årene gjorde han mye av det «skitne arbeidet» for andre motstandsgrupper. Det var både likvidasjoner og sprengninger. Osvald-gruppen opptrådte også på egen hånd, ikke minst med sprengning av toglinjer og jernbanestasjoner.

Men etter krigen var det krigshelter av typen Max Manus og Gunnar Sønsteby som fikk medaljene. Osvald-gruppen ble raskt skjøvet ut i historiens mørke.

Hvorfor var det slik?

Denne uken kommer journalisten Alf Skjeseth og filmskaperen Morten Conradi med boken «Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde».

Kopiavimage001_doc6mh57hgxg6d13qave2hd-8Cx348tW5c.jpg

De finner forklaringen i at Sunde var kommunist og fikk ordre fra sovjetisk etterretning. Da freden raskt ble avløst av kald krig, passet ikke Osvald-gruppen inn i bildet av krigshelter. Forfatter og journalist Egil Ulateig skrev kritisk om Sunde og Osvald-gjengen i 1989, og er fortsatt skeptisk:

Tilbake til krigsårene:

Ikke mange nordmenn var like godt forberedt på sabotasjekrig som Sunde, og han mente det hastet å komme i gang.

  1. februar 1942 braket det løs for alvor. Dette skulle være Vidkun Quislings store dag da tyskerne skulle innsette ham som ministerpresident.

Osvald-gjengen plasserte sprengladninger ved både Østbane— og Vestbanestasjonen. Det var en effektiv påminnelse om at ikke alle nordmenn stilltiende fant seg i okkupasjonen. Sundes folk hadde «øvd seg» på å sprenge jernbanelinjer, dette var den første spektakulære aksjonen deres.

Østbanehallen og NSBs hovedkontor etter Osvald-gjengens aksjon i februar 1942.
Scanpix

Har du sett hammeren som knuser hakekorset utenfor Østbanehallen på Oslo S? Osvald-monumentet har skapt bruduljer og møtt mye motstand:

Hjemmefronten advarte mot «uhyggelige konsekvenser»

Et halvt år senere smalt det kraftig igjen, Statspolitiets kontorer i Oslo var målet. Denne aksjonen fikk større konsekvenser. Hjemmefrontens ledelse skrev til London-regjeringen og tok kraftig avstand fra slike aksjoner som «kunne få de uhyggeligste konsekvenser». De mente å vite at det var kommunister som sto bak.

Den antagelsen var riktig, men ikke helt. Sunde hadde kontakt med en politigruppe innen motstandsbevegelsen. Politimannen Asbjørn Bryhn ga ham en liste over ønskede terrormål, som Statspolitiets kontor og navngitte politimenn.

Sabotasjen kunne ødelegge

Protesten fra Hjemmefrontens ledelse kom samtidig med at London-regjeringen selv protesterte mot at britene ville sende ut en radiotale med oppfordring om mer aktiv sabotasje. Statsminister Johan Nygaardsvold brukte en radiotale til å advare mot slike aksjoner.

I mai 1944 gjennomførte Osvald-gruppen en sabotasjeaksjon mot det krigsviktige elektrofirmaet A/S Per Kure på Hasle i Oslo.
Scanpix

— Eksilregjeringen og Hjemmefrontens sivile ledelse var opptatt av hvordan man kunne få en så lite blodig frigjøring av Norge som mulig, sier historikeren Frode Færøy.Nylig avla han doktorgraden med en avhandling om Hjemmefrontens og eksilregjeringens forhold til den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Konflikter med alle

Den «kommunistiske» gruppen var bare ett av Regjeringens og Hjemmefrontens problemer. Den nye boken om Sunde og Færøys avhandling viser hvordan konfliktene om sabotasje gikk på kryss og tvers.

Sunde selv var kommunist, men ikke medlem i kommunistpartiet. Han fikk ordre fra den sovjetiske etterretningsorganisasjonen NKVD, ingen andre. Da NKP forsøkte å få kontroll med aktiviteten, ble det konflikt.

Samtidig samarbeidet Sunde med deler av Hjemmefronten, ikke minst om likvidasjoner og annet «dirty work».

Den råeste boken fra Oslo-miljø? Aslak Nore anbefaler Asbjørn Sundes krigsopplevelser:

Osvald-gruppen ble oppfattet som en risiko

Sunde var ikke alene i sin frustrasjon over parolene om passiv motstand og holdningskamp. Ikke minst ønsket britene en mer aktiv linje. De utdannet sabotører og gjennomførte aksjoner til protester fra Londonregjeringen.

Etter hvert som Milorg vokste ved hjelp av utstyr og instruktører fra England, vokste også konfliktene med Osvald-gruppen, sier Færøy.

— Der Osvald-folkene holdt til i nærheten av slipp- og øvelsesområder for Milorg, ble de oppfattet som en sikkerhetsrisiko, sier han.

Skjeseth og Conradi skriver at det også hendte at Osvald-gutter stjal fra Milorgs flyslipp.

Ordren fra Moskva

«Oppløs organisasjonen og send folkene inn i polititroppene i Sverige!»

Ordren kom fra Sovjet sommeren 1944. For Sunde må det ha vært et sjokk. Men han var lojal, selv om han ikke forsto russernes motiver. Da det var tydelig at krigen nærmet seg slutten, forhandlet stormaktene om hvordan frigjøringen skulle ordnes. Sør-Norge var et vestlig anliggende.

Dermed skjedde det paradoksale at da motstandskampen og sabotasjen virkelig ble akseptert, avviklet Sunde arbeidet. I stedet gikk folkene inn i det passive og avventende politiarbeidet i Sverige.

Da freden kom til Oslo, var det Max Manus og Linge-karene som fikk heder og ære, mens Osvald-guttene forsvant ut i mørket.

Sunde var prøvekanin for overvåkingspolitiet

Ti år etter at han fikk ordre fra Moskva om å avvikle sabotasjegruppen, ble Asbjørn Sunde arrestert og dømt som spion for Sovjetunionen.

I april 1951 skal justisminister O.C. Gundersen ha hatt et møte med to etterretningsoffiserer og sagt: «Statsminister Einar Gerhardsen ønsker en spionasjesak på det nåværende tidspunkt.» Det var kald krig, og Norge brukte store ressurser på overvåking. Skulle politiets og forsvarets etterretning få større budsjetter, måtte de vise resultater av arbeidet.

På denne tiden brukte Politiets overvåkingstjeneste allerede mesteparten av ressursene sine på å overvåke Asbjørn Sunde. Den tidligere motstandsmannen la ikke skjul på sine kommunistiske sympatier. Han hadde regelmessig kontakt med den sovjetiske ambassaden.

Lagmannsretten i det gamle Tinghuset i Oslo, 31. mai 1954: Asbjørn Sunde (med briller) konfererer med sin forsvarer, advokat Knut Blom (t.h), til venstre sitter overrettssakfører Otto L. Johnsen.
NTB Scanpix
Pressefotografene er på jakt etter motiver til den pågående rettssaken. Her utenfor inngangsdøren til Asbjørn Sundes leilighet.
NTB Scanpix

Han ble unisont fordømt — til noen begynte å stille spørsmål

Men politiet hadde ikke nok til å arrestere ham før januar 1954. Han ble dømt til åtte års fengsel.

Sunde og krigsinnsatsen hans var allerede omstridt. Etter dommen var fordømmelsen unison. Frem til historikeren Lars Borgersrud begynte å nøste i Sundes historie og gi ut bøker om den på 1990-tallet, var det så godt som bare negative beskrivelser av Sunde og Osvald-gjengen.

Asbjørn Sunde på vei til soning, etter at han ble dømt for spionasje.
NTB Scanpix

Skjeseth og Conradi fortsetter dette rehabiliteringsarbeidet og er kritiske til spiondommen. De siterer fra Forsvarets etterretnings oppsummering av saken. Den avviker kraftig fra påtalemyndighetens og domstolens syn. Forsvarets folk trodde ikke at Sovjet ville bruke en så synlig og kjent kommunist som spion. I stedet trodde de at han hadde i oppdrag å forberede en sabotasjeorganisasjon, som skulle bli virksom i tilfelle krig.

Hare eller kanin?

Både Forsvarets etterretning og andre har lurt på om Sunde egentlig hadde som oppgave å trekke til seg politiets oppmerksomhet. Han ble skygget døgnet rundt og la beslag på store deler av spaningskapasiteten, slik at andre som var ute i ulovlig ærend kunne ferdes tryggere.

De to forfatterne mener at han i stedet for å være en hare russerne sendte ut for å avlede jaktbikkjene, var en prøvekanin for overvåkingspolitiet. De overvåket leiligheten og avlyttet samtaler, i tillegg til å følge etter ham.

Bli med en bankraner tilbake til åstedet, 70 år etter at han «hentet» penger til motstandsarbeidet: