Verdensbanken anslår at minst 70 millioner mennesker livnærer seg av å lete etter søppel på fyllinger rundt omkring i verden. Noen av dem er ekstremt fattige – andre tjener det mangedoblede av gjennomsnittslønnen i landet.

De gjør en jobb for miljøet

— Men søppelplukkerne er marginaliserte og diskriminerte, på tross av at de gjør en effektiv jobb med et betydelig miljøbidrag, mener den indiske hjelpeorganisasjonen Chintan – som har arbeidet for søppelplukkernes interesser siden 1999.

Ifølge organisasjonen handler søppel like mye om mennesker som om materialer. Dette er ikke minst tilfellet i India, hvor det bare i New Delhi er blitt anslått at rundt 350.000 mennesker hver dag forsøker å tjene seg noen slanter ved å lete etter resirkulerbart søppel på fyllingene rundt byen.

Miljøtiltak rettet mot søppelbehandling kan bare være bærekraftig, mener Chintan, hvis de også inkluderer denne gruppen.

Søppelplukkere blir engasjert til sorteringsarbeid

Ett av Chintans tiltak har vært å engasjere søppelplukkere til å sortere ut søppelet – under kyndig veiledning og i sikrere omgivelser – før det kommer på fyllingene.

I år har plukkere vært engasjert i et større prosjekt for å sortere søppel i og rundt jernbanestasjonen i New Delhi. Prosjektet resulterte i at bare 20 prosent av søppelet havnet på fyllingene utenfor byen.

Ifølge organisasjonen er dette et svært godt resultat i en by som knapt har områder igjen til søppelhåndtering.

Manglende avfallshåndtering har i mange land skapt en bransje og en yrkesgruppe med nærmest umenneskelige arbeidsforhold. Det er spesielt mange av dem i Afrika – som her, i Nairoba i Kenya – i India og deler av Sør-Amerika. Men de finnes også i Europa og USA.

«Dette er et nødvendig onde»Tiltaket i New Delhi er ett av få lyspunkter på dette trinnet i søppelkjeden. I de fleste tilfeller er det en skitten bransje, på alle måter. Og svært risikofull.

Giftige gasser og ekskrementer fører til mageproblemer, hodepine og diaré. Men søppelplukkerne er heldige hvis de slipper unna med dét. Forekomsten av kreft, astma og misdannelser hos nyfødte er stor. Å se barn på fyllingene er mer regelen enn unntaket.

— Ingen ønsker å være her hvis de kan slippe. Det er et nødvendig onde, uttalte en søppelplukker til Los Angeles Times nylig.

Det finnes ingen dør-til-dør-henting av søppelet

Mange land har ikke noen dør-til-dør-henting av søppel, slik vi kjenner det fra Norge. Enda færre har kildesortering. Det mangler også moderne forbrenningsanlegg.

Lukten av søppelplukkerne avslører hvor de jobber og bor

Søppelet havner på store fyllinger – som i mange tilfeller er overfylte allerede. Det har skapt en bransje – og en yrkesgruppe – med nærmest umenneskelige arbeidsforhold. Det er spesielt mange av dem i India, i Afrika og deler av Sør-Amerika. Men de finnes også i Europa og USA.

De blir ikke kvitt lukten..

Søppelfyllingene er ikke bare arbeidsplassen deres. Mange av dem bor rett i nærheten, i skur som er laget av materialer som er funnet på fyllingen. Disse slumområdene har hverken rent vann, elektrisitet eller noe kloakksystem. Beveger de seg utenfor området, blir de ofte fornedret og diskriminert. Lukten av dem avslører hvor de jobber og bor.

— Selv de barna som er heldige nok til å få gå på skole, møter dette i skolehverdagen, har Unicef påpekt.

..og befinner seg nederst på rangstigen

Søppelplukkerne finner mye av sin mat – og sine klær – på fyllingene.

Dandora-fyllingen i Kenya er levebrødet til nærmere ti tusen mennesker.
Allan Hiley

Men det de først og fremst leter etter, er alt som er mulig å selge til resirkulering: Metall, plast, papir og glass. Søppelet selges som regel til kjøpere som har installert seg i randsonen av fyllingene. Men betalingen er småpenger. I løpet av en dag klarer en familie kanskje å samle inn resirkulerbare materialer for 10–12 kroner.

Men noen kan tjene brukbart

Også i denne bransjen varierer inntektene. Undersøkelser som Verdensbanken har gjort, viser at søppelplukkere i Kambodsja tjener 5–6 kroner om dagen, mens kolleger i Beograd kan tjene 15–20 daglig. Og det er store forskjeller mellom plukkerne. En undersøkelse fra Brasil avdekket for noen år siden at enkelte søppelplukkere – som regel menn – var så dyktige at de tjente fire-fem ganger mer enn landets minstelønn.

Junk-butikkene videreselger

Plukkerne selger det de finner videre til såkalte «Junk-butikker» i fyllingenes randsone. Disse ligger på rekke og rad i «hovedgatene» nær fyllingene, som i Payatas utenfor Manila. Glass, plast og metall kjøpes – og betales pr. kilo. Deretter selges det videre til resirkuleringsfabrikker i Sør-Kina. Ifølge Unicef kan noen av disse butikkene ha flere hundre tusen kroner i årlig omsetning, mens plukkerne tjener 7–8 kroner om dagen.

— De tar fortjenesten, men ingen risiko, mener Unicef. Risikoen innebærer ikke bare faren for sykdommer. Ifølge Unicef ble en ni år gammel jente for en tid tilbake drept på denne fyllingen etter å ha blitt overkjørt av en bulldoser.

PC-er havner i Afrika

Det er ikke bare plast, metaller og glass som finner veien til disse søppelfyllingene. Det siste tiåret har tonnevis av kasserte PC-er og annet elektrisk og elektronisk avfall – hovedsakelig fra Europa – havnet på dynger i Afrika.

Gjenstandene er blitt eksportert som brukte – noe som i teorien er en lovlig handling. I praksis er de ubrukelige og skal derfor behandles som avfall.

En undersøkelse Interpol gjorde for få år siden avdekket at en av tre undersøkte containere på vei fra Europa til Afrika inneholdt ulovlig elektrisk og elektronisk avfall. Mengden av denne typen søppel har økt kraftig og forventes å øke betydelig i årene fremover – fordi innovasjonstakten innenfor mobil-, PC- og TV-teknologi går så raskt. Levetiden blir kortere og avfallsmengden øker.

Ulovlig søppel eksporteres fra rike til fattige land

Forhandlere og produsenter av slik teknologi er forpliktet til å ta imot kasserte varer. Håndteringen av dette avfallet er imidlertid krevende og dyrt – sammenlignet med annen type avfall. Det har derfor oppstått et marked av aktører som tilbyr «eksport» av disse varene til land i Afrika.

De gamle PC-ene havner sjelden på pulten til afrikanske skoleelever, men kastes.

— Få land forstår omfanget av dette problemet, fordi dette avfallet ikke er sporbart, påpeker Det europeiske miljøbyrået.

Bildene er fra Aftenpostens TV-serie, <i>Madame Prado,</i> – om livet på en av de store søppelfyllingene i Nairobi.
Allan Hiley

Virksomheten utnyttes av kriminelleSaker fra Storbritannia, men også fra Norge, har vist at ulovlig håndtering av denne typen avfall er en meget omfattende og lønnsom bransje. Ifølge det britiske miljødirektoratet omfatter denne kriminelle aktiviteten også tyveri, bedrageri, narkotika, smugling, inngåelse av mafialignende forbund, ulovlig våpenbesittelse og hvitvasking.

— Et mangfold av internasjonale lover og forskrifter har så langt ikke lykkes i å regulere et globalt marked, der skruppelløse aktører tjener penger på å kvitte seg med elektrisk og elektronisk avfall billig og illegalt i utlandet, i stedet for å velge den langt dyrere, men miljøvennlige fremgangsmåten med full resirkulering og nøytralisering av giftige stoffer, skrev Christopher Smith i det britiske miljødirektoratet i en artikkel publisert i det norske bladet Miljøkrim i 2011.

Elektronikk-avfallet er spesielt farlig

Søppelplukkere kan på sin side bli ekstatiske av å finne en tilsynelatende ny PC, men eksponeringen for slikt avfall kan utgjøre en enda større risiko enn tradisjonelt husholdningsavfall. PC-er og telefoner kan blant annet inneholde bly, arsenikk, kadmium og kvikksølv. Samtidig rekker forurensingen lenger enn til bare søppelplukkerne. Avfallet brennes ofte over åpen flamme, og skadelige stoffer slippes ut i jord, luft og vann.

— Det er lite kontroll med avfallshåndteringen i disse landene. Konsekvensen er betydelig forurensing og helserisiko for innbyggerne, fastslår Interpol.

SERIE: Madam Prado

Tusener av menn, kvinner, barn og unge lever på og av søppelet i Nairobi.

Les:

Se videoserien:

(hver episode er på ca. ti minutter)

MADAM PRADO - Ep. 1: Livet på dynga MADAM PRADO: Hvis søppel var penger hadde hun vært millionær. Bli med det norske dokumentarteamet til verdens mest forurensede område og møt Irene Wangũi og de andre som lever på søppelfyllingen Dandora i Nairobi, Kenya.

Les også: