Norge

Kim Friele: Når du har stått på barrikadene i så mange år, så bærer du preg av det

Da Kim Friele omsider gikk til sengs med en kvinne, endte det med trompetspill.

Etter bryllupsnatten skjønte Kim Friele at hun ikke skulle leve med en mann. Men hun måtte inn i svært lukkede rom før hun fant kvinner hun i det hele tatt kunne danse med.
  • Hilde Lundgaard
    Hilde Lundgaard
    Journalist

— Nei, ikke sitt på den stolen!

Kim Friele vifter advarende med en brødkniv fra kjøkkenkroken i den lille leiligheten på Geilo.

— Den brøt sammen da en lesbe på 100 kilo var så sliten at hun måtte sette seg rett ned på hytta på Haugastøl.

— Og den var fra 1792!

Homodronningen står i rosa genser, matchende lebestift og gulløredobber og piffer opp ferdigsmurte baguetter med cherrytomater og persilledusker i beste Ingrid Espelid-ånd.

Sitt uoppslitelige engasjement bruker hun akkurat nå på å filleriste den ”gale bergenseren” som har smelt opp et leilighetsbygg rett i glaninga og annen overmodig utbygging i turistbygda. Hun er for øvrig godt i gang med å øse anekdoter, kvasse meldinger og elleville historier fra et liv levd med nærmest kontinuerlig utestemme.

Onsdag har det vart i 80 år.

Det grå håret er like kort som det har vært siden hun og samboeren gjennom nesten 40 år, Wenche Lowzow flyttet til hytta på Haugastøl i 1991, sluttet å ta seg råd til kjøpekrøller og ”rakte av seg håret”.

Men noe er helt annerledes. Friele bor her alene. Det kommer vi tilbake til.

Kunne levd et pent liv

Fru Friele har sjelden lagt bånd på hverken temperamentet eller vokabularet. Trolig er hun den eneste som har møtt i Stortingets justiskomité og snakket om ”pikk” og ”dåse”.

— Jo da, jeg har skapt mye rabalder. Men når du har stått på barrikadene i så mange år, og vil oppnå det du mener er rettferdig, så bærer du preg av det, sier hun og skjenker kaffe med lett skjelvende hender.

— Jeg kunne jo levd et stille og pent liv med mine nieser og nevøer og en god venninne – to tanter uten puddel.

- Du kunne jo ikke det?

— Nei. Jeg kunne jo ikke det.

Hun klasker seg på lårene bare ved tanken

Å tåle urettferdighet

Så hvorfor måtte skipsrederdatteren fra villaen i Fana på død og liv gå i krigen for norske homofile? Bli den aller første som viste både navn og ansikt – og bokstavelig talt fikk både navnet og ansiktet dratt ned i søla?

En forklaring er at hun kysset så ivrig på venninnene sine at moren til slutt ba henne holde opp – mens faren mente det måtte være mye verre om hun hadde pillet seg i nesen.

Kim Friele fyller 80 år onsdag, men har på ingen måte lagt noen demper på hverken språkbruk eller krasse meldinger. Men for aller første gang i livet kjenner hun på både angst og tungsinn. Livet er blitt krevende etter at hun måtte flytte sin elskede Wenche Lowzow i omsorgsbolig.

En annen at hun var vant til å slåss både når hun spilte ishockey og ute på gaten, og ble utvist så ofte på skolen at hun hadde egen stol på gangen.Men trolig viktigst er det at hun lærte hjemme å ikke tåle urettferdighet. At mange av utvisningene skyldtes at hun sa fra. På andres vegne.

Hva folk bedrev på soverommene, hadde hun derimot ikke fått noen som helst opplæring i.

Påbudt sex før ekteskapet

Akkurat hva som skjer på soverommene er det nå hun, forlengst utmeldt av kirken, som sørger for å lære konfirmantene på Geilo. Hun ble spurt av presten om å ta temaene sex, samliv og annerledeshet, og gjorde det klart at hun ikke kom til å bruke latinske uttrykk.

Selv gikk hun som barn rundt og skrøt av at familien endelig hadde fått vagina. Hun trodde morens litt diffuse tale handlet om det nye kjøleskapet. Og omtrent der lå kunnskapsnivået stadig da hun 24 år gammel gikk opp kirkegulvet til sin forlovede Ole Friele jr.

— I dag er jo debutalderen så lav at du så vidt har fått ut tåtesmokken, sier hun, og sender rundt stivpyntede baguetter.

Kim Friele til konfirmantene: - Man må ha sex før ekteskapet. Se video:

Likevel forteller hun konfirmantene at det bør være påbudt å ha sex før man så mye som tenker på å gifte seg.

— Da skjønner du veldig mye mer av hvem du er eller ikke er, sier Friele, og husker at hun etter sin egen lite lystige bryllupsnatt spurte sin far om ”det der” var noe hun var nødt til å gjøre hele livet. Da han svarte bekreftende, var ekteskapet i realiteten over.

— Så gikk jeg ut i det ukjente, fastslår hun.

Grå spaserdrakter

På vei mot det ukjente hadde hun en eneste ledetråd: I sin mors legebok fra 1922 hadde hun lest at homoseksuelle kvinner gikk i grå spaserdrakt, hadde store føtter og kort hår, mens mennene hadde hvinende stemmer og gjerne kalte hverandre Hansine.Hver bidige lørdag ettermiddag i to år satt Friele på en benk ved Nationaltheatret og speidet forgjeves etter artsfrender.

En kveld fikk hun omsider øye på en kvinne med noe påmalt kinnskjegg og en mann med litt lys stemme. På avstand fulgte hun etter paret helt til Ormsund roklubb og så dem forsvinne inn.

Friele gikk etter. Ringte på og rakk å presenterte seg med fullt navn gjennom dørsprekken før hun fikk døren ”rett i trynet”. Ingen fremmede slapp inn til Det norske Forbundet av 1948.

— For et helvetes liv, tenkte hun, mens hun lot snørr og tårer flomme på Ljan stasjon etter avvisningen.

— Det må da finnes en søt dame et sted.

Dejlig i Danmark

Tilbake i stuen på Geilo ligger Frieles baguette urørt. Mens hun selv har begynt å virre rundt i leiligheten på jakt etter sigaretter.

— Når du blir 80 blir du vimsete. Det er ikke mye jeg røyker, men jeg kjøpte en pakke, sier hun, sukker og henter i stedet varm kaffe på kjøkkenet.

Hun er klar for å dele en av sine mest intime opplevelser.

I København lå et sted som het Admiralkroen. Den 27 år gamle Kim Friele hadde lest om det i et utklipp hun fant på toalettet på Bergenstoget. Hun hadde skrapt sammen penger til båtbillett, en halvflaske akevitt og et rom på Misjonshotellet i Istedgate og gjorde sin entre en fredagskveld i rødrutete skjørt og pumps.

Følelsen av å ha funnet frem, være innenfor – på alle måter -, var vidunderlig. Hun danset med en mørkhåret, litt kraftig, men svært sjarmerende kvinne. Da festen tok slutt, ble hun invitert med hjem.

— En gang må det jo stå til, jeg kan ikke gå som dette her, tenkte debutanten og lot hotellrommet stå tomt.

Rederdatteren fra Bergen ble Norges aller første homofile som viste både navn og ansikt. Her, forstsatt med kjøpekrøllene i behold, i arbeid ved skrivemaskinen som generalsekretær i DNF-48. Kampsaken var å fjerne homoseksualitet fra straffeloven.

Etter en drink og litt prat krøp gjesten opp i sengen.— Der lå jeg med alle herlighetene mine, konstaterer hun over 50 år senere.

For vantro å observere vertinnen hente frem en trompet, sette seg på sengekanten og spille resten av natten.

— Hun var veldig flink. Men jeg hadde da ikke reist til København for å ligge å høre på trompetspill.

- Så …?

— Heldigvis hadde jeg en kveld til på Admiralkroen. Da traff jeg en nydelig bibliotekar med en nydelig leilighet.

- Og da …?

— Falt alt på plass.

Presidentfruen måtte beskyttes

Hjemme i Oslo fikk Friele til slutt innpass i det fullstendig lukkede miljøet i DNF-48. På hennes første møte var de seks kvinner, hvorav fire var dritings – og masse menn. En verden av dekknavn, hysj og frykt, med straffeloven bak speilet. Stemningen var nitrist.

— Da jeg fikk vite at det var straffbart ble jeg aldeles rasende, minnes Friele, som ble enda mer rabiat da hun skjønte at kvinnene ikke engang var nevnt i loven.

— Da jeg oppdaget at homoseksualitet til og med var en mental diagnose, ble jeg virkelig hysterisk.

At diagnosen til og med innebar innreiseforbud i USA, fikk hun erfare da hun stilte i visumkø på den amerikanske ambassaden med en stor homo-badge på jakkeslaget.

Kvinnen i luken ble panisk og hentet en sjef som konstaterte at hun ikke fikk visum, og spøkefullt tilføyde:

— We have to protect the president, you know.

Hvorpå Friele repliserte:

— You mean, you have to protect Mrs. president.

— Da lo han, om ikke annet, minnes hun.

Ut i kampen

Vi kan si at resten er historie. Hvordan hun ville være åpen fra første stund – og ble Norges aller første kjente homofile. Hvordan hun lobbet stortingspolitikere og statsråder da ordet knapt var oppfunnet, bet seg fast som en grevling, terget kirken, plaget øvrigheta, kranglet og slåss – og ikke ga seg før seirene etter årevis med kamp kunne innkasseres én etter én.

Kim Friele har fått priser, heder og til og med havnet på sokkel som takk for insatsen. Nina Sundbyes byste av henne ble avduket av byrådlseder Erling Lae i 2005.

USA fjernet til og med omsider innreiseforbudet – blant annet etter at Friele hadde skrevet brev til 700 amerikanske politikere og hun og Lowzow, med innreise på dispensasjon, hadde holdt flammende innlegg for Kongressen.

Men hva fikk deg til å vie livet ditt til dette?

Frieles baguette er like urørt. Men hun har funnet sigarettene sine og forsikret at det er lov å røyke inne.

— At vi ikke kunne ha det sånn i Norge. Jeg så hvordan disse homsene led. Og at jeg kanskje var for dum til å være redd. Jeg trodde folk var like dannede i det offentlige rom som jeg var vant til.

Religiøs håndskrift

Siden har hun erfart at også pent kledde, dannede menn kan slå ned ukjente kvinner hvis de heter Friele. Og at hets, drapstrusler og sjikane ikke oppsto med internett.

Hun angrer litt på at hun ikke tok vare på brevene, så de kunne endt i Skeivt arkiv ved Universitetet i Bergen sammen med hele det private arkivet hennes.

— Det var så vondt og ekkelt at jeg kastet dem.

Hjemme hos familien Friele og Lowzow hadde de egne postmøter der Friele myndig sorterte bort alt med religiøs håndskrift. Det skulle ikke åpnes.

— Sånne som sitter hjemme og holder på med det der får en helt særegen håndskrift. Det slo aldri feil!

Telefonene var verre å sortere. Tok Friele dem, sa hun: Dra til helvete – og slang på røret.

— Men når de kom til Wenche, sier hun, og legger stemmen til dyp Oslo-vest:

— Nei, men det var da kjedelig, det ble jeg ordentlig lei meg for å høre.

Hun himler med øynene og stumper sigaretten.

— Der ser du litt av forskjellen på oss!

Livet alene

Det var Stortingsvalgkamp 1977. Forbundet av 1948 satset på å intervjue alle kandidater med sjanse for å bli valgt inn. Lederen, Kim Friele, stønnet over å ha blitt tildelt den mørkeblå, stramme og strikte Høyrepolitikeren Wenche Lowzow. Full av motvilje troppet hun opp på den fæle damens rektorkontor.

38 år senere, i stuen på Geilo, lyser øynene hennes stadig over minnet. Vendepunktet i livet.

— Døren gikk opp. Der sto Wenche. Da visste jeg …

Ordstrømmen er ikke så stri nå.

Kim Friele og Wenche Lowzow var blant de aller første parene som tok i bruk den nye partnerskapsloven som ble vedtatt 1. april 1993. Vielsen 6. august i Oslo rådhus ble feiret som en festival. Men Friele var egentlig kritisk til loven, fordi den ikke ga rett til adopsjon.

— Jeg kan ikke si det på annen måte enn at … Dette var alt hva kjærlighet kan være.Men selv med stor kjærlighet er det krevende å pleie en syk, dement partner hjemme. I høst flyttet Wenche i omsorgsbolig.

Det er derfor Kim Friele – som alltid har vært enten lykkelig eller rasende – nå kjenner på tungsinnet. Kan våkne med angst. Strever med å spise. Og blir knust når hun hører sin elskede si: Det er veldig, veldig tungt å miste seg selv.

— Og jeg mister henne. Jeg kan bare være evig takknemlig for hver dag jeg ser smilet hennes.

I perioder ble det mye akevitt til trøst. Spesielt da hun prøvde å være på hytta på Haugastøl der paret levde i så mange år.

— Det ble for mørkt. Og akevitten demper fortvilelsen i øyeblikket. Etterpå blir det helvete. Så det har jeg klart å stanse.

- Men du vil leve?

- Ja. Livet skal leves. Men noe av det vanskeligste for pårørende til demente er å lære seg at livet må gå videre. Og at det kan bli godt.

Så glimter det i øynene igjen.

— Ja. Det ville jo vært tussete om alle som mistet sine nærmeste skulle hoppe i Oslofjorden.

Holder på hemmeligheter

Onsdag fyller hun altså 80 år. Wenche runder 89 samme dag. Feiringen skjer hjemme med et vennepar. Med vann i glasset for Kim.

I juni holder LLH en mottagelse for sin gamle høvding. Selv om hunmeldte seg ut med brask og bram under homodagene for ett år siden i protest mot at FrP-statsråd Solveig Horne ble invitert til å åpne.

— Det var helt utilgivelig. Det er veldig farlig hvis de blir en hvilken som helst regjerings forlengede arm, tenker for mye på bevilgningene.

Hun er i ferd med å hisse seg opp, men stanser.

— Bård (Nylund – leder i LLH) og jeg skal ta oss en skikkelig samtale. For det er ikke menneskene dette handler om. Og jeg skal gå i homoparaden, jeg elsker homoparaden!

LES PORTRETTINTERVJU MED BÅRD NYLUND HER

- Men er ikke homokampen vunnet forlengst?

Friele får en hostekule.

— Du må ikke sammenligne storbyer med Indre Grukkedalen. Jeg reiser i de innerste fjordene, sier hun, og forteller om ungdommene som kommer tuslende til henne på hotellet etter at hun har snakket på skolene. Gråter i fortvilelse og lurer på hvordan de skal klare livet.

— Det er akkurat som for 50 år siden. Jeg prøver å fortelle dem at de er unike og umistelige og må prøve å leve sitt eget, ingen andres liv.

Friele er æresmedlem i Ap, og gikk i fjor først i homoparaden sammen med tidligere AUF-leder Eskil Pedersen og stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen. I juni går hun i paraden igjen.

Hvor mange som har åpnet hemmelige rom for henne, aner hun ikke. En eneste gang har hun gått ut med en betroelse: Den fra Alf Prøysen.Etter fire ukers bråk om Ove Røsbaks biografi fra 2004, der han skriver at Prøysen var bifil, fortalte Friele at Prøysen hadde betrodd seg til henne, og syntes det var så forferdelig at han i sin posisjon ikke kunne gå åpent ut og støtte kampen mot kriminalisering av homofili.

— Til slutt ba han meg love å si høyt og tydelig fra hvis noen trampet på graven hans. Det gjorde jeg. Og ble skjelt ut av blant andre Erik Bye.

Hun rister på hodet.

— Men alle de andre – mange kjente – kommer jeg aldri til å fortelle om. Et løfte er et løfte.

Krigeren Friele

Friele har samlet sammen baguettene og insisterer på å sende dem med på togturen til Oslo. Ellers blir de ikke spist. Hun har full kontroll på togtidene.

Omsorgen hennes er stor. Men hun er også en kriger. Mange rundt henne har følt seg valset over av et stort ego.

— Nå når du er blitt gammel og nærmest mild. Burde du hatt større evne til å kompromisse?

Hun tenker usedvanlig lenge.

— Hm … Når det gjelder homosaken er jeg så ubeskjeden å tenke at hadde jeg kompromisset for 30 år siden, hadde vi ikke vært der vi er i dag.

Ny pause.

— På det menneskelige plan, innser jeg at jeg kan ha tatt veldig stor plass. Ja. Jeg har nok det.

LES OGSÅ:

Blå homovennlighet er en skrøne

Venstrevridd homohistorie

Vi jaktet på homsene i pissoirene

Les mer om

  1. Portrettet