Norge

Fangenes moralske dilemma

DE NORSKE FANGENE i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen fikk lov til å motta pakker med mat. Vi hadde de underprivilegerte rett inn på oss. Du kan dele med én, to eller til nød tre og fire, men ikke med 25 000 medfanger, forteller kronikkforfatteren.

VITEBEGJÆR. Som politisk fange i konsentrasjonsleirer i Norge og Tyskland under den annen verdenskrig, har det vært en spennende utfordring for meg å få være "tidsvitne" for norsk skoleungdom på deres ekskursjoner til leirer i Polen og Tyskland. Besøkene stimulerer de unges vitebegjær. De spør om alt mulig som har med krigen å gjøre og særlig om mine opplevelser som politisk fange. Noen spørsmål bidrar til å avdekke blinde flekker, minner som jeg har fortrengt, ting som det gjør vondt å snakke om.

Dilemmaer uten løsning.

Ett spørsmål som gjerne dukker opp er: "Hva var det verste du opplevde?" Spørsmålet skaper forventninger blant de unge om å få høre noe spennende, noe dramatisk. Svaret mitt blir kanskje et antiklimaks. Det dreier seg ikke om avstraffelser på appellplassen med pryl og hengninger i alle fangekameratenes påsyn. Det dreier seg ikke om sult og sykdommer eller hardt utearbeid i elendige klær. Nei, det dreier seg om de psykiske påkjenningene delvis ved selve det å bli sperret inne, og delvis ved å bli stilt overfor moralske dilemmaer som det ikke er noen løsning på.Hva gjør du stilt overfor moralske dilemmaer? Hadde noen fortalt meg på forhånd at jeg skulle bli sendt til Tyskland og arbeide i tysk rustningsindustri, hadde jeg forsikret at å gå fiendens ærend ville jeg aldri kunne gjøre. Jeg ble sendt til Tyskland, og ble tilvist arbeid i den delen av tysk rustningsindustri som profitterte på å leie fanger som billig arbeidskraft. Å nekte ville bety døden. Nektet jeg? Nei. Det illustrerer med all tydelighet moralens grenser. Selvoppholdelsesdriften var størst.

Ubehagelig konfrontasjon.

De norske fangene i Sachsenhausen var relativt privilegerte. Vi hadde pakketillatelse, og for mange var det dette tilskuddet til leirkosten som reddet livet vårt. Takket være matpakkene tilhørte vi overklassen blant fangene. De fleste samfunn har sin lagdeling. De privilegerte slipper gjerne å bli konfrontert med dette daglig. Vi hadde de underprivilegerte rett inn på oss hele tiden unntatt når vi trakk oss inn på de brakkene som var reservert for nordmenn og dansker. Denne konfrontasjonen var mildest talt ganske ubehagelig. Du kan dele med én, to eller til nød tre og fire, men ikke med 25 000 medfanger. Klasseforskjellen ble for påtrengende. Det skal adskillig fortrengning til for å nyte maten når folk dør av sult i nabobrakka.Men det ble verre. Vi var meget engstelige for hva SS-leirledelsen ville gjøre med oss når sammenbruddet nærmet seg. Det gikk rykter om at SS diskuterte hvordan de skulle få tatt liv av alle fangene. Så kom svensk Røde Kors og hentet oss nordmenn og dansker. Vi skulle reddes, men hva med våre medfanger? Hva med de syke og gamle? Hva med våre tyske kamerater som hadde sittet innesperret siden 1933 og 1934? Igjen denne forskjellsbehandlingen som, så vidunderlig den enn var, gjorde det vanskelig å se de kameratene som ble igjen, i øynene. Hva ble deres skjebne?Men det ble enda verre. Vi ble bragt til Neuengamme sør for Hamburg, en konsentrasjonsleir som skulle brukes som oppsamlingssted for oss skandinaver. Leiren var mer enn full da jeg kom dit den 20. mars. Men enda var det over 2000 skandinaver som skulle skaffes plass.

Døden tett på.

SS-leirkommandanten forlangte at svensk Røde Kors måtte flytte et par tusen av de andre fangene til andre leirer som også var overfylte. Svenskene fant å måtte gå med på dette for å få utrettet sitt oppdrag, som var å bringe de skandinaviske fangene i sikkerhet. Jeg var blant en av de norske fangene som ble beordret til å rydde en bygning for ikke-skandinaviske medfanger. Mange av dem var franske husker jeg. Det var mulig å snakke litt med dem på en blanding av tysk og fransk. De var i elendig form. Nå skulle de over i noen busser som sto og ventet. Noen kunne ikke gå. Vi måtte bære dem. Noen av dem døde i armene våre. Men de som klarte å si noe, fikk gitt uttrykk for at de håpet at de ville bli tatt vare på. Vi var mer skeptiske, men holdt det for oss selv. Vi visste jo ingen ting, utførte bare ordre.Nå vet vi det. Den svenske historikeren Ingrid Lomfors har klart å oppspore noen av de gjenlevende og har skrevet en bok som både forteller oss om bakgrunnen for flyttingen og hva som skjedde med dem som ble flyttet. De ble såvisst ikke tatt vare på, men sendt til leirer som lå ca. 150 km sør for Hamburg i regionene Hannover og Braunschweig. Reisen var meget besværlig på grunn av ødelagte eller sperrede veier og et fullstendig kaos i trafikken i den delen av Tyskland som ennå var på tyske hender. Turen tok derfor adskillig lengre tid enn det avstanden skulle tilsi. Flere av fangene døde underveis, og på grunn av manglende plass og mat der de kom fram, døde mange av de øvrige før de allierte nådde frem.For de svenske sjåførene var dette en sterk påkjenning. Noen ga uttrykk for dette i bøker som ble gitt ut rett etter krigen, men disse beretningene forsvant i begeistringen over de hvite bussenes kjempeinnsats med å redde ikke bare noen tusen skandinaviske og etterhvert også over 10 000 andre fanger. Skammen over å ha utsatt noen fanger for påkjenninger som de færreste av dem tålte, ble til en blind flekk i minnet om den svenske innsatsen.Jeg selv, og jeg antar at de andre norske fangene som deltok i ryddingen av de lokalene de andre fangene befant seg i, deler skammen. Det er det verste minnet mitt fra krigen, og jeg tror jeg hadde klart å glemme det hvis det ikke hadde vært for elevenes spørsmål. Nå er jeg lettet over at det kan snakkes åpent om det. I slutten av april i år ble tidsvitnene med ektefeller invitert av Stiftelsen Hvite Busser til Auschwitz og av Norges Røde Kors på en tur til leirene i Tyskland slik at vi kunne følge den ruten vi fulgte hjem for 60 år siden. I Neuengamme var det jeg som talte på vegne av de tidligere politiske fangene. Jeg nyttet høvet til å minnes de fangekameratene som mistet livet for at vi norske skulle få et sted å være. Begge parter var blitt gjenstand for en diskriminering mellom nasjoner, en diskriminering som vi alle tok sterkt avstand fra. For oss ble likevel resultatet positivt, for dem ble det fatalt.

Verdier og moral.

Det hender at en blir stilt overfor dilemmaer som det ikke er noen løsning på. Jeg sier til elevene at jeg håper for deres skyld at de i størst mulig grad kan bli spart for å komme i slike situasjoner. Jeg forteller dem om hvordan det kjennes når en blir bragt opp i situasjoner der du presses til å gjøre ting som bryter med alle de verdier og all den moral du har forsøkt å bygge opp. Den fornedrelsen dette førte til i egne øyne, var den verste mishandlingen vi ble utsatt for. Men det gjør godt å få det frem i dagens lys. En stor takk til Ingrid Lomfors som på en fin måte har fjernet en blind flekk ikke bare for våre svenske befriere, men også for oss som bisto dem i en vanskelig situasjon!

_Fil.dr. Ingrid Lomfors

"Blind fläck — Minne och glömska kring Svenska Röda Korsets hjälpinsats i Nazityskland 1945".

Atlantis, Stockholm 2005. 176 s._

De hvite bussene var et viktig tiltak som ble satt i gang av svensk Røde Kors med grev Folke Bernadotte i spissen. Han hadde forhandlet direkte med Hitlers innenriksminister Himmler om overføring av norske og danske sivilfanger til Danmark og Sverige fra og med 20. april 1945. På bildet er tre av bussene på vei fra Østerport i København i retning konsentrasjonsleirer i Tyskland. Foto: Pressens Bild

Fanger på vei inn av Sachsenhausens porter. Foto: Krigsarkivet/SCANPIX

Bernt H. Lund Foto: privat

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Hun reddet norske fanger i tyske konsentrasjonsleire | Guri Hjeltnes

  2. DEBATT

    Jødene ble ikke sviktet av de norske studentene i Buchenwald | Arnfinn Moland

  3. KRONIKK

    Jeg glemmer aldri øyeblikket da jeg forsto at det jeg holdt på med, innebar dødsstraff.

  4. KRONIKK

    Nazistene ville slette alle spor. Men vitner overlevde og vekket verden.

  5. A-MAGASINET

    – Jeg har valgt det bevisst. Ikke hus, bikkje, bil, barn, kone, båt, hytte. Jeg har ingenting. Jeg vil være fri.

  6. NORGE

    - Ordet drap husker jeg veldig godt