Norge

Fremmed fugl

Anna Kirah har overlevd en flystyrt, skremt vannet av Microsoft-toppene og ropt på Jens Stoltenberg i dødsangst. Nå skal hun gjøre Gardermoen bedre for oss passasjerer.

afp000367301.jpg Foto: Stein J. Bjørge

  • Hilde Lundgaard
    Hilde Lundgaard

I sommer er det leserne som bestemmer hvem vi skal intervjue på disse sidene.

  • «Jeg har gleden av å jobbe sammen med designantropolog og psykolog Anna Kirah med tjenestedesign på OSL Gardermoen. En utrolig flott kvinne med en spennende historie og kloke meninger. Håper dere vil intervjue henne.» Anne Beate Hovind
    Gardermoen tirsdag 1. mai: En liten, blond kvinne småspringer bortover gangveien øst for terminalen på Oslo Lufthavn. Brått får hun øye på det blå og hvite jetflyet på innsiden av gjerdet. Hun bråstanser. Og begynner å gråte.

- Det var så utrolig sterkt. Å se «mitt» fly. Den aller første jobben jeg gjorde. At det var blitt virkelig, at jeg kunne ta i det. Og at det skjedde her i Norge, ikke i Statene, var best av alt, sier hun med en underlig blanding av amerikansk aksent og nordnorsk tonefall.

Flyet innenfor gjerdet var Boeings nye stolthet, Dreamliner — eller 787, på eksklusiv visningsturné i Europa. Kvinnen på utsiden var designantropolog og psykolog Anna Kirah. Et helt år fløy hun daglig verden rundt for Boeing og spurte, grov og observerte hvordan passasjerer og mannskap faktisk hadde det om bord i langdistansefly. For at de skulle få det bedre når det nye superflyet en dag var klart.

Hun pekte ut hvor det buttet. Så var det opp til andre å finne løsninger. For eksempel at pilotene unngår masse nakkebevegelser når deler av instrumentene er flyttet til en glasskjerm på frontruten. At jetlagen blir mildere når vinduene er programmert til å følge dagslyset der flyet skal lande. Og ikke minst, at bagasjehyllene kan åpnes fra undersiden, slik at småvokste som henne skal kunne nå opp.

Grunnen til at hun for tiden oppholder seg på Gardermoen, er at vi passasjerer skal få det bedre når flyplassen snart bygges ut. Vi kommer tilbake til det. Først en betroelse fra en kvinne som mirakuløst har overlevd en flystyrt:

Les også

Vildskuddet

- Jeg elsker å fly. Være i bevegelse. Mine aller første barndomsminner er faktisk fra flyplasser. Vi reiste så mye at jeg nesten så på flyplassene som et hjem.

Ble kinesisk

Det er ikke lett å vite hvor man skal starte historien om Anna Kirah. Selv har hun funnet frem et gammelt svart-hvitt-bilde på laptopen for å forklare sin egen kjerne: Et klassebilde fra en kinesisk skole. Tolv svarte hoder. Ett blondt. Foreldrene, begge professorer i asiatisk historie, flyttet kontinuerlig rundt i Asia. Anna var like kontinuerlig den som var annerledes. Som ikke passet inn.

- For å overleve, få venner, tilpasset jeg meg fullstendig. Prøvde å se verden fra de andres synspunkt. Jeg trodde faktisk jeg var kinesisk, nektet å snakke engelsk hjemme og kunne dermed knapt snakke med moren min, forteller hun, stadig foran laptopen på det lille kontoret hun låner når hun er på Gardermoen.

I Japan fikk hun smake ren rasisme med hets og utestenging. For å slippe inn valgte hun å underkaste seg. Gaver og ydmyk bukking var en del av prisen.

- Jeg vet hvordan det er å være det eneste barnet. Derfor freaker jeg helt ut når jeg ser rasisme her. Det er så stygt.

Det kanskje nyttigste hun lærte seg, var evnen til å lese menneskelige mønstre. Hva som stemmer og hva som bryter. Når hun kommer inn i et rom, «skanner» hun det i løpet av sekunder.

Hun reiser seg og går bort til vinduet ut mot avgangshallen.

- Se hvordan alle står vendt mot skrankene eller skiltene, peker hun, og forteller hvordan hun en gang kom inn i den store hallen, «skannet» og oppdaget to menn som tilsynelatende ventet, men sto vendt feil vei. De hadde ingen bagasje. — Jeg varslet SAS om lommetyver. De skjønte at de var oppdaget og stakk i vill fart.

Rømte til Europa

Skannerblikket omfatter også hemmelighetsfulle sjefer. Når hun har jobbet i næringslivet, har hun kunnet forutsi omorganiseringer med plagsom presisjon.

- Når ledelsen plutselig begynner å gå i uvanlig mange møter. Da sier jeg: Here we go again, ler hun.

Senere, som antropolog, har hun lært at det finnes et navn for sånne som henne: Third Culture Kids (3CK). Barn som vokser opp i en annen kultur enn foreldrene og strever med å finne sin tilhørighet i et samfunn. Da hun var 13 år og familien flyttet tilbake til USA, møtte hun et stort, svart kulturelt hull. Hun kjente ikke TV-seriene, reklamen, musikken, idolene. Og begrep ikke den amerikanske, individuelle innstillingen.

Hun passet i hvert fall ikke i det som liksom var hjemme.

-  Min løsning ble å rømme til Europa. Jeg trodde jeg rømte fra USA. Men rømte nok mest fra meg selv. Jeg ville ikke se på smerten i barndommen. Innrømme at jeg ikke hadde noen identitet.

Klokken er blitt elleve. Det er tid for en nøye planlagt og sikkerhetskontrollert fotosession av designantropologen sammen med et Boeing-fly («hennes fly», Dreamlineren, som Norwegian har sikret seg åtte av, er ikke i trafikk i Norge foreløpig). Per Ivar Bendiksen fra security kjører oss ut til det aller helligste. Nordlendingen stusser over innslagene av mæ, dæ og ikkje i Kirahs aksent.

- Om æ har bodd i Nord-Norge? Nei. Men da jeg kom til Norge som student, var det de andre innflytterne som ville snakke med meg. Jeg ble bare kjent med folk fra Nord-Norge og Sørlandet, forklarer hun, og blir over seg av begeistring da Bendiksen forteller om sin brors private aksjon på arbeidsplassen sin i Skattedirektoratet: Sier hei til ukjente i heisen.

— Det er en gave til Norge! Jeg gjør akkurat det samme i heisen i Postgirobygget, der firmaet jeg jobber i, holder til. Vi må slutte å late som vi ikke ser hverandre!

Kjenn Ole

I Norge havnet hun bokstavelig talt i blinde - lukket øynene og pekte på et kart. Sammen med blant andre Thomas Hylland Eriksen studerte hun sosialantropologi, faget hun på mange måter hadde brukt hele barndommen på. Men nykommeren fant nok å bryne seg på i landet hun etter hvert skulle forelske seg i. For eksempel det hun kaller romantisk autisme.

- At dere som er så selvstendige, måtte drikke dere dritings for å kunne kysse en jente. Jeg har aldri sett noe rarere. Eller «kjenner du Ole-ritualet». Det med å finne en felles kjent, og dermed ha noe å snakke videre om. Jeg slet med det i mange år.

Som 25-åring på den transsibirske jernbanen havnet hun i kupé med flere nordmenn. De ble raskt en gjeng. Henne snakket de ikke med. Hun var bare amerikaneren som kunne norsk. Helt til en av nordmennene smugkikket da hun skrev et kort til sin venn Ånund.

- Kjenner du virkelig Ånund? jublet han. Da ble jeg plutselig en person for dem.

Mirakellanding

Togturen gjennom Sovjet fortsatte med en lang reise alene i Tibet, Mongolia og Kina. Til Chengdu i Sichuan-provinsen kostet hun på seg fly. Stormen raste gjennom hele turen. Da de nærmet seg landing, skjente og ristet det smekkfulle flyet ukontrollert mens bakken raste nærmere. Flyvertene skrek i angst. Gjenstander fløy ut av bagasjehyllene. Anna kan huske det voldsomme møtet med bakken. Resten er svart.

- Jeg sto utenfor flyet og holdt rundt to fremmede kinesere. Hvordan vi kom dit, aner jeg ikke. Alt var stille. Bare masse røyk, sier hun.

Halepartiet, der hun hadde sittet, var brukket løs og intakt. Resten av flyet var smadret.

- Det luktet død. Den lukten kjenner jeg. Jeg var i New York rett etter 11. september. Lukten var den samme.

Som utlending ble hun umiddelbart skysset inn på et nytt fly og fløyet til Hongkong. I dag er hun glad for det.

- Jeg vokste opp med en kinesisk nanny som alltid sa: Lev i øyeblikket. Er du lei deg, går det over. Er du lykkelig, nyt det. Hadde jeg hatt tid til å tenke, blitt passet på og forstått, tror jeg helt sikkert jeg hadde fått flyskrekk. Og at denne opplevelsen ville definert livet mitt. Det har den ikke gjort. Men jeg var veldig klar over at jeg hadde overlevd. At jeg hadde fått livet i gave, som klisjeen sier.

Microsoft??

Livet hun hadde fått i gave, brukte hun først til å få to døtre med en norsk mann. Så til å returnere til USA og skaffe seg en doktorgrad i psykologi. Hun hadde ikke tenkt å bli værende, men begynte som nevnt som flyantropolog for Boeing (- Jeg er aldri redd i fly, men kan få ubehagelige flashbacks når det blir mye turbulens. Da varsler jeg sidemannen).

I etterkant av Boeing-jobben ringte en mann fra et firma som het Microsoft og tilbød henne jobb.

- Hva driver dere med? åpnet hun og hadde helt ærlig aldri hørt om IT-giganten. Langt mindre om software.

Ansatt ble hun likevel, første oppdrag var å sjekke hvor lang tid kundene faktisk brukte på å sette opp en PC og komme på nett. Ifølge Microsofts egne tester tok det tre timer i snitt. Nå ville de supplere kunnskapen med 40 familier i Seattle.

Hun forlangte å finne familier helt andre steder enn Seattle, der «alle» jobber med IT. Så gikk hun i gang, med en hypotese om at folk ville bruke seks timer på jobben. Ingen klarte det. Ikke på 12 timer heller. Ikke på 16. Absolutt ingen fikk det til i det hele tatt uten tung support.

- Det ble masse bråk. Sjefene lurte på hvor jeg hadde funnet disse idiotene, minnes hun.

En filmsnutt av en rasende butikkeier i California ble vendepunktet. Knallrød i ansiktet brølte han at Microsoft-hodene snart måtte begripe at han dreit i operativsystemet. Bare greia kunne virke!

Denne "smakesleivslikkepotten" er den eneste tingen som virkelig betyr noe for meg. Morfaren min, mitt anker i USA, laget den til meg. Jeg har flyttet utrolig mye. Men der den er, er hjemme. Foto: Stein J. Bjørge

Antropologen ble innkalt til sjefen. Sikker på at hun skulle sparkes.

- Han ville vite hvor stort budsjett jeg trengte, humrer hun i dag over det som for henne skulle bety nærkontakt med 2000 familier over hele verden og en lang og bratt karrière i Microsoft. Og for IT-giganten prosjektet «Real People, Real Data», en helt ny måte å tenke på.

- De hadde aldri forholdt seg eller lyttet til vanlige mennesker, bare til proffer. For meg går det tilbake til vårt grunnleggende behov for å bli sett, hørt og forstått. Det er det jeg håper jeg bidrar til i alt jeg gjør i livet mitt. Kan jeg få folk til å hilse i heisen, har jeg oppnådd mye.

Operasjon Gardermoen

Hun ser på klokken. Rasker med seg vesken, ifører seg en oransje T-skjorte med påskrift «servicedesigner» og haster bakveien inn til avgangsområdet. Vi er tilbake i nåtid og jobben med å gjøre Gardermoen til et bedre sted for «real people». I hele vår har hun og et par kolleger observert, fulgt og intervjuet passasjerer for å finne forbedringspunkter. Nå skal de melde foreløpige funn om skilting til OSLs mann Kim Lang.

De tar det punkt for punkt: Hvordan veivalget innland/utland er forvirrende. Den stengte glassdøren inn til utland skremmende. Og nummereringen av gatene ulogisk.

De tar oppstilling ved det rullende fortauet, der en strøm av nyankomne passasjerer fyker mot bagasjeutleveringen. Kirah dytter Lang i siden. — Følg med nå!

Et diskret, høyt plassert skilt forteller de nyankomne at de skal ta til høyre hvis de skal videre med et annet fly. Døren de i så fall skal velge, er overhodet ikke merket.

- Se! De skjønner ikke hvor de skal, sier Kirah, idet en liten flokk nølende virrer rundt i det lille krysset. Snart står de i kø rundt den oransje T-skjorten for å få hjelp.

Her æ høre tel

Anne Kirah er altså tilbake i Norge, etter over tyve år i USA, Paris og Danmark. For to år siden ble lengselen for sterk. Hun hadde møtt en norsk mann. Men det var ikke han som trakk.

- Nei, det var ikke kjærligheten. Men tilhørigheten. I Norge hadde jeg følt meg trygg, akkurat som i Japan. Og jeg drømte egentlig hele tiden om å bli norsk. Det har vært en lang reise, smiler hun.

Nå bor hun på Harestua, eller Kaninstua, som hun sier, med kjæreste, nybygd hus, to voksne døtre og fire bonusbarn. Og nyter å være på vei inn i det lille samfunnet. At konduktøren på toget registrerer at hun ikke sitter på sin vante plass. At en kvinne på det samme toget, etter at hun hadde vinket farvel til kjæresten, lener seg frem og hvisker: Nå vet jeg hvem du er! At damen på Kiwi-butikken, når hun har glemt nøkkelen til postboksen, tilbyr seg å hente posten hennes. - Hun kjente meg! Jeg elsker det! Og er så takknemlig for mennesker som gir meg slike små ting. Helt gratis.

Til og med «kjenner du Ole-ritualet» kan hun delta i nå, med sine tyve år gamle kontakter.

- Hva har endret seg på de tyve årene?

- Folk snakker litt mer på butikken og T-banen. Og heldigvis er Norge blitt mye mer multikulturelt og mangfoldig. Vi trenger mangfold. Ikke for å være politisk korrekte, men fordi det ikke er hvite menn i dress som kan løse problemene i dagens samfunn. Heller ikke kvinner som later som de er menn i dress.

- Men alt er ikke bra i Norge?

- Nei da. Jeg er skremt over hvor amerikanisert Norge er blitt. Jeg husker jo at julen handlet om samvær, ikke bare gaver. Jeg ser mye mer aggresjon på gaten. Dere er blitt mer opptatt av penger. Og jeg begriper ikke hvordan et land som Norge kan tillate seg å la så mange narkomane gå til grunne.

Død norsk

Uansett er hun nesten desperat opptatt av å bli norsk. Da hun i fjor fikk akutte hodesmerter og ble hentet i ambulanse, skrek hun at ambulansefolkene måtte ringe Jens Stoltenberg.

- Jeg er ikke redd for å dø, men for å dø som amerikaner. Jeg vil bli norsk statsborger først.

Hun ser på klokken igjen. Grytidlig i morgen skal hun fly til LA for å gjøre en jobb. Den amerikanske kunden har av en eller annen grunn innkvartert henne i huset til Paris Hilton. Før den tid har en av døtrene ønsket seg en tur på IKEA.

- Jeg elsker stadig å fly. Og gleder meg til flyturen. Men nå gleder jeg meg for første gang også til å komme hjem.

Les også

Gamle sanger om igjen. Og nye.

Dette er passet til min yngste datter. Jeg håper intenst å få mitt eget, norske pass. Allerede som ung student drømte jeg å bli norsk. Livet mitt har på mange måter vært en lang reise mot Norge. Foto: Stein J. Bjørge

Denne bibelutgaven er illustrert av Barry Moser. En fantastisk illustratør som lærte meg kalligrafi da jeg gikk på internatskole i USA som 16-17-åring. Allerede på 50-tallet så han at vi var blitt for tekniske og må tilbake til det organiske, kaotiske. Foto: Stein J. Bjørge