Norge

- Gi ikke etter for terror

Man må ikke vike for gisseltagere, sier Gunnar Sønsteby.

  • Kjell Dragnes
    Kjell Dragnes
    Tidligere Moskva-korrespondent og utenriksredaktør i Aftenposten

Ingen tvil. — Hvis vi gir etter for gisseltagere og terrorister, er det slutt på alt. Det er slutt på demokratiet, da får vi nazimetoder. Det er overhodet ikke tvil i Gunnar Sønsteby når vi spør om hva han mener om gisselaksjonene, bl.a. i Irak. Han kan forstå den menneskelige lidelse hos gislene og fortvilelsen hos gislenes familier, han har selv erfaring med dette. Men det rokker ikke ved hans faste overbevisning.- Min far (Gustav Sønsteby) ble tatt som gissel da min identitet ble avslørt. Han satt på Grini fra 23. februar 1943 til desember 1944. Men vi hadde snakket om dette på forhånd. Han sa: - Du får ta din jobb, så skal jeg gjøre min. Dette var vi enige om. Mor var også klar over at jeg drev med motstandsarbeid, og støttet det. For begge fikk sønnens sabotørvirksomhet virkning. Faren ble aldri helt frisk etter fangenskapet. Også psykisk hadde det vært en hard påkjenning, forteller Sønsteby i boken. - Først flere uker etter tilbakekomsten kom han seg såpass at han forstod at han ikke kunne legge seg om kvelden med sko og klær på.Selv mener Sønsteby at han aldri har hatt noen spesielle problemer, selv etter de mange påkjenninger han ble utsatt for under krigen, med sabotørvirksomhet og et utall grensepasseringer over til Sverige. - Jeg tror det skyldes at jeg fikk så mye å gjøre i perioden etter krigen, jeg druknet i arbeidsoppgaver. I tillegg er det vel min natur. Jeg har aldri hatt mareritt, aldri dårlige nerver. Krigen og tankene der har jeg forlatt, men har dem som skuffer inni hodet. I blant kan jeg åpne dem, for eksempel når jeg skal holde foredrag, men deretter lukke dem igjen, sier han. Sans for humor har også vært en god egenskap å ta med seg.- Etter krigen fortsatte jeg mitt levesett, så nøkternt som mulig, legger han til, men har forståelse for at andre ikke hadde like lett for å finne seg til rette igjen etter all belastning de hadde hatt. Så, med litt ettertanke, legger han til: - Nå, da jeg leste boken, ser jeg at jeg ikke fant ro på fem år. Jeg visste ikke hva jeg ville. Det var først da jeg traff en flott jente at jeg falt til ro. Dermed var lykken gjort.

Les også

  1. Sa nei til å sabotere kongelig bryllup

Les mer om

  1. Kongelige