Dette er konflikten i Nord-Irland
Konflikten i Nord-Irland har røtter tilbake til 1542. Fra slutten av 1960-tallet ble sammenstøtene mellom katolikker og protestanter stadig mer voldelige.
I 1542 la kong Henry 8. Irland under seg, og etablerte protestantisk styre i det katolske landet. På begynnelsen av 1600-tallet praktiserte engelske myndigheter en politikk som belønnet engelske og skotske godseiere som etablerte seg i de nordligste fylkene av det gamle Irland, kalt Ulster. Den opprinnelige befolkningen ble i stor grad drevet sørover.
På midten av 1850-tallet ble den store lin-industrien bygget opp i Belfast. Europas største skipsverft ble også etablert her. Det førte til behov for arbeidskraft, og den rent protestantiske byen begynte igjen å skifte karakter.
Provinsen Nord-Irland
Irland løsrev seg fra Storbritannia i 1922, og ble etablert som selvstendig stat. Hardest var kampene i Ulster, hvor det fortsatt var protestantisk flertall. Seks fylker ble værende under britisk kontroll, og dannet provinsen Nord-Irland. Det nord-irske parlamentet på Stormont ble dominert av de irske unionistene, som ga klare fordeler til provinsens protestanter.Den katolske befolkningen i provinsen ble sett på som en ren underklasse, men reiste på 1960-tallet krav om retten til å snakke gaelisk, retten til irsk statsborgerskap, retten til å etablere katolske skoler og retten til å stemme. IRA har sitt utgangspunkt i denne bevegelsen.
Folkeavstemning avgjør
I dag oppfatter nær halve befolkningen seg som irsk, mens den andre halvdelen er stolt over sine britiske røtter. Den irske delen av befolkningen kaller seg nasjonalister eller republikanere, og ønsker at Nord-Irland igjen skal gjenforenes med republikken Irland og bli én nasjon. Den andre halvdelen vil fortsette unionen med Storbritannia. De kaller seg unionister eller lojalister, fordi de er lojale mot den britiske dronningen. Fredsavtalen fastslår at Nord-Irland bare kan bli irsk hvis det er flertall for dette ved en folkeavstemning. Katolikkene agiterer
Da katolikken i slutten av 1960-årene begynte å agitere for forandringer ble det stadige sammenstøt med de protestantiske myndighetene. Dette utløste det som er blitt kalt "Vanskelighetene" i Nord-Irland.
24. mars: Den britiske regjering oppløser Stormont-parlamentet og innfører "direkte styre" fra London.
21. juli: IRA dreper ni mennesker og sårer 130 andre med 22 bomber på den "blodige fredag" i Belfast.
20. oktober: Inspirert av Sands stiller IRAs allierte parti, Sinn Fein, for første gang til valg i Nord-Irland og vinner 10,1 prosent av stemmene.
9. februar: IRA bryter våpenhvilen ved å detonere en ett tonns bombe på en lastebil i London.
10. juni: Sluttforhandlingene starter under ledelse av Mitchell.
10. april: En avtale er klar, 17 timer etter fristens utløp.
Langfredagavtalen
Etter 30 år med væpnet konflikt som har kostet over 3000 mennesker livet, underskrev partene fredsavtalen langfredag 1998. Avtalen slår fast at Nord-Irland forblir en del av Storbritannia så lenge flertallet i det nordirske folket ønsker det. Siden avtalen ble undertegnet, har fredsprosessen vært gjennom krise etter krise: Nei: 28,8%
Ja: 71,2% 25. juni: Valg til det nye nordirske parlamentet. Parlamentet har 108 medlemmer, og 11 partier er representert. 1. juli: Nasjonalforsamlingen trer sammen for første gang. 22. oktober: Sinn Fein-leder Gerry Adams ber IRA om å begynne avvæpning. 6. november: David Trimble blir gjenvalgt som førsteminister, i kjølvannet av internasjonal anerkjennelse av IRAs begynnende avvæpning.
