Dette møtet fant sted høsten 2011 og ble publisert i Aftenpostens lørdagsutgave 5. november samme år.

  1. august 1999 passet Jørn Lier Horst på statsminister Kjell Magne Bondevik, som ferierte på hytta i Stavern. Horst satt i politibilen på kvelden da meldingen kom: ung jente savnet. Via politiradio hørte han politistyrken bli sendt til Mørk, en bygd nord for Larvik.

Foreldrene Anne og Roar Juel Johannessen husker: Kristin syklet hjemmefra for å treffe venninner på badeplassen. Hun kom ikke frem, og de begynte å lete 19.30. De kan ikke tro noe har skjedd, husker de, men det ble ringt til sykehus og overalt mens andre lette. Følelsen? Av håp, og av stigende tap av kontroll. De hadde sperre på å ringe politiet, for hun kommer jo. Senest klokken 21, for da skulle hun være hjemme. Kristin var pliktoppfyllende.

— 21.15 ringte vi 112. Da begynte helvetet, sier de.

Sykkelen er funnet, hørte Jørn Lier Horst på sambandet. Og ca klokken 23.18: funn. Horst hørte Setter opp sperringer. Trenger ikke ambulanse. Kripos. Han så opp på hytta han voktet. Bondevik gikk urolig frem og tilbake. Han må ha hørt om jenta på nyhetene, tenkte Horst. Så tenkte han på kollegene som nå måtte varsle familien.

Anne og Roar husker: - Da de fant sykkelen, fikk vi beskjed om å dra hjem. En venninne kjørte oss. Hun visste at Kristin var funnet, men sa ikke noe, for vi skulle vel orienteres av andre. Hjemme hørte jeg moren min, som var på besøk, si: De har finni Kristin. Etter det er nesten alt borte. Jeg husker synet av Roar. I flere dager gikk han på veien utenfor. Eller, han hang mellom to som støttet ham.

Jørn Lier Horst fikk ansvaret for sporet som ledet politiet til mannen som to år senere ble dømt for drapet, men som ble frifunnet før ankesaken i 2003. Politiets hovedbevis holdt ikke. Drapsmannen er ennå ikke tatt.

— Det skjer nesten aldri barnemord i Norge. Denne saken er som et åpent sår for en etterforsker. Da kan man bare tenke seg hvordan foreldrene har det, sier Jørn Lier Horst.

Kristin Juel Johannessens far Roar har aldri gitt opp jakten på datterens drapsmann. I sin private etterforskning har han funnet mange gode råd og vink i Jørn Horst Liers krimbøker.
Kolstad Tom A

Kort tid etter frifinnelsesdommen debuterer Lier Horst som krimforfatter. I høst kom hans syvende roman om etterforskeren William Wisting. Men noe har i flere år plaget ham, med full styrke etter 22. juli-angrepene: Er det støtende for etterlatte? At jeg etterforsker drap og skaper underholdning av tilsvarende saker? River hver nye bok opp sår for dem som har opplevd dette i virkeligheten? Han var blitt kjent med Roar Juel Johannessen i etterforskningen. Nå bestemte han seg for å ringe ham og spørre.

Og det ble stille i andre enden.

Krimbøkene ga foreldrene friminutt

September i år: Jørn Lier Horst besøker Roar og Anne i Mørk nær Larvik. Gjensynet er hjertelig. De tuller med hverandre. Idet Horst skal forklare, avbryter Roar ham: — Jørn. Vi har alle bøkene dine. Jeg har lest dem flere ganger. Ja, du gjør drap til underholdning, men når jeg leser, glemmer jeg virkeligheten - som kverner i hodet fra morgen til kveld. Du gir meg på en måte fri.

Anne: Linda (Kristins storesøster) leser dem også.

Roar: På TV er politiarbeidet i all krim perfekt. I bøkene dine er det mer realisme slik vi har lært politiet å kjenne. Med feil og tabber. Men det løser seg jo alltid i bøkene dine, Jørn.

Horst: Jeg får ofte spørsmålet: Har du ikke nok elendighet på jobben? Krim er virkelighetsflukt. En helt skaper orden i kaos, gåten løses, rettferd vil skje fyllest.

Anne: Jeg er ikke glad i krim. Jeg kan like Poirot. (latter). Men skyting og blodige ting? Nei

Horst: Det er en rå tendens i krimbøkene. Mange overgår hverandre i bestialiteter.

Anne: TV-serier om unger som blir borte er verst. Spesielt hvis ungen er 10-12 år. Jeg kan få flashback bare av å se unger på den alderen sykle alene.

Et pressehelikopter lå over oss dagen etter Kristin døde, og i dag, 12 år etter, stikker den lyden i meg, som å bli bitt.

Roar: Jeg tåler ikke helikopterlyd. Et pressehelikopter lå over oss dagen etter Kristin døde, og i dag, 12 år etter, stikker den lyden i meg, som å bli bitt. Slike ettervirkninger får nok overlevende og pårørende fra 22. juli i mange år.

Aftenposten: Stikker det aldri når du leser krimbøkene til Jørn?

Roar: Litt i den forrige. Det var noe med navn der som minnet om vår sak.

Horst: Line Wisting, datteren til politimann William Wisting, er journalist og intervjuer fem drapsdømte. Roar har der funnet likhetstrekk til saken om Kristin. Men slike detaljer er ikke tilsiktet. Jeg bruker ikke politijobben konkret i skrivingen. Men det som sitter i veggene og i ryggraden havner i bøkene - som innsikten man får av å møte drapsmenn. Eller mennesker som Roar. Men disse erfaringene gjør også til at jeg ikke klarer å skrive om barn. På grunn av Kristin.

Roar: Fortsett med det du er god på, Jørn. Så får hodet mitt fri også i fremtiden. (Latter).

Horst: En bok som gjorde vondt å lese, "Svarte sekunder" av Karin Fossum, minner om dere. En jente sykler hjemmefra, og blir borte. Da opplever moren disse svarte sekundene, tap av kontroll, som du snakket om Anne.

Roar: Den skal jeg på biblioteket for å lese. Jeg får ikke ha sånt i huset. Jeg har alle saksdokumentene. Men åstedsgransking og obduksjonsrapport måtte ut.

Anne: Jeg er av den oppfatning at jeg ikke må vite alt. Han som ble dømt, og senere frifunnet, jeg vet ikke hvordan han ser ut, og vil ikke vite det.

Foreldrene: Vi er ikke besatt av hevn, men rettferdighet

Roar: Men det er jo flere årsaker til at jeg finleser Jørns bøker. Jeg forsøker å lære tankegangen hans og hvordan han som politimann og forfatter ser løsninger.

Horst: Du er jo nærmest blitt privatetterforsker, Roar?

Da Laagendalsmannen, som han ble kalt, slapp fri, og Kristin-saken sto uoppklart, tok Roar Juel Johannessen fatt på et uvanlig arbeid. Han ble sin egen etterforsker i 2003, inspirert av Wisting, karakteren Lier Horst har skapt. Rommet til Kristin er blitt Roars kontor, fylt av permer og dokumenter.

Roar: Jeg kan sitte på jobben, og brått er jeg borte vekk. Kollegene mine ser det. Da har jeg kommet på noe jeg har glemt å sjekke. BANG! Da må jeg bare ut. Det har vært mange rare turer, også med hodelykt på natta. Har vært på privat eiendom. Har brukt visittkort jeg har fått fra politifolk og lagt det i vindusruta.

Horst: Du kunne gått inn i kriminalroman, du.

I dine bøker, Jørn, får du faenskapet i fengsel. Det har vi ikke fått.

Roar: Vi tror løsningen ligger i bygda. Derfor holder vi på. Steg for steg. Senest på lørdag fikk jeg en interessant opplysning fra et vitne. Som jeg sjekker. Har lært av bøkene dine, vettu, Jørn. Også av boken "Kriminalteknikk" som du skrev. Men jeg har roet meg, altså.

Anne: Da det holdt på som verst, kom Roar hjem fra jobb og hev seg i bilen og ble borte til langt på natt. Familielivet var ikke glamorøst da.

Roar: Mange tror jeg er besatt av hevn. Feil! Rettferdighet er min drivkraft. Flere sier: Roar, nå prater du bare Sak igjen. Det er jo ikke bare Sak. Det ligger et hav av følelser bak. For Kristins skyld skal jeg ha rettferdighet. Ting skal henge sammen. I dine bøker, Jørn, får du faenskapet i fengsel. Det har vi ikke fått.

Vil ikke slippe til bitterheten

Horst: Etter 22. juli tenkte jeg: Kan man skrive krim igjen? Vil noen lese krim nå?

Roar: Både overlevende og etterlatte etter 22. juli kommer garantert til å lese krim. De trenger å koble ut virkeligheten.

Aftenposten: Bringer 22. juli opp noe annet for dere?

Anne: Jeg sov ikke den natten. Jeg visste hvordan familiene hadde det. Tenkte på savnet de kommer til å få. Og så tenkte jeg på panikken deres de første timene, som da vi lette etter Kristin.

Aftenposten: Gjerningsmannen etter 22. juli-angrepene ble tatt. Forandrer det sorgen?

Anne: Sorgen blir nok lik. Sjokket er likt. Men vi har snakket om hvordan Regjeringen nå har lovet gull og grønne skoger. Psykiatri, hjelp, store erstatninger. Det er veldig bra, ikke misforstå. Men vi har selv ikke opplevd den støtten. Før 22. juli har ikke myndighetene lovet noe som helst, og vi vil at alle som opplever dette skal tas vare på.

Roar: Mange etterlatte spises opp av bitterhet. Vi tillater ikke det. Det er å grave sin egen grav.

Horst: Blir sorgen lettere å bære?

Anne: Jeg klarte ikke prate den første tiden. Brydde meg ikke om det vanlige. Dusje? Hvorfor? Når bussen kom, som pleide å stoppe utenfor for å plukke opp Kristin, måtte jeg vekk. Den sluttet jo å stoppe her. Og da bussen kom tilbake etter skolen, sto bikkja ute for å ta imot Kristin - og ble så forvirret da bussen kjørte forbi. Folk som lo irriterte meg: Skjerp deg, dette går ikke an! Helt til presten sa: Det er lov å le. Fra da av kunne jeg le. Og da jeg begynte å knipe av blomstene, sa en venninne: Når du steller med blomster igjen, da har du kommet deg, Anne. Det blir lettere, men selv 12 år etter... når du ser Kristins venninner får kjærester. Begynner på videregående. Får barn. En nabo forbandt dagen da Kristin døde (5. august) med musvåk. De har reir her oppe, og på den tiden flyr de over oss med ungene sine. De skrek så intenst den dagen. Når dagen nærmer seg, hører han musvåken. Jeg hører også den musvåken.

Roar: Overlevelsesinstinktet får deg på beina. Det motsatte er et så innmari dårlig alternativ. Er jeg i slag, Jørn, er den nye boken din lest før helgen.

Anne: Vi bryter statistikken, Roar. Det er ikke mange gifte folk igjen blant dem som opplever dette. Vi går på! (latter).

Roar: Ja. Vi har jo ingenting å klandre hverandre for. Og vi var venner med Kristin da hun syklet den dagen.