Båten som berger oss
Norsk landbruk er bare en båtlast unna havari. En månedlig skipslevering av soyabønner fra Brasil er det som holder dyreholdet vårt flytende.
Kyllingproduksjonen vil stoppe nærmest umiddelbart og svineproduksjonen blir etter kort tid redusert, dersom denne månedlige leveringen av en eller annen grunn skulle utebli, sier Nils T. Bjørke, leder i Norges Bondelag.
Norsk kjøttproduksjon, og til dels melkeproduksjonen, er fullstendig avhengig av importerte råvarer til kraftfôr. Det brasilianske firmaet Amaggi er gjennom Fredrikstad-bedriften Denofa dominerende på leveringen av hovedingrediensen soyabønner. Dermed ligger vårt høye forbruk av kjøtt i brasilianske hender.
Historien er spesiell, og ukjent for andre enn de innvidde:
En gang i måneden klapper et stort skip til kai i Fredrikstad.
I det stille, uten oppmerksomhet. I 20 døgn har de brasilianske soyabønnene i båtens lasterom vært på reise for at norske dyr skal få mat som metter og gir rask vekst. Ved roret står altså det brasilianske konsernet Amaggi.
— I år importerer vi 420.000 tonn soyabønner. Vi dekker mellom 75 og 80 prosent av det norske kraftformarkedet for soyamel, forteller Thor Kristoffersen, kvalitetsdirektør i Denofa AS.
Denofa er etter over 100 års virksomhet ikke lenger den tradisjonsrike hjørnestensbedriften mange forbandt med Borregaard og Orkla. I dag er 51 prosent av aksjene eid av det brasilianske kjempekonsernet Amaggi. Denofas omsetning i 2012 var på 1, 8 milliarder kroner.
— Denofa er den største leverandøren til alle kraftforprodusentene i Norge. I tillegg dekker denne importen 40 prosent av markedet i Sverige og 25 prosent i Finland, forteller Per Olav Vollen, kommersiell direktør i Denofa AS.
Selvberging?
Soyabønnene males, eller «crushes» på bransjespråk, til mel. Dette er en uhyre viktig ingrediens i norsk kraftfor, og andelen soya er økende.
Selvberging og selvforsyning? Flere peker på at norsk landbruk berger seg i en vanskelig tid ved å forsyne seg selv grovt av utenlandsk landbruk, og da særlig i Brasils regnskogsområder.
Bakgrunnen er denne:
Griser og kyllinger på norske gårder spiser utelukkende kraftfor. Fiskeoppdrettet er også en betydelig forbruker av soya.
Av det totale forbruket av råvarer til kraftfor er tett opp til 40 prosent importert, viser statistikk fra Statens landbruksforvaltning.
— Dette har sammenheng med landbrukets krav til dyrenes ytelsesevne. For at de skal vokse fort er det ikke nok med norsk korn. Vi må ha ekstra protein, og da er importert soya mest hensiktsmessig, forklarer Vollen.
Ser vi på den viktige proteinandelen isolert, er hele 94 prosent importert.
En annet sentralt poeng i soyaavhengigheten vår, er at norske myndigheter ikke godtar genmodifiserte soyabønner (GMO). Andelen GMO-fri soya på verdensmarkedet er svært liten, og hurtig minskende. 80-90 prosent av tilgjengelig soya er genmodifisert. Dermed blir tilgangen enda mer sårbar.
Et norsk forbud mot GMO ble vedtatt i 1996, og Denofa legger svært mye arbeid i å sikre sine leveranser.
- Det er ikke så lett, og det blir vanskeligere og vanskeligere, medgir Thor Kristoffersen. Han har arbeidet i bransjen i 43 år, og for Denofa vært over 70 ganger i Brasil på jakt etter korrekt soya.
Den norske importen følger to sertifiseringsordning (RTRS og ProTerra) som skal garantere GMO-fri soya, og som WWF går god for. Det tas stikkprøver fra hver eneste lastebil fra plantasjene til Amaggis lageranlegg.
Bønnebåtene, som ankommer rundt 10-13 ganger i året, er hver lastet med verdier til rundt 100 millioner kroner.
Turbulente tider
Denofa har et lite beredskapslager, men i Norge forøvrig finnes det ikke noe lager av soya som kan være buffer om importen skulle stanse. Matsikkerhet er et honnørord i norsk politikk. Det dreier seg om at vi alle skal være sikret stabile matleveranser, i en tid med stor global handel, sterkt varierende råvarepriser og et økende klimaproblem.
Analytikere verden over forteller at vi i de nærmeste årene vil oppleve en global råvaremangel, med høyere priser og økende kamp om tilgang.
- Dette er en handelsbransje med små marginer. Den er kapitalkrevende, med stor risiko, så ingen vil ligge med store lagre, sier Vollen. Felleskjøpet er Denofas største kunde.
Kjøpmannens beste venn
Denofa har hatt turbulente tider. Så sent som i 2008 ble deres forrige storeier, det brasilianske firmaet Agrenco, anklaget for korrupsjon i hjemlandet. Flere i ledelsen, ble arrestert, i en politikaksjon som domstolen senere har kjent ulovlig. Men endelig dom er ennå ikke falt i asken, og resultatet var uansett at tilførselen av soya ble truet. — Det bød på utfordringer, men det gikk. Til bildet hører det også med at 90.000 tonn av importen er fra Canada, forteller Thor Kristoffersen.
Det er han som er Denofas sjef «i felten», og han påpeker at siden 1996 er det kommet rundt 250 lasteskip til Fredrikstad uten nevneverdig trøbbel.
Mens Denofa jobbet på spreng for å finne alternative leverandører til 150.000 tonn soyabønner planlagt levert fra brasilianske til norske bønder, i hovedsak gjennom Felleskjøpet, kom en ny eier på banen.
Familiekonglomerat
Amaggi, som tidligere bare hadde vært leverandør, meldte seg som ny hovedeier. Amaggi er en del av et gigantisk familiekonglomerat som driver soyaplantasjer i landbruksdelstaten Mato Grosso. Dette er nabodistriktet til Amazonas og tre ganger så stort som fastlandet i Norge.
Hva hvis Amaggi av ulike årsaker dropper Norge? Hva hvis de gjør noe dramatisk med Denofas rolle? I teorien er det mye som kan skje, medgir Per Olav Vollen, som «ser poenget».
— Likevel er det i helhetsbildet en fordel av Amaggi er hovedaksjonær i Denofa. For oss er det betryggende at Amaggi har investert såpass mye her. De har ennå ikke fått igjen for investeringen sin. Og husk, dette er et farming-selskap som av natur tenker langsiktig, sier Vollen.
Lederen i Norges Bondelag har et litt annet syn på hva som bør gjøres.
- Denne avhengigheten av soyaimport bør møtes med å styrke norsk kornproduksjon, samt utvikle norsk raps og for eksempel erter som viktigere ingrediens i kraftfôret, sier Nils T. Bjørke.
