Visste Hjemmefronten om jødedeportasjonene? – Ikke godt nok bevist, mener forsker.

I Marte Michelets nye bok fastslås det at Hjemmefronten visste at de norske jødene ville bli sendt til dødsleirene – flere måneder før det skjedde. Men bokens konklusjon blir møtt med skepsis.

I over 70 år har få bestridt den etablerte versjonen: Nazistenes aksjoner mot de norske jødene vinteren 1942 og 1943 kom overraskende på både Hjemmefronten og den norske regjeringen i London.

I en ny bok av Marte Michelet – som ble lansert torsdag – vises det til at både Hjemmefronten og eksilregjeringen i London ble varslet om nazistenes planer flere måneder i forveien.

– Vi kom borti dette tre måneder før det ble iverksatt, og da var det vår hundre prosents oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge.

Ordene tilhører Gunnar Sønsteby, en av de største norske heltene fra annen verdenskrig. Uttalelsen falt i et hittil lite kjent intervju som krigshistorikeren Ragnar Ulstein – selv soldat i Linge-kompaniet under krigen – gjorde med Sønsteby i 1970.

• Les anmeldelsen av boken: Provoserende og godt om Hjemmefronten og jødene.

Ble advart av tyske antinazister

I boken Hva visste Hjemmefronten? forteller Marte Michelet at hun kom over lydopptaket på Norges Hjemmefrontmuseum. I museets arkiver finnes også et annet lydopptak, der Ragnar Ulstein intervjuer Arvid Brodersen.

Han var en annen sentral aktør i motstandsbevegelsen og bekrefter i intervjuet det Sønsteby sier.

– Vi hadde på forhånd fått varsel om at det ville komme, sier Brodersen i intervjuet som ble gjort i 1978.

Informasjonen om den forestående jødedeportasjonen kom ifølge Sønsteby fra personer i det nazifiserte statspolitiet, Stapo. Men den kom også fra tyskere som i det stille motarbeidet Hitlers regime.

• Les også: Fordommer og hets mot jøder er på fremmarsj

– Likegyldighet fra London-regjeringen

Marte Michelet påpeker i boken at den norske eksilregjeringen i London også ble varslet. Der kom informasjonen fra både andre lands eksilregjeringer, fra jødiske organisasjoner og gjennom et konkret varsel fra Norges utenriksstasjon i Sveits.

Men til tross for varslene: Det ble ikke sendt ut noen generelle advarsler fra den norske regjeringen i London. Illegale norske aviser omtalte det knapt.

«Holdningen til det som nazistene beskrev som «jødespørsmålet», var blant sentrale norske aktører preget av taushet, passivitet og likegyldighet», skriver Michelet.

Ulstein: – Tolket i etterpåklokskapens lys

Krigshistorikeren Ragnar Ulstein har ennå ikke rukket å lese hele Marte Michelets bok. Hans umiddelbare reaksjon er likevel at Sønstebys uttalelser er tatt ut av sin sammenheng.

– Boken har lagt altfor stor vekt på disse uttalelsene. Sønsteby var god til å plukke opp informasjon, men vi må huske på at dette var en tid da det var mye rykter og propaganda.

– Men burde du ikke som historiker ha gravd mer i dette da Sønsteby ga deg disse opplysningene?

– Det var en påstand jeg ikke ønsket å krysseksaminere Sønsteby om. Jeg la ikke vekt på det, fordi det ikke fantes noen dokumentasjon utover det Sønsteby fortalte meg.

Ulstein, som nå er 98 år, utga i 1995 boken Jødar på flukt. I den omtaler også han varslingen som kom fra den tyske juristen Helmuth von Moltke.

– Det vil alltid være grunn til å se på ting med nye øyne, men jeg føler at disse varslene nå blir tolket i etterpåklokskapens lys.

Mener jødene ble behandlet annerledes

Marte Michelet mener behandlingen av de norske jødene står i sterk kontrast til måten motstandsbevegelsen reagerte på i andre saker. Hun trekker en parallell til engasjementet for Kirken, studentene og lærerne.

«Det var åpenbart annerledes når det gjaldt å ta striden for jødene», skriver hun.

Skal vi tro Michelet, var det taktiske grunner som lå bak.

«Jødene var en uglesett, upopulær minoritet som store deler av befolkningen stilte seg skeptiske eller rent ut fiendtlige til. Og disse holdningene strakte seg langt inn i den organiserte motstandsbevegelsen.»

Rundt 1100 kom seg over til Sverige

Når spørsmålet om hvorvidt motstandsbevegelsen gjorde nok for jødene dukker opp, mener Ragnar Ulstein at vi ikke må glemme at over halvparten av de norske jødene – rundt 1100 personer – kom seg over til Sverige. Det var stort sett motstandsfolk som tok seg av denne transporten.

Marte Michelet tar tak i denne historien også, men påpeker at hjelpen først kom skikkelig i gang etter jødedeportasjonen med lasteskipet Donau. Hun retter også søkelys på hjelpernes økonomiske krav.

«Vi kan og bør anerkjenne innsatsen hjelperne gjorde. Men vi kan ikke fortsette å gjøre det på den samme fordreide måten.»

Forskere har ikke funnet bevis for hva som skjedde

Fungerende leder ved Norges Hjemmefrontmuseum, førsteamanuensis Frode Færøy, mener det mangler kilder som klart kan dokumentere det Michelet skriver.

Det gjelder ifølge Færøy både når tyskerne tok beslutningen om jødedeportasjonene, og eventuelt når og hvordan denne informasjonen nådde motstandsbevegelsen.

– Historikere har lett etter slikt kildemateriale lenge. Dette har vi ikke funnet. Når man så finner et intervju, blir det problematisk når dette brukes og tolkes som bevis i en kjede av hendelser. Påstanden fremstår som absurd når det ikke kan fremvises dokumentasjon som beviser hva som faktisk skjedde og når det skjedde, sier Færøy, som i snart 20 år har forsket på og gransket den norske motstandskampen under annen verdenskrig.