Norge

Slik samarbeider politi og barnevern i politidistriktene

Aftenposten har spurt familievold-etterforskere i politidistriktene i og rundt Oslo om hvordan samarbeidet med barnevernet foregår.

Politiførstebetjent Shahin Manjothi er leder ved familievoldgruppen ved Grønland politistasjon.
  • Lene Skogstrøm
    Lene Skogstrøm
    Journalist

Fredag skrev Aftenposten om foreldre som blir pågrepet av politiet mistenkt for å ha slått sine barn, men der det ikke blir funnet grunn til å reise tiltale.

Barneombud Anne Lindboe kommenterte dagen etter at voksne må tåle å føle seg krenket og bli sett i kortene for at vi skal finne de barna som er utsatt for vold. Samtidig kritiserte Gro Hillestad Thune barnevernet for å ha blitt et "underpoliti" istedenfor å samarbeide med foreldrene.

Politiførstebetjent Shahin Manjothi, leder ved familievoldgruppen ved Grønland politistasjon, sier til Aftenposten at

Les også

de i praksis er nødt til å konsentrere kreftene om de mest alvorlige sakene

.

Dette svarer andre politidistrikt i og rundt Oslo om deres samarbeid med barnevernet:

FOLLO

"God dialog, kommer tidlig inn i sakene"

— Ved Follo politistasjon har vi fått til en god dialog med alle de syv barnevernstjenestene vi samarbeider med, sier Rikke Hallgren, leder for Seksjon for familievold og seksuelle overgrep. – Vi er på god vei og kommer ofte tidlig inn i sakene, men det er ikke alltid vi klarer å sette i gang etterforskning så tidlig som vi gjerne vil. Barnevernet tar ofte kontakt og kommer med spørsmål i forkant av en eventuell anmeldelse. Politiet er blitt flinkere til å være mer tilgjengelige, slik at de vet hvilke kontaktpersoner de kan ringe.

Hun påpeker at barnevernet etter hvert har fått mer erfaring og er blitt tryggere på hva politiet trenger for å starte en etterforskning. – Det kan virke som noen av barnevernene har fått noe høyere terskel for å melde fra til oss enn før, og tar kvalitetsvurdering av bekymringsmeldingene selv. Dette er i utgangspunktet bra – for ellers kan vi fort drukne i saker som dermed kan bli liggende for lenge.

Hun understreker at de ikke ønsker at barnevernet skal etterforske sakene, og at man må vite hvordan man skal snakke med barnet det gjelder. - Det er lett å trå feil og ødelegge bevis i innledningsfasen av sakene, sier hun.

Follo politidistrikt prioriterer å etterforske familievoldssaker der barn er involvert, og har utarbeidet egne retningslinjer for samarbeidet med barnevernet. - Nasjonale retningslinjer kan være nyttig, slik at det blir mest mulig lik behandling overalt i landet, sier hun.

DRAMMEN

"Ikke alltid smartest at politiet går inn i en sak før barnevernet har gjort sine undersøkelser"

— Ikke alle bekymringsmeldinger om vold sendes rutinemessig videre til oss fra barnevernet, men alle drøftes anonymt med tre kontaktpersoner i ledelsen her ved Søndre Buskerud politidistrikt, sier politioverbetjent Anne-Bente Kentsrud, koordinator for familievold og seksuelle overgrep.

Hun understreker at hun uttaler seg mest om samarbeidet med barnevernet i Drammen, som den største kommunen – alle 12 kommunene i distriktet har litt forskjellig tilnærming.

— De meldingene som virker alvorlige fra seriøse aktører som barnehage og skole, går vi videre med. Men det er ikke alltid smartest at politiet går inn i en sak før barnevernet har gjort sine undersøkelser. De har lettere tilgang på en del type opplysninger enn vi har, og kan finne ut mer rundt barnet for å se om varsellampene begynner å lyse – men uten å informere foreldrene i første omgang. Det har de i en viss grad anledning til ifølge retningslinjene. Hun understreker at politiet kommer inn hvis det avdekkes graverende forhold. – Vi har ikke noe imot at barnevernet kan ha samtaler med barnet, hvis de ikke stiller ledende spørsmål, sier hun. Hun forteller at politiet ofte har problemer med å jobbe fort nok, innenfor barnevernets frister. - De purrer skriftlig på oss, slik at vi ikke bommer på fristene, for eksempel for når foreldre skal informeres.

— Hvordan kan samarbeidet om å avdekke og etterforske slike saker bli bedre?

— Det er et kapasitetsspørsmål i alle ledd. Både når det gjelder politi, tingretten og barnehuset er kapasiteten sprengt, sier hun. Når den nye forskriften om barneavhør trer i kraft, håper vi at saksbehandlingstiden går ned – men vi trenger å få tilført ressurser for å overta oppgaver fra tingretten.

ROMERIKE

"Vi er presset på etterforskningskapasitet"

Familievoldskoordinator Lars Nordli forteller at det kommer mange anmeldelser fra barnevernstjenesten. Hans inntrykk er at terskelen ikke er høy for å melde bekymring om vold videre til politiet. Det er imidlertid stor forskjell på barnevernet i de 13 kommunene i distriktet, som varierer fra et par tusen innbyggere til 50.000. - Ressursene de har til rådigheten varierer sterkt, sier han. - Det samme gjelder politiet. Vi har ti lensmannskontorer eller stasjoner som etterforsker vold mot barn, og det finnes ingen spesialenhet som tar seg av dette. Vi er presset på etterforskningskapasitet, og slike saker har ikke alltid fått den prioritet de burde hatt.

Romerike politidistrikt har ikke utarbeidet egne sentrale retningslinjer for hvordan samarbeid med barnevernet skal foregå. Dette har blitt løst på kommunalt nivå mellom de forskjellige lensmannskontorene og barnevernstjenestene. Her er de kommunale handlingsplanene mot vold og overgrep i nære relasjoner viktige og retningsgivende. Det vi har av sentrale føringer er egne tiltakskort for hvordan politiet skal opptre og håndtere saker med barn, og så må lensmannskontorene/stasjonene selv innarbeide rutiner med sitt lokale barnevern, sier han.

ASKER OG BÆRUM

- Vi må sikre bevis, og da kan ikke barnet føle seg "ferdigsnakket"

— Hvis vi mistenker at det dreier seg om straffbar vold, er det rutine at bekyrmingensmeldingen sendes fra barnevernet til politiet, sier familievoldskoordinator Ingeborg Skirbekk. Hun kjenner seg ikke igjen i sakene Aftenposten har fortalt om nylig, der foreldre føler at de blir siktet og pågrepet på svært tynt grunnlag. - Vi aksjonerer ikke uten grunnlag, men bygger samvittighetsfullt på opplysninger vi samler inn og innenfor rammene som er gitt. Vi aksjonerer ikke med mindre det er skjellig grunn til mistanke, eller grunn til undersøkelse, sier hun.

— Barnevernet identifiserer raskt om det er en sak som bør rett til politiet, eller om de skal gjøre egne undersøkelser først. De er snare til å ringe oss når de har vurdert saken. Da oppretter vi et samarbeid. Vi har 14 dager på oss fra anmeldelse til dommeravhør av barn skal være utført, så vi må jobbe raskt, og tidlig finne ut hvem som gjør hva, sier Skirbekk.

Hun understreker at barnevernet ikke bør snakke for mye med barnet før politiet har startet etterforskning.

— Vi må sikre bevis, og da kan ikke barnet føle seg "ferdigsnakket" og være lei av å fortelle etter flere runder med barnevernet. Av og til kan vi se av barnevernets referater at det er blitt spurt ledende spørsmål, og da holder det ikke som bevis, sier hun.

Skirbekk mener man har gode retningslinjer å jobbe etter i dag som er nedfelt i handlingsplaner og andre dokumenter, bare de brukes.

— Bevisst samhandling og kjennskap til hverandres roller er viktig i samarbeidet for å avdekke og etetrforske slike saker.