Norge

Hvorfor fyller vi hjemmene våre med ting?

Dette er egentlig soverommet til Astrid Johansen. Men før hun klarer å kvitte seg med betydelige mengder "kjekt å ha", må hun fortsette å sove på sofaen i stuen.

Klag gjerne over at huset er fullt av ting. Men har du måttet sette opp partytelt for å få plass? Eller flytte ut av soverommet?

  • Hilde Lundgaard
    Hilde Lundgaard
    Journalist

Hvorfor fyller vi hjemmene våre med ting? Diskutér saken i kommentarfeltet og dele dine egne rotebilder på Instagram under hashtaggen #mittrot.

— Skal jeg tørre å vise frem dette, da, nøler Astrid H. Johansen, før hun åpner døren til det som skulle være soverommet hennes. Hun kommer bokstavelig talt ikke inn, over berget av pappesker, plastsekker, kofferter, kurver, puter, madrasser.

— Kjekt å ha i 25 år. Da baller det på seg!

Hun ler hjertelig mens hun viser vei i sokkelleiligheten på Nesodden. En mur med nummererte banankasser, toppet med lampetter og trådkurver, dominerer entreen. Et hvitmalt spisestuemøblement står stablet inn mot kjøkkenbenken. Foran vinduet i stuen ruver et gedigent skap med ryggen til. Det kan se ut som om flyttelasset ble levert i forrige uke. Sannheten er at det kom for halvannet år siden. Og var et par nummer for stort.

- Hvor sover du, egentlig?

Hun går inn i den hyggelige, men tungt møblerte stuen, og peker mot skinnsalongen. - Der. På sofaen. Men søndag kommer de fra loppemarkedet. Nå må jeg være streng mot meg selv.

Astrid Johansen bodde i et romslig hus med mann og sønn. Ble skilt. Og har flyttet til en mindre bolig. Hun fikk to sannheter i fleisen: 1) Jeg har skaffet meg altfor mange ting. 2) Det er vanskelig å kvitte seg med dem.

Sannhetens øyeblikk

Det er høysesong for å gjøre de samme erkjennelsene som henne. Med våryre ryddeambisjoner møter svært mange i disse dager sannheten i bulende boder, garasjer, skuffer og skap. Og stiller seg det samme spørsmålet som Astrid Johansen mens de venter på redning fra lokale loppegeneraler: Hvordan i all verden kom alt dette inn i huset?

La oss ta noen ytre rammer først: Aldri har nordmenn kjøpt flere ting. I fjor handlet vi varer for 550 milliarder, justert for prisstigning er det 50 prosent mer enn i år 2000. Spesielt har vi svidd av stadig mer på sportsutstyr, elektronikk, møbler og interiør. Altså "varer" som skal i hus. I tillegg har de fleste av oss fått stadig bedre plass i heimen. På drøyt ti år har hver nordmann, ifølge SSB, i snitt fått 8 kvadratmeter mer å boltre seg på. Og de aller fleste av oss bor faktisk i enebolig.

Men må vi likevel fylle opp all tilgjengelig plass?

Nyrike

Pål Strandbakken, forsker ved Statens Institutt for forbruksforskning (SIFO), tror noe av forklaringen på "tingsuget" ligger i at vi ikke har vendt oss til egen rikdom ennå.

— Det er ikke så lenge siden Norge var et fattig land. Å kjøpe ting gir oss stadig en følelse av rikdom, sier han, og sammenligner med alkohol: En gang var alkohol og sigaretter uttrykk for velstand. Nå har alle råd til å drikke seg ihjel.

— Vi drikker oss ikke ihjel. Men stadig feirer vi at vi har brutt med fattigdommen med fri shopping.

Forskeren peker på at teknologiske nyvinninger, som streaming og smarttelefoner, vil kunne redusere mengden CD-er, TV-er og kameraer. Om trender som "lean living" og kjøpestopp vil vokse, er han usikker på.

— Foreløpig har de i hvert fall vært helt marginale, fastslår han.

Dobbelt opp

Tilbake på Nesodden kjenner Astrid Johansen seg igjen. Hun og eksmannen hadde gode jobber og likte å ha pene ting rundt seg. Og hun opplevde det som trygt å ha ting – i tilfelle, liksom.

— Og så burde familien spurt hva jeg ønsket meg til jul. Jeg har to iskremmaskiner og to kjøkkenmaskiner. Og ufattelig mye husgeråd, sier hun, og åpner under tvil opp rommet som etter planen skal bli spisestue. Der et helt liv må ryddes bort før selskapsserviset kan slippes frem fra glemselen.

— Jeg går igjennom alt nå. Jeg kan jo ikke kaste klær som kjæresten til sønnen min kanskje vil ha, nikker

Flyttelasset kom for snart to år siden – men var mange nummer for stort. Astrid Johansen lover å være hard mot seg selv og gjennomføre tidenes våropprydning.

hun mot et provisorisk klesstativ.

— Eller lekene og barnetegningene hans. Eller juleserviset, krystallglass, og messing og kobber og sånt. Det er ren nostalgi.

Hun lar blikket sveipe over sekker, kasser, tepperuller og kleshauger.

— Men det jeg ikke har pakket opp her, har jeg jo ikke savnet heller. Så hva skal jeg med det?

Verdensmestre

Mange lurer altså på det samme. Og mange klarer faktisk å få noe av overfloden ut av huset. Én ting er at vi i 2011 nok en gang satte ny søppelrekord, med 438 kg husholdningsavfall pr. hode. Ifølge Verdensbanken plasserer kastingen oss i en heller tvilsom verdenstopp.

Mer oppløftende er det kanskje at Fretex i fjor mottok 12 000 tonn klær (tolv TUSEN tonn!), hvorav en god del aldri er brukt. Eller at svimlende 237 000 annonser på Finn.no i fjor handlet om å gi bort ting gratis – en femdobling på fem år. Bord, stoler og sofaer lokker i størst grad frem givergleden.

På toppen kommer de ukjente mengdene som havner på loppemarkeder, flere av dem med omsetning opp mot millionen.

Loppeklassene

En strøm av fullastede biler glir opp foran låven på Sem gård i Asker. Solveig Irgens gransker både biler og last med øvet blikk. Som dreven loppegeneral i Asker skolekorps vet hun mye om hvem som vil kvitte seg med ting. Og hvorfor.

Hun deler sin kvalifiserte analyse:

  • Eldre som skal flytte fra hus til leilighet, som motstrebende må gi bort kjære ting, ofte lagret lenge på loft og garasjer.
  • Folk med god råd som bytter ut ting ofte, eller har gjort bomkjøp.
  • Par som har skilt seg og vil bli ferdig med felles minner.
  • Barn som har mistet gamle foreldre og med tårer i øynene gir bort ørelappstolen der mamma satt når hun stoppet sokkene til jenta (som er blitt 50).
  • Klær, leker, sportsutstyr som er vokst fra. Ikke alltid lett å gi fra seg, det heller.

Plass = ting

Noen kilometer unna plasserer Beate Urdahl Tellevik og mannen Egil seg klart i den siste kategorien. De sleper årets loppebidrag, to snowboard, en sykkel og tre par langrennsski med støvler, ut av det romslige uthuset ved eneboligen.

Egentlig er det nesten tomt i "låvebua" til familien Urdahl Tellevik. Det meste av skiutstyret står igjen på hytta. Likevel har Beate og Egil Tellevik mer enn nok å avse til loppemarked.

— Fullt her? Det er jo nesten tomt, vi har satt igjen det meste på hytta, ler Beate, og ramser opp det svimlende antallet snowboard, fjellski, telemarksski, racingski, randonnéski og skøyteski familien med tre tenåringer disponerer. Når de i tillegg altså disponerer et helt uthus, blir det mulig å ta vare på litt.- Egentlig har jeg lyst til å ha færre ting. Kanskje det hadde gått med litt mindre lagerplass, undrer hun og forteller om loftet som i tillegg til kofferter, leker og gamle bilder er smekkfullt av telt, soveposer, ryggsekker og annet turutstyr. Mannen bryter inn.

— Vi to har ski, sykler, brett, bøker og plater. Det er ungene som har for mye. Bare tenk hvor mange dunjakker som fyller gangen, sukker han.

— Men hadde jeg latt meg stresse av det, hadde jeg vært på mentalsykehus forlengst.

Etter å ha forsert den nevnte gangen, der mor i ren frustrasjon til tider har bygget tårn av henslengte sko,får vi audiens på tenåringsrommene. Preget av kleshauger på gulvet, musikkanlegg, kosedyr, bøker, PC-er, treningsbager, uoppredde senger.

Tre tenåringer, her Åshild (14), sørger for en jevn strøm av klær, sko og ting inn i heimen. Det er verre å få ting ut, konstaterer mor, Beate Urdahl Tellevik.

— Kanskje det ikke er tingene som er problemet, men rotet, spør Beate, og søker mental fred i den moderat møblerte stuen.Der får ikke tingene og rotet ta overhånd.

— Jeg sier som Edina i TV-serien Absolutely Fabulous , jeg må ha noen "clean surfaces", rene overflater å hvile øynene på. Ellers blir det stress.

- Men du mener dere har for mye?

— Ja. Vi kvitter oss med en del, men innstrømmen har en tendens til å bli større.

Men på ett felt har utstrømmen faktisk gått i pluss: De kjøleskapstore høyttalerne Egil hadde da de traff hverandre, er borte.

— Akkurat der skjønte jeg at det ble for mye, gliser han.

Kjøleskapsdøren avslører

Trolig er familien Tellevik en nokså normalt utstyrt, velstående norsk familie. Men vi vet ikke helt, for ingen har undersøkt hva norske hjem faktisk inneholder.

Men da en gruppe amerikanske forskere fra UCLA invaderte 32 middelklassehjem i California, fant de en befolkning fullstendig overmannet av egne eiendeler. I snitt eide familiene 39 par sko, 438 bøker og blader og 139 leker. Forskerne oppdaget en oppsiktsvekkende sammenheng mellom antall dingser familiene hadde festet på kjøleskapsdøren og hvor mye de ellers hadde dratt inn i huset. De fant også en hang til å hamstre mat og vaskemidler, og garasjer så fulle at tre av fire ikke hadde plass til bilen. Den var fortrengtfår vi audiens på tenåringsrommene. Preget av kleshauger på gulvet, musikkanlegg, kosedyr, bøker, PC-er, treningsbager, uoppredde senger.

Mange ting på kjøleskapet, mange ting i huset.

I Norge har de fleste fortsatt bilen i garasjen. Men psykolog og sosialantropolog Anne Kirah mener vi har beveget oss langt siden hun var her første gang for 30 år siden.— Jeg husker Norge som mye mer avslappet. Uten status. Men nå har handlemanien nådd hit, akkurat som i Statene, sier hun, og er ikke i tvil om årsaken: Nordmenn er blitt mye mer opptatt av penger og status. Vi sier hvem vi er gjennom tingene.

— Men når vi kjøper ting som havner i kjelleren eller innerst i skapet, handler det like mye om å ville fylle en tomhetsfølelse.

Få har sett flere hjem fra innsiden enn henne. På oppdrag fra Microsoft har hun vært inne i over 2000 familier over hele verden og vært flue på veggen i hverdagen. Oppsummert har hun en lærdom til materialistiske nordmenn.

— Det var ikke tingene som avgjorde hvilke hjem som var preget av kjærlighet og harmoni. Ofte tvert imot.

Partytelt til hjelp

Ingen skal beskylde Berit Hedemann for å skaffe seg ting som gir status. Uansett er den gamle villaen hennes på Kjelsås i Oslo så smekkfull at hun har satt opp partytelt i hagen for å hindre kollaps. Og fra

Når huset er fylt til randen, er et partytelt i hagen redningen. Og det blir plass til lykkehjulet funnet i en container.

kjøleskapsdøren er det bare å snu seg mot stuen for å få bekreftet de amerikanske forskernes hypotese.

— Jeg samler ikke på ting. Men jeg klarer ikke si nei til dem. Og jeg kaster aldri, sier hun og plukker kjærlig frem gamle lightere, champagnekorker, fyrstikkesker, babysko, flasker, penner, glass, en hårflette, et blekkhus som har funnet en havn i bokhyllen. Da hyllen skulle males, ville en venninne hjelpe henne å kaste. To gamle kastanjenøtter gikk i søpla. Alt annet ble satt tilbake.

— Jeg orker ikke å kaste meningen vi som mennesker har lagt inn i tingene, sier hun, og viser frem et gammelt festtelegram. - Bare tanken på alle festene der slike telegrammer ble lest opp.

Da Berit Hedemanns bokhylle skulle males, tilbød en venninne å hjelpe henne med å kaste. To kastanjenøtter var alt hun hadde hjerte til å kvitte seg med.

Av samme grunn kaster hun aldri bøker, selv om hun ikke leser dem. Klær lagres fordi de sikkert blir moderne en gang. I berget av plastsekker på loftet (— Jeg kommer til å overleve 3. verdenskrig) befinner det seg for eksempel masse 70-tallsklær. Et eller annet sted.- Jeg har stadig ambisjoner om å finne dem, så døtrene mine kan forsyne seg. Hvis de kommer til fornuft en gang.

De to døtrene deler nemlig overhodet ikke morens maksimalisme. Da den eldste flyttet for seg selv, ville hun ikke engang ha bilder på veggene – i ren renselse.

- Men har du virkelig aldri kastet noe?

— Jo. To ekskjærester har bodd her. Da har jeg skaffet container for å gi litt plass. Veldig smertefullt, selv om det var en lettelse å bli kvitt noen gamle planker og sånt. Men hvis hensikten er å få plass til en mann, er jeg villig til å kaste.

Etter en guidet tur der vi får møte alt fra en gammel plastprotese, et hermetikklager og gamle trafikkskilt til et skap fullt av gamle, fillete pelser, kan vi fastslå at det er nok igjen.

— Det er jo deilig med litt mindre ting, litt luft, sier hun på vei ned i kjelleren. - Men man må jo velge. Jeg kan ikke få både ting og luft. Da må jeg ha et palass.

Som om ikke det også ville blitt fullt...