Norge

Det siste «Vandreren» gjorde, var å bryte seg inn i denne hytta

DØDE HER: Livet til Terje Larsen sto ikke til å redde da han ble funnet ved Korperudhytta 10. mai i år.

En mytisk Gjest Baardsen-figur på flukt fra lensmannen, eller en simpel hyttetyv som la igjen avføring som visittkort? Dette er historien om Terje Larsen.

  • Per Lindberg
    Bergens Tidende

Saken ble første gang publisert 1. september 2018.

Først etter flere kilometer på støvete grusveier får du øye på den. Den rødmalte Korperudhytta, litt vest for Gjøvik, nærmest skinner i det sterke sollyset. Litt nedenfor i det populære turterrenget, ligger et lite vann.

På hytta er det ene vinduet knust. Inne ligger en madrass på gulvet. Rundt ligger glassbiter og blod.

På Kristi himmelfartsdag i år gikk et ektepar forbi hytta. Utenfor satt en forkommen mann, skriver Bergens Tidende.

Han klarte å fortelle dem navnet sitt – Terje Larsen.

Ekteparet tilkalte hjelp.

KNUST: Flere ruter i Korperudhytta på Vestre Toten var knust. Det var her Terje Larsen døde.
INNSIDEN: Inni hytta ble det funnet knust glass og blod.

Larsen, født i Bergen 22. august 1958, var kjent som «Vandreren». En notorisk hyttetyv som vandret over fjell, vidder og skoger, på evig jakt etter mat, drikke og husrom.

Han ble massivt omtalt i alle medier, med bilde og navn.

De over 700 innbruddene gjorde ham myteomspunnet. Ikke siden stabburstyven Gjest Baardsen herjet på 1800-tallet, hadde noen ertet på seg så mange lensmenn, skrev BT da Terje Larsen ble intervjuet i fengsel i 2001.

– Hva er det som driver deg, spurte BT.

– Alkoholen. Når jeg først har begynt å drikke, er det vanskelig å slutte.

I FENGSEL: BT møtte Terje Larsen mens han satt pågrepet i fengsel på Hønefoss i 2001. Han snakket ut om sitt liv.

– Er det noe du angrer på?

– Ja, at jeg har påført andre folk all denne elendigheten.

På Kristi himmelfartsdag var det lite de utkalte nødmannskapene kunne gjøre. Terje Larsens hjerte sviktet.

Innbruddet på Korperudhytta ble Vandrerens siste. Larsen ble erklært død på stedet, 59 år gammel.

Les også

Terje «Vandreren» Larsen funnet død - sto trolig bak 1000 hytteinnbrudd

OPPVEKSTEN: Ter je Larsen vokste opp på Brunestykket på Lønborg, i lavblokk nummer to fra høyre.

Han kunne blitt noe. Terje Larsen vokste opp på Brunestykket i Helleveien i Bergen. Høsten 1964 begynte han på Lønborg skole.

– Alle gikk sine egne veier i familien vår, men jeg har aldri forstått hvorfor han begynte å vandre. Han hadde et godt hode, leste mye og kunne snakke for seg, sier Terje Larsens eldste bror.

– Han kunne blitt noe.

Eldstebroren, som vil være anonym, ble overrasket da politiet ringte om dødsfallet.

Han trodde at broren i lengre tid hadde ligget død i fjellet, siden ingen aviser hadde meldt om nye innbrudd de siste årene.

Faren deres var våpensmed, lastebilsjåfør og ivrig friluftsmann. Moren var hjemmeværende. Så ofte som mulig besøkte familien hytta i Nordhordland eller stølen på Evanger. Jakt og fiske sto sentralt.

JUL: Terje Larsen (t.v.) sammen med en barndomskamerat en jul på 1960-tallet.

Som tenåring gikk Terje ofte alene på lange fjellturer. Etter eget utsagn ville han komme seg bort, uvisst fra hva. Han kunne orientere seg etter kart, kompass og stjernehimmelen.

Flere barndomskamerater husker ham som en normal, kjekk gutt og ungdom.

– Våre foreldre skilte seg da han var rundt åtte år. Det gikk innpå ham, sier eldstebroren.

Særskilte behov viste seg etter hvert. Terje begynte på spesialskole. Først på Årstad, siden på Kofoed-skolen på Nygårdshøyden. Begge skoler for barn som ikke klarte å tilpasse seg.

13 år gammel ble han tatt for biltyveri. Sakene ble overført barnevernsnemnda.

– Jeg husker bestyreren ved Kofoed-skolen ofte var hjemme for å snakke om min bror, sier eldstebroren.

Den første dommen fikk han som 14-åring, for innbrudd i Strandgaten og biltyveri. Saken ble overført barnevernet.

UNGDOM: Terje Larsen i yngre år.

Det kan ikke ha virket avskrekkende. I 1974, ble han dømt til 120 dagers fengsel for nye innbrudd. Han hadde da tilbrakt 28 dager i varetekt før fylte 16 år. Eldstebroren husker politiet kom til leiligheten i Helleveien.

– Min mor strittet imot. Hun bedyret at Terje egentlig var en grei gutt. «Grei er han, men inn skal han», svarte politimannen.

For Terje var fotball lidenskapen, den nederlandske måljegeren Johan Cruyff idolet, og å bli fotballproff drømmen.

Sandviken-spilleren gjorde et forsøk. Han kom over en annonse der en dansk klubb søkte etter en spiss.

– Jeg dro ned til København, og trente i to uker med Fremad Amager. Klubben ønsket å skrive kontrakt med meg. Men da måtte jeg først gjennom et hardt treningsprogram i Norge. Det var da det sprakk, sa Larsen til BT i 2001.

Med fotballkarrieren på hyllen, startet en ny epoke for den alkoholiserte Larsen. Han brøt seg inn i fem hytter i Meland. Det var de første hytteinnbruddene han ble domfelt for. I hyttene stjal han hermetikk og drikkevarer. Så dro han mot Voss, der han fulgte opp med flere hytteinnbrudd.

Året etter uteble han fra militærtjeneste ved Garnisonen i Porsanger. Fra juni til september 1979 brøt Larsen seg inn i 37 hytter på Vestlandet.

Vandreren var født.

HOS MOREN: Terje Larsen som ung mann hjemme hos sin mor.

Men innimellom innbruddene og soningene rakk han også annet. Han traff en fem år yngre jente.

– Jeg var 15 år da jeg møtte ham. Han var intelligent, men ikke frisk. Han var i ferd med å bli alkoholiker før han var 20. Han skulle hatt hjelp, sier hun.

23 og 18 år gamle giftet de seg. De fikk to barn. Ekteskapet ble langt fra lykkelig.

Etter fire år, i 1986, skilte de seg.

– Han lovet aldri å kontakte oss mer. Det løftet holdt han, sier ekskona.

Spesielt én tur må ha brent seg inn hos Vandreren. Sommeren 1990 dro Larsen til Røros med sin fetter. En kveld kom de til en hytte i Østerdalen. De brøt seg inn, fant mat og alkohol.

Dagen etter oppdaget lensmannen at hytta hadde brent ned.

Mens Larsen tok seg tilbake til Bergen, hørte ingen noe fra fetteren. Etter en tid ble fetteren etterlyst internt i politiet.

I Bergen drakk Vandreren mye. Han hadde hverken jobb eller bolig, og gikk på sosialtrygd. Neste sommer var han på avrusing hos Blå Kors.

– Vil du være med over Hardangervidda, spurte han en svirebror på klinikken.

Kameraten var i tvil, han var overvektig og i dårlig form. Terje Larsen mente det ville gå greit. Kompisene tok toget til Ustaoset, før de gikk rundt Ustevannet og videre til Rjukan, en tur på nesten 100 kilometer.

PÅ TUR: Terje Larsen med kameratens hund.

Tidvis ravende fulle over Hardangervidda viste Larsen vei. Når de kom frem til en hytte, sto de i skjul og speidet. Var det folk her?

Så brøt de seg inn ved å knuse en rute. De fant alkohol, mat og nødvendig utstyr.

Mennene fortsatte til Kongsberg og videre mot Notodden i taxi. De hadde vært på tur i tre uker og var ferdige med Telemark. De vandret videre i fjellheimen i Hordaland og Oppland. Hytter i Nord-Aurdal fikk besøk, siden flere i Buskerud. De var innom Gol, Flå og Hol. Samme modus: Knuse ruter, inn i hytter, stjele mat og drikke, videre.

– Jeg husker vi satt på Blefjell. Terje reiste seg, så utover landskapet og sa: «Alt dette er mitt.» Han var en fantastisk mann. Vi hadde en vidunderlig tur. Hardangervidda var full av alkohol, det var bare å forsyne seg og gå videre, sier svirebroren i dag.

I oktober 1991 ble de pågrepet etter innbrudd i over 80 hytter.

Vandringen var over – for denne gang.

HYTTETUR: Terje Larsen på hyttetur i ungdommen.

Samtidig ble det funnet en sekk nær der hytta i Østerdalen brant opp året før. Politiet finkjemmet branntomten. De fant en nagle. Undersøkelser viste at naglen var blitt operert inn i hoften til Larsens savnede fetter.

Bare én annen person hadde vært på åstedet. Fortiden hadde innhentet Vandreren. Han ble først siktet for drap.

Da Larsen møtte i Nord-Østerdal herredsrett, var drapssiktelsen justert ned til en voldshendelse.

Vandreren forklarte at de to hadde begynt å krangle og slåss på hytta.

Fetteren gikk i bakken, Larsen forlot stedet. Da han kom tilbake, brant det i hytta.

Larsen fortalte at han gikk inn og så fetteren på gulvet, men at han ikke klarte å få ham ut på grunn av brannen.

Larsen hadde flyktet ut et vindu for ikke å brenne inne. Han gjorde nok et forsøk på å redde fetteren, uten å lykkes, forklarte han. Så løp han til en elv, der han ble stående ute i vannet.

Larsen forklarte at han fikk «fullstendig nerveklikk med panikk og angst», som det står i dommen. Først i grålysningen gikk han videre.

UBUDEN GJEST: Per Strande (til v.) og Kjell Johansen forteller om to innbrudd på Steinbusætra sommeren 1997.

Han meldte ikke fra av hensyn til familien, forklarte han. Larsen hadde vært psykisk langt nede på grunn av dødsfallet. I retten forklarte han også om en vanskelig barndom med skilsmisse.

Terje Larsen ble dømt for vold mot fetteren – og ti hytteinnbrudd.

– Hva som skjedde i hytta, vet ingen, men min bror skulle ha varslet om brannen der fetteren vår døde. Det var jo en påkjenning for familien hans ikke å vite hva som hadde skjedd, sier Larsens eldstebror. Han avviser at oppveksten var spesielt «vanskelig».

Området er som hentet fra eventyr av Asbjørnsen og Moe. Det er et rikt fugle- og dyreliv i skogene i Ringkollen.

For Per Strande er hytta på Steinbusætra bare en god biltur unna hjemmet i Hønefoss. Sommeren for 21 år siden kom Strande og konen til hytta. De skjønte ikke først at det hadde vært innbrudd, for alt så ryddig ut. Etter noen øyekast innså de at det hadde vært fremmede innom.

– Han hadde tatt seg inn gjennom et vindu og sovet i en seng. Alt sengetøyet lå i den ene sengen, og han hadde samlet oppvasken. Det virket som han hadde respekt for stedet, sier Strande.

I hytteboken skrev konen at de hadde «ryddet etter den ubudne gjesten. Håper ikke han kommer igjen. Han har sikkert hatt en koselig hjemmealenefest. Drikke og all hermetikk er borte.»

FEST: Per Strandes kone skrev i hytteboken at innbruddstyven sikkert hadde hatt en koselig hjemmealenefest. Drikke og hermetikk var borte.

Ekteparet syntes det var ubehagelig, og hadde storrengjøring. Bare uker senere var det nytt innbrudd. Etter alt å dømme av samme mann som sist.

Det ble et nytt innlegg i hytteboken:

«Håper det blir siste gang. Neste gang han har lyst å feriere her, får han ringe.»

OPPUSSET: Kjell Johansen (til v.) og Per Strande på Steinbusætra. Hytta var oppusset sommeren 1997.

Nå viser Strande rundt sammen med Kjell Johansen. Johansen, som bare går under kallenavnet «sheriffen», hjelper med praktiske gjøremål og passer på at lover og regler følges.

Sheriffen forteller at han ble oppringt av en hytteeier som hadde sett Vandreren i området, sommeren for 21 år siden.

– Jeg kom med hund, men han forsvant og ble borte. Han vandret Øyangen rundt. Det var kun fire hytter som gikk klar, minnes Johansen.

Sheriffen er overbevist om at han selv møtte på og snakket med Vandreren – men den bergensktalende mannen stakk kjapt til skogs igjen.

«Den onde lyst». I april 2001 sonet Terje Larsen i Ringerike fengsel. Han trengte nye fotballsko, og fikk permisjon i fire timer for å reise til Hønefoss på shopping.

LÅ HER: Per Strande ved sengen der innbruddstyven hvilte seg sommeren 1997.

Senere, til domstolen, snakket han om hvordan han hadde gått forbi Vinmonopolet. Da hadde han kjent på det han kalte «den onde lyst».

– Da var det gjort. Jeg koste meg glugg i hjel på bussen til Oslo, fortalte han BT senere.

Han fortsatte mot Sjusjøen. Det ble starten på et fire måneder langt innbruddsraid i 200 hytter.

««Vandreren» i søkelyset etter hytteinnbrudd», skrev lokalavisen Gudbrandsdølen Dagningen (GD). Avisen fortalte at politiet jaktet dag og natt. «Vandreren» var en av toppsakene i norske medier denne sommeren.

– Jeg var dypt deprimert etter det første innbruddet. Jeg sa til meg selv: «Nå skjer det noe alvorlig», sa han til BT.

Rundt om i fjellet ble det funnet matlagre som stammet fra innbruddene. Politiet tok i bruk helikopter i området rundt Lesja. Politiet søkte med både hund og folk. Alt til ingen nytte.

ETTERLYST: Terje «Vandreren» Larsen var på rømmen i fire måneder i 2001.

– Vi var veldig nær ham, sa lensmannsbetjent Håvard Strypet til GD.

«Fiaskojakt på Vandreren», var en av titlene i avisen. Hytteeiere var forbannet, politiet frustrert.

Men mange syntes også at denne katt-og-mus-leken med øvrigheten var en kostelig historie. Myten om Vandreren ble for alvor skapt under denne turen.

– Vedkommende er flink til å holde seg skjult. Han bruker ikke dagslyset til å ta seg rundt, uttalte politimester Einar Henriksen.

I august 2001, fire måneder etter at han stakk fra fengselet, ble Larsen pågrepet. Han ble funnet sovende på en setervoll i Ottadalen. I sekken hadde han et kubein og en klunk sprit, i jakkelommen noen rosiner.

I løpet av tiden slo han til mot 200 hytter. Han sov om dagen, og vandret om natten.

PÅGREPET: Terje Larsen ble tatt i august 2001 etter en fire måneder lang politijakt.

– Jeg er en ensom ulv. Jeg liker å gå alene i naturen, fortalte han til BT.

– Hva spiste du?

– Boksmat og litt rosiner. Viltgryten til Arne Brimi er ikke verst. Men jeg fikk nok da jeg brøt meg inn hos gammellensmannen i Skjåk.

Den tidligere lensmannen Nils O. Skjåk skulle ha jaktlag for ni personer i en uke, og hadde fylt hytta med boksemat og konjakk. Men da reinsdyrjakten skulle begynne, var hytta fullstendig tom.

GD hadde et stort intervju med Vandreren etter pågripelsen.

– Løpet var egentlig kjørt før jeg tok den første hytta. Jeg kunne ikke snu. «Til helvete, nå lar jeg det stå til», tenkte jeg. Det gikk mye alkohol med de første dagene i Ringsaker. Jeg sto og så at politiet lette etter meg. «Ingen skal få ta meg nå», var tanken min. Så bar det til fjells, i snø til livet. Jeg var på vakt hele tiden, ville ikke bli tatt. Jeg holdt meg i snøgrensen og så politi overalt. Jeg går slik at det er umulig å se meg. Jeg går aldri stier eller veier og skyr broer.

Han fortalte at det ble bedre i fjellet, fuglene sang, det bar østover og nordover. Han oppholdt seg i Hedmark og Oppland. På Hjerkinn gjemte han seg for helikopter.

Om trangen til å gå på fjellet, fortalte Vandreren at det ikke bare handlet om naturen. For ham var det også en måte å overleve på.

– Da jeg kom ut fra soning i fjor, havnet jeg rett på fylla. Jeg drakk alt fra rødsprit til spylevæske. Jeg måtte vekk fra Bergen, sa han om hvorfor han la ut på nye vandringer østafjells.

FAKSIMILE: VG i 2001 med en av fremsidene Vandreren fikk.

Varemerket. Larsen ble berømt for å legge igjen et visittkort – at han gjorde fra seg i hyttene. Selv om det skjedde, hørte det til sjeldenhetene.

Vandreren selv syntes det var pinlig. Han forklarte det slik til BT i 2001:

– Det er ganske logisk. Etter flere måneder på fylla får jeg diaré. Da er det bare å vrenge av seg klærne, og gripe fatt i en pøs eller en antikk trebøtte. Jeg har ikke tid til å hoppe ut vinduet og finne utedoen.

Den historieinteresserte Larsen likte best å ferdes på den gamle Birkebeiner-ruten mellom Rena og Lillehammer. Larsen var vel bevandret i norsk bygdehistorie og gamle kongesagaer.

– Det må være litt historisk sus skal det være noe moro, sa han.

Han trivdes østpå. Til GD fortalte han at han hadde bodd på Lillehammer og var spesielt tiltrukket av Gudbrandsdalen.

– Jeg har lest kongesagaer og annet, og mange steder i Gudbrandsdalen står omtalt der.

TRE ÅR: Terje Larsen ble dømt til fengsel i tre år etter det store innbruddsraidet sommeren 2001. Her med forsvarer Ketil Schonhowd (til v.) i Ringerike forhørsrett i februar 2002.

I 2007, som ganggutt på avdeling B i Ringerike fengsel, vasket Terje Larsen tøyet til de innsatte. En av dem han sonte med, var torpedoen og ransdømte Svein-Eirik Utsi.

Utsi husker Larsen som en lystig fyr, en det var perfekt å sone med.

– Han var en flink sjakkspiller, godt trent. Og veldig god i fotball.

En hendelse i fengselet endret Larsens liv. Ganggutten var i gangen da resten av de innsatte skulle ut til fellesopphold og lufting en kveld, rett før klokken 18.

En medinnsatt løp mot ham med en glassbolle i hånden, og knuste bollen mot Vandrerens hode. Larsen gikk over ende.

Utsi så hva som skjedde, spurtet til og grep mannen. Han holdt ham fast for å stanse slagene.

– Jeg husker fortsatt at jeg skrek til ham: «Hvis du ikke stopper, blir du drapsmann.»

Larsen ble sendt til sykehus med livstruende skader. Etterpå, da han var kommet seg nok til å bli sendt tilbake til fengselet, fikk Utsi og Vandreren snakkes igjen.

KAFFE OG RØYK: Terje Larsen under rettssaken mot ham i februar 2002.

– Han takket meg for at jeg reddet livet hans. Året etter ble jeg overført til et nytt fengsel. Jeg så ham aldri igjen, sier Utsi, som ikke var klar over at Larsen var død.

I dommen mot overfallsmannen beskrives Larsen som «en belest og boklig interessert person» med planer om å studere. Riktignok fungerte han bedre i fengsel enn ute i samfunnet. Der var ikke rammene de samme, skrev den sakkyndige i dommen.

I fengselet var det ikke alkohol.

Larsen ble tilkjent 329.000 kroner i erstatning etter overfallet. I retten kom det frem at han hadde meget god hukommelse og gode intellektuelle evner. Skaden påførte ham konsentrasjonssvikt og svekket hukommelse. Han ble vurdert til å være rundt 40 prosent invalid.

SISTE BOPEL: Terje Larsen bodde i dette huset i Lørenskog kommune da han døde i mai 2018.

«Fornærmede har i mange år og i lange perioder gått mye i fjellet og i skog og mark. Skaden har ført til at han har ujevn gange i terrenget og at hans orienteringsevne er vesentlig svekket», skrev dommeren. Etter løslatelsen ble Larsen innlagt på psykiatrisk institusjon.

Terje Larsen var svekket, og Vandreren ble aldri den samme. De siste årene bodde han alene på Lørenskog.

I 2017 fikk journalist Peter Daatland kontakt med Larsen. Han ble fascinert av myten om utbryteren fra samfunnet.

– Jeg ville møte mennesket bak Vandreren. Han ville snakke med meg fordi jeg hadde samme navn som disippelen Peter. Han mente det var et tegn fra Gud om at jeg skulle formidle historien hans, sier Daatland.

Han sitter på over 30 timer opptak med ham. Daatland nevner hvordan varemerket – avføringen i hyttene – har festet et inntrykk av Vandreren.

– Men han var langt mer sammensatt og mangfoldig.

SISTE FERD: Terje Larsen ble observert i dette området i Vestre Toten kort tid før han døde.

Torsdag 5. juli i år: Fremst i Lørenskog kirke står kisten med en enkel blomsteroppsats. De tolv fremmøtte menneskene – folk fra rusomsorgen og journalisten Daatland blant dem – er alle på jobb.

Sogneprest Tor Martin Synnes er på plass for å lede bisettelsen av Terje Larsen.

Synnes snakker om hvordan flere har gode minner etter Terje. Om fotballspilleren som ikke nådde målet om å bli proff før fylte 30 år.

– Da 30-årsdagen kom, gikk han ut i skogen med en kasse øl og gråt. Terje hadde ingen plan B, sier presten.

BÅREN: Terje Larsens båre i Lørenskog kirke. Tolv mennesker var til stede i begravelsen

Han snakker om oppveksten i Bergen, friluftslivet og turene han var så glad i.

– Oftest har han vært på vandring uten bagasje eller på rømmen. Da har livet som vandrer vært et kaos, og ikke det romantiske fjellvandrerlivet, i fred fra det larmende storsamfunnet. Det var mer en kamp for å overleve. Det var særlig her de mange hytteinnbruddene kom inn i bildet, fortsetter sognepresten.

SISTE REIS: Terje Larsens kiste føres mot den ventende bilen.

Slik det var under flukten i 2001, da Larsen stakk av fra permisjon fra fengselet, krysset elver og daler, og brøt seg inn i 200 hytter med politiet hakk i hæl.

– Han sank fullstendig utslitt sammen på en fjelltopp. Han ba for første gang til Gud om hjelp, om hvile, mat og drikke, sier sognepresten.

Terje Larsen opplevde at han ble bønnhørt. Kort tid etter fant han en jakthytte med alt han trengte av mat og drikke.

– Hvordan det nå enn var, levde Terje resten av sitt liv med en tro på en Gud, en høyere makt.

Les mer om

  1. Krim
  2. Tyveri og innbrudd
  3. Hytte