Norge

Historien om Treholt-saken

Gjennom 16 år viklet en en byråsjef i Utenriksdepartmentet seg inn i det som ble Norgeshistoriens mest omtalte spionsak.

Dette bildet er trolig et av de mest kjente fra norsk rettshistorie. Det er tatt av Politiets Overvåkingstjeneste Wien i 1983, og viser Arne Treholt med russerne Gennadij Titov og Alexandr Lopatin. Ukjent

  • Kjetil Kolsrud

Drammen. Fire polititjenestemenn fra overvåkningspolitiet bringer den spionmistenkte Arne Treholt inn bak lukkede dører iDrammen kretsfengsel i 1984. DAG W. GRUNDSETH

I 2010 konkluderte Geir Selvik Malthe-Sørenssen og medforfatter Kjetil Bortelid Mæland med at overvåkingspolitiet fabrikkerte pengebeviset i saken mot Arne Treholt. Funn av limbåndrester på Arne Treholts attachekoffert står sentralt i argumentasjonsrekken. STEIN J. BJØRGE

Da dørene i spionsaken ble lukket i 1985, foregikk saken mot Arne Treholt i en "bunkers" som er blendet med pressening og voktes av politiet. JON HAUGE

Spiontiltalte Arne Treholt i retten i 1985. Her med ett brev fra Dagbladet som ber om et intervju for å høre mer om tiltaltes egne opplevelser. KNUT SNARE

Forsvarsminister Anders C. Sjaastad ankommer Tinghuset under rettssaken mot Treholt i 1985. AFTENPOSTEN

Ved denne telefonkiosken på Bøler i Oslo fikk Arne Treholt tilbake dokumenter han hadde gitt Gennadij Titov. Papirene ble bare stukket under Treholts arm idet de passerte hverandre. Bak telefonkiosken sees det rekkehuset Treholt bodde i på det tidspunktet JOHN MYHRE

Det var på restaurant Coq d'or (tilhørende West Hotel) i Skovveien på Frogner Arne Treholt traff Gennadij Titov for første gang, på forsommeren i 1971. JOHN MYHRE

Ankesaken mot Treholt gikk i 1686. Her Arne Treholt (med stresskoffert) som forlater Høyesterett lenket til en mann efter at han har trukket anken tilbake. ROLF ØHMAN

Byråsjef Arne Treholt arresteres 20. januar 1984 og siktes for spionasje. Her ransakes Treholts leilighet i annen etasje i Oscarsgate 61 av politiet. Billedtekst: Lysene ble slukkket, da pressefolk forsøkte å få kontakt med politiet mens de ransaket leiligheten. FINN EIRIK STRØMBERG

20. juni 1985 ble Treholt dømt til 20 års fengsel. Her fra rettsmøte i Treholtsaken, Treholts forsvarere Alf Nordhus (t.h.) og Arne Haugestad (t.v.) og Arne Treholt (i midten). ROLF ØHMAN

Denne reportasjen ble publisert i Aftenposten 7. desember 2008. Se bilder fra de ulike fasene av Treholt-historien øverst i saken.

BEGYNNELSEN

En oktoberkveld i 1967 er den 24 år gamle journalistspiren Arne Treholt invitert til et cocktailselskap hjemme hos en diplomat ved den sovjetiske ambassaden i Oslo. Han er vikar i utenriksavdelingen i Arbeiderbladet, og for ham er selskapet en god anledning til å treffe kilder. I løpet av kvelden blir han introdusert for en mann ved navn Evgenij Beljajev. Dette markerer starten på en serie begivenheter som for alltid vil bli stående som et arr i norsk etterkrigshistorie.

VENDEPUNKTET

Femten og et halvt år senere er gatene i Oslo stappfulle av støyende mennesker. Titusener er i sentrumsgatene for å feire, enten ved å klappe 17. mai-toget opp Karl Johan eller ved å fylle opp restauranter og kafeer sammen med gode venner. Det er våren 1983. Blant de tusener i gatene er 41 år gamle Arne Treholt, rådgiver i Utenriksdepartementet, og hans ektefelle Kari Storækre.

Men noen er på jobb. I trappeoppgangen i Oscars gate 61 står to menn og tukler med en lås. Navnene deres vil offentligheten aldri få vite. De er i ferd med å begå et lovbrudd. Uten en lyd brytes Arne Treholts tomme leilighet opp. Med seg har de et fotografiapparat. De finner en attachékoffert med 10 000 dollar.

Les også

Mediene får innsyn i Treholt-saken

I Treholts 7. sans, finner de ordene «Nussdorferstr. Klima» notert på datoen 20. august 1983. De vet ikke hva det betyr, men ordene skal bli avgjørende for Treholts fall. Funnet blir fotografert og lagt tilbake slik det lå. Treholt må ikke få vite at de har vært der.

KATASTROFEN

Åtte måneder senere, om ettermiddagen 20. januar 1984, sitter Arne Treholt på et avhørsrom i 9. etasje i politihuset på Grønland i Oslo. Dette var i mange år overvåkingstjenestens etasje, en korridor svært få har sett fra innsiden. Politiinspektør Ørnulf Tofte har lagt et bilde av KGB-general Genadij Titov frem foran Treholt.

Treholt svarer at han kjenner ham, men at han ikke har møtt ham siden 1976. Treholt-dommen fra 1985 beskriver det som skjedde de neste minuttene slik:

«På dette tidspunkt ble tiltalte vist et fotografi av tiltalte, Titov og Lopatin i Wien i august 1983. Han begynte da å brekke seg og gikk på toalettet, men kom etter kort tid tilbake. Hans første bemerkning var et spørsmål om hva han skulle si. Da politiet ba ham å fortelle sannheten, svarte han ifølge politiinspektør Toftes notat: «Skal vi slå oss sammen og ta de svina.»

Tiltalte tilføyde at han var villig til å gjennomføre møtet med Titov. På politiinspektør Toftes bemerkning om at det kanskje hadde vært greit om han hadde kommet for ti år siden, begynte tiltalte å gråte.»

I sin selvbiografi har Treholt en ganske annerledes versjon av dette øyeblikket. Der forteller han at han later som om han brekker seg, og at han deretter sier: «Hva forventer dere egentlig av meg? Skal jeg kalle Titov et svin og si at vi skal forsøke å knekke de svina sammen?»

Politikersønn

Svært mye av det som er kjent fra Treholts forhold til KGB stammer fra Treholt selv. Politiforklaringene han ga under avhørene vinteren 1984 er lange og enormt detaljerte. Han forteller om de hemmelige møtene. Han forteller om hvordan han løy for både kolleger, sjefer og familie. Han forteller om hvordan dokumenter ble overlevert inne i aviser og pr. post.

Han forteller at Titov på et tidspunkt foreslo at dokumentene skulle rulles sammen og stikkes inn i eksosrøret på Treholts bil, der de så kunne bli hentet av KGB. Dette ble det visstnok ikke noe av. Men på to helt sentrale områder er det full kollisjon mellom Treholts versjon og lagmannsrettens versjon: Hva sto det i disse dokumentene? Og hvorfor ble de overlevert?

Les også

<span style="font-size:95%"> - Ingen holdepunkter<br/> for fabrikkerte bevis</span>

For å forstå Treholts argumentasjon rundt sine egne motiver, er det nødvendig å kjenne omrisset av bakgrunnen hans. Som sønn av en lærer og etter hvert fremtredende arbeiderpartimann, vokste han opp på Brandbu på Hadeland. Da Treholt var 15 år, ble faren valgt inn på Stortinget, og samme høst flyttet de til Oslo.

Treholt tok gymnaset på Oslo katedralskole og studerte deretter statsvitenskap, sosialøkonomi og politisk historie på Blindern. I 1964 meldte han seg inn i samme parti som sin far og ble aktiv i studentpolitikken. 1966 ble han leder av studentlaget. Han hadde nå begynt sin karrière som utenriksjournalist i Arbeiderbladet. Treholt tilhørte venstrefløyen i Arbeiderpartiet, og var aktiv nei-mann under EF-striden i 1972.

Fikk konjakk

Treholts store lidenskap lå i utenrikspolitikken. Det var derfor ikke til å undres over at han var interessert i å snakke med Evgenij Beljajev da de to ble introdusert under et cocktailselskap høsten 1967. Politiets overvåkingstjeneste (POT) antok at Beljajev var agent, og han var derfor under overvåking. Kontakten mellom de to ble raskt registrert, uten at det foreløpig var noe spesielt med dette. Beljajev var svært oppsøkende, forteller Treholt. Han gjorde seg til en nær venn, og i 1968 møttes de minst åtte ganger. Ved én anledning fikk Treholt kaviar og konjakk. Treholt peker på at det ikke var rart om en diplomat ønsket kontakt med en journalist og ungdomspolitiker som ham. De diskuterte utenrikspolitikk, og mer var det ikke.

Les også

<span style="font-size:100%"> Treholt: - Siste<br/> ord er ikke sagt</span>

Sommeren 1971 introduserte Beljajev Treholt for en ny KGB-mann, Genadij Titov. Titov og Treholt ble raskt svært gode venner, et vennskap som består den dag i dag. Titov innførte strenge regler for møtene. Treholt måtte aldri ringe. Titovs navn skulle aldri stå i 7. sansen, bare sted og tid for møtene. Titov, som også var overvåket av POT, tok strenge forholdsregler ved alle møter. Han dro hjemmefra lenge før møtetiden for å unngå forfølgere.

Treholt hadde på denne tiden ikke tilgang til noen form for statshemmeligheter. Lagmannsretten mener at KGB på dette stadiet bygget opp det de mente kunne bli en fremtidig kilde. Og Treholts karrière skjøt raskt fart. Høsten 1976 ble han statssekretær for havrettsministeren og kom tungt inn i forhandlingene med Sovjet om den økonomiske sonen i Barentshavet.

At Treholt samtidig pleiet tett og hemmelig kontakt med KGB, forklarer han med at han var veldig opptatt av at Norge skulle komme i mål med delelinjeproblematikken. Han anså seg selv som en viktig person for å formidle norske synspunkter og skape forståelse mellom de to landene. Han regnet med at Titov ville formidle hans poenger oppover i det sovjetiske systemet. Treholts sjef, statsråd Jens Evensen, fikk imidlertid ikke vite noe om Treholts høyst private diplomatiske innsats.

Titov var på dette tidspunkt føringsoffiser for spionen Gunvor Galtung Haavik. Da hun ble tatt i 1977, ble Titov utvist. Utvisningen innledet en to år lang periode uten noen kjent kontakt mellom Treholt og KGB.

Gjennom 1970-tallet registrerte naturligvis POT at KGBs agenter i Oslo til stadighet møtte denne Arne Treholt. Mistanken mot ham var reist, uten at noen spesiell overvåking ble igangsatt av den grunn. Til det hadde man hverken ressurser eller fantasi. Men da Treholt på nyåret 1979 begynte i den norske FN-delegasjonen i New York, ba POT om bistand fra FBI. Og der manglet hverken ressurser eller fantasi.

Rundlurt av FBI

KGB fikk raskt nyss om at Treholt skulle til FN, og KGBs representant i Oslo kom derfor hjem til Treholt med en beskjed. Den utviste KGB-generalen Titov ville gjenoppta kontakten og ønsket et møte i Helsingfors i januar, formidlet han. Treholt møtte opp, fortsatt i dyp hemmelighet. Ikke engang Treholts kone visste hvor han var. Under møtet, som skjedde på en restaurant i Helsingfors, ble Treholt introdusert for agenten Vladimir Sjisjin. Han skulle også til FN og skulle bli Treholts kontakt i New York.

Mens POT hadde nøyd seg med å registrere Treholts møter, gikk FBI langt mer drastisk til verks. To agenter gikk undercover, og i februar 1981 flyttet de som «ektepar» inn i familien Treholts naboleilighet på Manhattan.

De ble snart nære venner av familien Treholt. Så nære at de hjalp dem med å bytte lås i leiligheten da låsen en dag brått gikk i stykker. Ja, så hjelpsomme var de at de til og med sørget for å skaffe dem en ny bildør, med ny lås, da denne på uforklarlig vis plutselig en dag var blitt bulket i garasjen.

Les også

Slik ble påstandene om<br/> bevisjuks tilbakevist

«Ekteparet», som kalte seg Barbara og Jim Glennon, hadde selvsagt fått laget ekstranøkler. Samtidig pleiet Treholt tett kontakt med KGB-agenten Sjisjin. Møtene foregikk uten at noen i Treholts krets fikk vite om det og med en mengde overleveringer av dokumenter. Overleveringene skulle skje på bibliotekrom i FN-bygningen, der de ikke vekket oppsikt. Dokumenter ble blant annet lagt inn i et eksemplar av New York Times, som ble henlagt og så plukket opp av Sjisjin.

Politiet mener at Treholt mottok et betydelig beløp for sine tjenester gjennom 1981. Dette underbygger de blant annet ved å vise til at hans norske konto hadde en voldsom oppsparing dette året, en oppsparing som etter lagmannsrettens syn ikke ville være mulig uten at han tjente store penger et annet sted.

I 1982 opprettet dessuten Treholt en hemmelig konto i Sveits. Da han ble pågrepet, sto det 52 000 dollar på denne kontoen. Det tilsvarte flere årslønner etter datidens pengeverdi. Lagmannsretten mener at pengene var Treholts motiv, ikke først og fremst bekymring for forholdet mellom Norge og Sovjet, slik Treholt selv forklarer.

Irak

Om Treholts motiv for å gi informasjon til KGB var å forbedre forholdet mellom Norge og Sovjet, kan det være vanskeligere å se det ideelle motivet for Treholts kontakt med Irak.

Under tiden i New York etablerte han nemlig en omfattende kontakt med en agent fra Saddam Husseins regime, og ifølge dommen overleverte han også her en rekke statshemmeligheter. For dette fikk han godt betalt.

Treholt erkjenner at han mottok penger for å gi konfidensiell informasjon til Irak og godtar straff for dette. Men bare etter den milde bestemmelsen om brudd på taushetsplikt i vinnings hensikt. Han nekter for at noe av det han ga fra seg, var så hemmelig at han kan dømmes etter den såkalte spionparagrafen.

  1. mars 1982 fortalte Treholt til sin KGB-kontakt at han skulle hjem til Norge for å begynne på Forsvarets høgskole (FHS). Ifølge Treholts egen politiforklaring, reagerte Sjisjin med å beordre ham til størst mulig forsiktighet i tiden fremover.

Treholt ville få NATOs høyeste sikkerhetsklarering, «cosmic top secret», og antagelig bli overvåket. All overlevering av dokumenter måtte derfor opphøre. Treholt reiste hjem og begynte på høyskolen høsten 1982.

Inspirert

  1. mai-innbruddet i Oscars gate våren 1983 var nok inspirert av den suksess man så at FBI hadde hatt i New York, forteller en kilde med bakgrunn fra overvåkingstjenesten. Med de fiktive naboene Barbara og Jim Glennon i bakhodet reagerte POT spontant da leiligheten i etasjen over Treholts ble lagt ut for salg. Kamuflert gjennom en advokat på Majorstuen i Oslo la de inn høyeste bud og flyttet inn. Herfra kunne de overvåke Treholts bevegelser natt og dag og drive avlytting.

At telefonen ble avlyttet, er kjent. Hvorvidt det også ble gjort romavlytting, er mer uklart. Det var ikke tillatt i Norge på den tiden. Men at POT skulle anse straffeprosesslovens begrensninger som noe vesentlig hinder for sin virksomhet, er det beskjeden grunn til å anta. De hadde i hvert fall ikke problemer med å gjøre minst to ulovlige ransakinger av leiligheten.

Om det med datidens utstyr var teknisk mulig å gjennomføre noen effektiv romavlytting, er en annen sak. Enkelte kilder hevder at det ble gjort. Men selv i dag er dette operasjoner politiet har problemer med å få til ordentlig. I sin biografi beskriver Treholt hvordan det konstant taslet og tuslet i leiligheten der oppe, uten at han noen gang møtte dem som bodde der.

Les også

Vi har intet å skjule

At POT valgte 17. mai til å bryte seg inn i Treholts leilighet, var ikke tilfeldig. Tre dager tidligere hadde Treholt på ny vært i Helsingfors. Der hadde han gjennomført sitt første møte med Titov etter at studiene på Forsvarets høgskole var avsluttet. POT overvåket møtet, og med et kamera bygget inn i en barnevogn fotograferte POTs tjenestemenn Treholt og Titov sammen.

Dette bildet er aldri blitt offentliggjort. Lagmannsretten kom til at det under Helsingfors-møtet ble overlevert en rekke hemmelige opplysninger fra studietiden på høyskolen. Treholt avviser dette, men innrømmer at han hadde med seg materiale fra undervisningen som han hadde tenkt å gi fra seg. Titov var imidlertid mest opptatt av sikkerhetsopplegget rundt høyskolen, forteller han.

Retten mener at de 10 000 dollarene som ble funnet i kofferten 17. mai, var betaling for opplysninger gitt i Helsingfors.

Skjult kamera i Wien

Notatet som ble funnet i Treholts 7. sans, «Nussdorferstr. Klima», var et stort funn for POT. De regnet med at dette var et planlagt møte med Titov. Men hvor? Etter det retten beskriver som en omfattende etterforskning — dette var før Internett - fant man ut at det fantes en forretning ved navn Klima i Nussdorferstrasse i Wien.

Da 20. august opprant, lå POT i posisjon. En kilde forteller at det første de så var personer man antar var fra KGBs kontraspionasje, som sjekket ut at møtestedet var trygt og uten overvåking. I så fall gjorde de en dårlig jobb. Etter at de hadde klarert stedet, dukket Titov opp. Så kom Treholt. Idet de to samt en tredje person fra KGB beveget seg mot den indiske restauranten Taj Mahal på den andre siden av gaten, ble de fotografert.

Det er dette bildet Riksadvokaten valgte å offentliggjøre da Treholt fem måneder senere ble pågrepet.

Umiddelbart etter at Treholt kom hjem fra Wien-møtet, brøt POT seg på nytt inn i leiligheten i Oscars gate. Denne gangen fant de 30 000 dollar i vesken, fordelt på tre konvolutter.

- Ikke spion

Treholt hevder selv at han høsten 1983 hadde bestemt seg for å avslutte kontakten med KGB. Han var blitt utnevnt til byråsjef i presseseksjonen i Utenriksdepartementet og skjønte at det var gått for langt. Han hevder at han 20. januar 1984 skulle til Wien for å treffe Titov for aller siste gang, for å si at det var slutt.

Den pensjonerte KGB-agenten Sjisjin forteller på sin side at Treholt aldri var spion, men at KGB hadde store ambisjoner om å gjøre ham til det. På januarmøtet i Wien i 1984, som Treholt ikke rakk fordi han ble pågrepet, skulle Treholt bli tilbudt en stor sum penger mot å begynne som spion, sa Sjisjin til Aftenposten i 2004.

Lagmannsretten tror ikke på Treholts forklaring og mener at den av POT avbrutte turen til Wien bare var et av mange spionmøter, og at flere skulle komme. Et nytt møte i april var allerede planlagt, noe Treholt erkjenner. I dette sammensuriet av mer eller mindre usannsynlige historier er det bare én ting som er helt klart: Arne Treholts 17 år gamle hemmelighetskremmeri med KGB var avsluttet.

POT ventet til Treholt var kommet gjennom passkontrollen før de slo til.

«Byråsjef Treholt, De er arrestert mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen, » minnes Treholt selv at den høye mannen som plutselig sto foran ham uttalte.

Det var en gnistrende solfylt fredag formiddag. Turen gikk gjennom en frossen hovedstad i en iskald politibil, til 9. etasje i politihuset på Grønland.

Artikkelen er i hovedsak basert på Treholt- dommen og Treholts selvbiografi Gråsoner.

  1. Les også

    Qvigstads kuvending

  2. Les også

    Norge var bekymret for Moskvas massive Svalbard-press

  3. Les også

    Amerikanske diplomater advarte mot aktivisten Arne Treholt

  4. Les også

    Pressen får ikke Treholt-innsyn

  5. Les også

    Ap og POT nekter blankt for at de stoppet spionbok

  6. Les også

    Nå vil også Treholt ha en unnskyldning

  7. Les også

    Utvalg: - Treholt ble ulovlig overvåket

  8. Les også

    - Klar og utvetydig begrunnelse

  9. Les også

    - Dette har gått på helsen løs for meg og familien

  10. Les også

    Tilbakeviste juksepåstandene - punkt for punkt

  11. Les også

    Qvigstad: Grundig arbeid av kommisjonen

  12. Les også

    Treholt: - Jeg synes ikke spillereglene er fulgt

  13. Les også

    Treholt rekker ikke komme til Oslo fra Kypros

Barnevognen norske spanere brukte da de fotograferte Treholts KGB-møte i Helsingfors i 1983. Et Nikon FE2-kamera med en 105mm telelinse var montert inne i vognen. JAN THOMAS ESPEDAL

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Konebytter, fyllerør og iskalde lytteposter: Her er åtte av hysj-tjenestenes største brølere

  2. A-MAGASINET

    Rolf «Appelsinen» Jacobsen har levd et liv med torpedoer, konkurser og søksmål. Dette er historien om storsvindlerens liv.

  3. NORGE

    - Den dummeste loven som noen gang er skrevet

  4. NORGE

    Dagbok fra helvete

  5. NORGE

    18-åring omkom i MC-ulykke på Romerike

  6. NORGE

    Mann kritisk skadet etter knivstikkingen på Oslo S mandag