Synet på hva som er passelig refs for ulydige barn, har endret seg i løpet av et par generasjoner.

— Det er i dag langt mindre aksept for å utøve vold overfor barn enn det var for 25 til 30 år siden. Det har pågått, og pågår fortsatt, en internasjonal holdningsendring til barns integritet og rett til deltagelse, sier Kirsten Sandberg, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo. I høst ble hun gjenvalgt som medlem i FNs barnekomité og fungerer for tiden som leder av komiteen, som overvåker at Barnekonvensjonen blir overholdt i de 194 landene som har undertegnet traktaten.

— Det første som må skje for å få slutt på vold mot barn, er at landene har lovverket i orden. I tillegg er det helt nødvendig at myndighetene gjør sitt for å få til en holdningsendring.

barnerett_2.jpg

Raskt ute i NordenSverige var et pionérland da myndighetene i 1979 forbød alle former for fysisk og psykisk vold mot barn. Ti år etter la FN frem Barnekonvensjonen, da hadde allerede Finland og Norge fulgt Sveriges eksempel ved å bruke lovverket til å beskytte barn mot overgrep i hjemmet.

FNs barnekomité hadde mye å feire da konvensjonen var 25 år i høst:

• 44 land forbyr fysisk avstraffelse av barn i hjemmet.• 122 land har et lovverk som beskytter skolebarn mot fysisk og psykisk straff.

• 60 land aksepterer ikke fysisk avstraffelse som metode selv om barnet har gjort noe ulovlig.

Endringer ved århundreskiftet

— Det var først ved inngangen til det 20. århundret samfunnet så med nye øyne på barndommen, at barn hadde krav på spesielle rettigheter som var skilt fra voksenlivet, sier Tora Korsvold, professor i førskolepedagogikk ved Dronning Mauds Minne Høgskole.

— Barndommen ble humanisert, og fabrikktilsynslover hindret at barn ble satt til farefylt arbeid i industri og gruver. Norge var tidlig ute både med vergerådsloven i 1896 og barnelovene til Johan Castberg.

Forfatter Roald Dahl ble slått på skolen.
INGE GJELLESVIK/NTB SCANPIX

— Holdninger til fysisk avstraffelse av barn er dypt kulturelt forankret, og selv om lover moderniseres, kan det ta lang tid før samfunnet endrer syn på hva som er akseptabel korreks når det gjelder barneoppdragelse, sier Korsvold, som er medforfatter av den kommende boken Perspektiver på barndommens historie.Gjennom hele mellomkrigstiden ble fysisk avstraffelse av barn i oppdragelsen debattert i de nye fagene pedagogikk og psykologi. Tidligere hadde det vært en utbredt holdning at ingen hadde vondt av en omgang juling, men gradvis fikk nye stemmer gjennomslag.

I 1972 ble refselsesloven, som ga foreldrene rett til å straffe barn, opphevet. Men man mente at det fortsatt eksisterte en viss rett til å bruke fysisk avstraffelse som ledd i oppdragelsen.

Fra begynnelsen av 80-tallet ble det klart at straff som ris og juling ikke lenger var å anse som lovlig, uten av det ble presisert i Barneloven i 1981. Verdens første barneombud, Målfrid Grude Flekkøy, ledet an i kampen for å få innført et forbud. Hun lyktes i 1987, men i forarbeidene i loven aksepteres «lette klaps». Først i 2010 fikk Norge nulltoleranse mot alle for klaps og dask i oppdragelsen.

Stadig mer oppmerksomhet

Etter at barnekonvensjonen ble tatt inn Menneskerettsloven i 2003, har oppmerksomheten rundt barns rettigheter blitt større både blant politikere og jurister, blant annet ved at Barnekonvensjonen i større grad blir brukt som rettskilde. Menneskerettsloven er ved motstrid overordnet andre lover.

Lang ferd mot bedre forhold

Dette er de lovmessige endringene i kortversjon:

1842: I Norge ble barn omfattet av egne rettsregler, og i straffeloven av 1842 ble den kriminelle lavalder satt til 10 år. Barn mellom 10 og 15 år ble straffet like hardt som voksne for grove forbrytelser som drap, tyveri og brannstiftelse. Mindre grove forbrytelser ble straffet med piskeslag mot bar rygg. Senere kunne barn dømmes til opphold på tvangsanstalt, retten til ikke å bli idømt straff var en særskilt rett for alle barn.

1854: Lik arverett for begge kjønn, inntil 1854 arvet jenter halvparten av gutter. Ulydige barn kunne gjøres arveløse, de kunne også dømmes til livsvarig straffarbeid eller dødsstraff dersom de hadde slått sine foreldre.

1891: Lov om Indskrænkning i Andvendelsen av legemlig Revselse forbød ikke fysisk straff. Det var akseptert som en del av foreldres og skolens oppdragelse hvis den ikke var for grov, hard eller krenkende. Men hensynsløs opptreden overfor barn var ikke akseptert.

1896: Den kriminelle lavalderen ble satt til 14 år. Innføring av vergerådsloven, et offentlig barnevern med kommunale nemnder, vergeråd, som kunne ivareta barn dersom familiens omsorg sviktet. Fosterhjem var ett alternativ, barnehjem og tvangsskoler et annet. Barn hadde rett til omsorg, men nye strafferegimer var ofte løsningen. 1902: Den nye straffeloven hevet den kriminelle lavalderen til 15 år og ga barn beskyttelse mot seksualisert vold. Utuktig omgang, samleie eller samleielignende handlinger kunne straffes med fengsel inntil ti år.

1915: De castbergske barnelover besto av fem vernelover og en trygghetslov. De likestilte barn født i og utenfor ekteskap, barna fikk rett til arv og navn etter faren. Lovene fastslo at barn hadde krav på økonomisk støtte dersom faren ikke bidro med penger.

1936: Fysisk straff i skolen ble forbudt, men var tillatt i barnehjem, arbeidsstuer og feriekolonier frem til 1954.

1951: Skolehjem ble erstattet av spesialskoler for barn og ungdom med tilpasningsvansker. Passende refselse var tillatt i spesielle situasjoner.

1972: I 99 år hadde den gamle loven om refs gitt foreldre rett til klype og klapse barna sine, nå ble refselsesretten opphevet, men uten at det ble innført direkte forbud mot fysisk avstraffelse i oppdragelsen.

1979: FNs internasjonale barneår førte til intensivering i arbeidet for å styrke barns rettigheter.

1981/1987: Barneloven i 1981 styrket barnets selvstendighet overfor foreldrene. I forskriftsendringer til lovens paragraf 30 ble det presisert at forbud mot bruk av all vold i oppdragelsen ble tatt inn loven i 1987.

Barneombudet, det første i verden, ble opprettet for å være et frittstående organ som kan fremme barns interesser overfor offentlige myndigheter, private og foreldre.

1989: FN vedtok Barnekonvensjonen om menneskerettigheter, som omhandler sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter for barn under 18 år. Konvensjonen er nå ratifisert av 194 land, alle FNs medlemsland med unntak av USA og Sør-Sudan.

2003: Barnekonvensjonen ble tatt inn i Menneskerettsloven.

2005: Høyesterett frikjente en stefar etter straffeloven paragraf 228 etter at han hadde slått to barn i oppdragelsesøyemed med flat hånd. Barne— og likestillingsdepartementet fulgte opp saken, og etter en høring presiserte daværende statsråd Anniken Huitfeldt (Ap) at foreldre ikke har rett til fysisk og psykisk avstraffelse av barn i Norge.

2007: Bispemøtet fremholdt i sin høringsuttalelse til Barne- og likestillingsdepartementet at vold og overgrep mot barn er ulovlig og ukristelig. Biskopene satte søkelys på religiøst motivert vold og anbefalte at ordet tukt fjernes fra bibeloversettelser og erstattes med andre ord og uttrykk.

2010: Alle former for fysisk vold mot barn ble forbudt, også som ledd i oppdragelsen. Det er straffbart etter de vanlige bestemmelsene i straffeloven.

2014: I grunnlovsrevisjonen i 2014 ble det vedtatt en ny paragraf 104: Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Les også: