- Lærere og prester har for høy terskel for å melde bekymring om barn
Jus og retningslinjer betyr svært lite når lærere og prester vurderer om de skal melde bekymring for et barn. Det gjør derimot deres private erfaringer, holdninger og forståelse av egen rolle, viser ny studie.
Lærere og prester viser stor vilje til å melde bekymring til barnevern og politi når de blir forelagt tenkte eksempler om barn som kan være utsatt for vold eller overgrep. Men i virkelighetens verden hadde svært få av dem meldt bekymring selv – én av 12 – til tross for mange års erfaring i yrket. Det viser en fersk doktorgradsavhandling av Kjartan Leer-Salvesen, tidligere tilknyttet Universitetet i Agder og nå stipendiat ved Høgskulen i Volda.
— Lærere og prester må i større grad ta et personlig ansvar for å håndtere bekymringsmeldinger, og ikke bare overlate det til skoleledelsen eller til ungdommen selv, sier han. På bakgrunn av undersøkelsen frykter han at sårbare barn og ungdom ikke får den hjelpen de trenger i tide.
- Slik ser det ut fra en lærers synspunkt:
«Jeg har meldt barnevernet, som ikke går videre med saken. Nå sitter jeg igjen med ansvaret for eleven og er dypt bekymret.»
Overlater saken til rektor
— Alle lærerne jeg intervjuet i undersøkelsen forteller at hovedregelen er å gå tjenestevei, altså rapportere bekymring for en elev til rektor. Det gjaldt også dem som var kritiske til hvordan rektor håndterte sånne saker, sier Leer-Salvesen. - Det er gode grunner til å involvere kolleger og ledelsen hvis man vurderer å melde til barnevernet. Men det er viktig at læreren forstår at han eller hun har et individuelt ansvar for å melde fra og følge opp, sier han.
– En av lærerne jeg snakket med sa at man må være «knallsterk for å gå imot rektor» i en sak der man er uenige om bekymring skal meldes. Da krever det selvtillit og høy faglig integritet for å stå på sitt, sier han.
To avgjørende terskler
Det fremgår at lærerne ser undervisning som kjernen i arbeidet, og nedprioriterer andre ting hvis det tar mye tid, selv om de er genuint opptatt av elevenes trygghet.
Leer-Salvesen påpeker at det er to terskler som får avgjørende betydning for om lærere og prester går videre med en sak: For det første må de ha mye nok eller sikker informasjon. For det andre må saken ansees som alvorlig nok.
— Men det er instansen man melder til som skal avgjøre om det er hold i meldingen, ikke den som melder, påpeker han.
- Saken om 13-åringen som døde satte både skolens og barnevernets håndtering av bekymring på dagsorden:
Barnevernet i Valdres: - Oppfattet ikke meldingen som akutt
Prester med inngrodde holdninger
Noen prester ga uttrykk for inngrodde holdninger til taushetsplikten som kan være farlig i enkeltsaker. – Flere ønsket seg en total taushetsplikt, sier han. — Prestenes vurderinger tilsa at de sjelden ville gå videre med informasjon til hjelpeapparatet uten samtykke fra den som har henvendt seg.
Leer-Salvesen mener både skolen og kirken trenger ansatte som ser det som en sentral og prioritert oppgave å arbeide med bekymringssaker, og som fastholder sitt ansvar for å foreta moralske valg i vanskelige situasjoner. – De trenger mer kompetanse for å gjøre dette, og det gjelder også systemet rundt dem, sier han.
Meldte om selvmordsfare – nådde ikke frem
Leer-Salvesen legger til at han må være forsiktig med å trekke slutninger om lærere og prester generelt ut fra undersøkelsen. - Men funnene mine styrkes av både norske og internasjonale studier som tyder på underrapportering i skolen og kirken, understreker han.
Leer-Salvesen har arbeidet som prest, og fattet interesse for feltet fordi han selv har opplevd at misforståelser om taushetsplikten kan sette andres liv i fare. - Jeg fikk en betroelse om selvmordsfare, og meldte videre til hjelpeapparatet. Men de ville ikke ta mot informasjon fra meg fordi de mente det hørte inn under min taushetsplikt som prest, sier han.
– Det var en akutt og farlig situasjon, men heldigvis gikk det bra.
Ble bedt om å vurdere en tenkt situasjon
En gruppe ungdomsskolelærere og prester ble forelagt seg denne tenkte situasjonen, og bedt om å vurdere hva de skulle gjøre - og om meldeplikt /avvergeplikt trådte i kraft her.
«Du er kontaktlærer/prest og en 15-årig gutt ber om å få prate alene med deg. Han forteller at han er bekymret for en navngitt kamerat. Han har blitt stille og innesluttet den siste tiden, han dropper ofte treninger og møter ikke til avtaler. Gutten forteller også at kameraten har det vanskelig hjemme. Kameraten har flere ganger sett at faren har slått og sparket moren. Gutten ber om at du ikke forteller det til noen fordi han frykter konsekvensene."
Case-historien er kvalitetssikret i samtaler med to advokater som har møterett i høyesterett. Den utløser meldeplikt for lærerne og avvergeplikt for prestene.
...Og dette svarte de:
To av tre ansatte blant både lærere og prester mente denne saken burde meldes til barnevernet. Men som forskningen viser, er viljen til å melde bekymring større ved tenkte eksempler ennn i virkeligheten.
- Bekymringsmeldingen fra barnehagen førte til pågripelse av mor på jobb:
