Norge

- Får fortsatt fanbrev fra Norge

For øyaktig 50 år siden startet innspillingen av Vi på Saltkråkan. Fortsatt er TV-serien og skuespillerne langt fra glemt.

  • Øyvind Nordli

— Det har vel ikke gått en uke på 50 år uten at jeg er blitt påminnet om «Vi på Saltkråkan», eller om Pelle. Folk vil fortsatt prate om hvordan det var, sier Stephen Lindholm.

I dag er han 59 år gammel. Journalist i Kommunalarbetaren, en medlemsavis for fagforbundet Svenska kommunalarbetareförbundet. Han bor i Nacka kommune i Stockholm med sin familie.

Sammen med aftenposten.no og over 100 Saltkråkan-entusiaster var han med tilbake til der innspillingen startet, sommeren 1963. I virkeligheten heter ikke øya Saltkråkan, men Norröra. Her gikk et filmteam med 35 personer i land. Med på båten fulgte også en rekke skuespillere. TV-serien med Tjorven, hunden Båtsman, farbror Melker, Malin, Pelle og alle de andre ble hovedsakelig spilt inn her. Også på Söderöra, en naboøy, ble deler av filmen foreviget. Samt andre steder der filmscenene passet Astrid Lindgrens TV-manus.

Falt i vannet

En grusvei slynger seg innover øya. Vinden er mild, og vi går bare noen meter fra fergebrygga før vi kjenner igjen et sentralt element i TV-serien: En smal brygge vinkelrett fra land der farbror Melker falt i vannet med klærne på - gang på gang. Og der den litt veslevoksne Tjorven fulgte opp uhellene til den velmenende, men klønete bymannen med signaturreplikken:

Farbror Melker, varför badar du alltid med kläderna på?

Og mannen i vannet svarte:

— Det är bare en lustig idé jag har.

Veien går videre innover mot Snickargården, hvor familien Melkersson oppholdt seg i serien. Østersjøen forsvinner bak storvokste løvtrær. Noen hus, åtte fastboende, enkelte hytter og låver ligger langs veien som går over viltvoksende enger. Filmteamet hadde sin hovedbase på Norröra. De klippet filmen i en ombygd stall. En annen bygning ble brukt som Nisse Grankvits handelsbod.

Men vi får ikke vite hvilken, dagens eier er visstnok gått lei av alle de nærgående Saltkråkan-turistene.

For interessen for serien dør ikke. Gjennom fem tiår er minst fire generasjoner TV-seere blitt lommekjent på fantasiøya. Vi husker familien Melkersson som ankom øya fra Stockholm i båten "Saltkråkan 1". I regnværet sto Tjorven og Båtsman på bryggen. De lurte på hvem som kom, og gikk ikke hjem. Etter hvert ble de nære venner, alt fanget opp på fargefilm.

60-tallet ble gjengitt med saltvannssmak, høyhalsede gensere, hengekøye og knirkende trebrygger.

Vi på Saltkråkan ble en gullgrube for Svensk Film. Og en gjenganger på TV. NRK har vist hele serien i sommer – i reprise for syvende gang siden premièren i januar 1965.

Snorkende Båtsman

— Her står vi ved Norröras Stureplan, sier Michael Blum og smiler.

Han er Saltkråkan-guide for 15. år på rad. Med mikrofon og en tralle med en forsterker på stopper han opp ved et lite veikryss noen meter fra Snickargården, der familien Melkersson bor i serien. Over 100 mennesker følger Blums reise i dag. I hele sommer har de kommet i hopetall. Mange er fra Sverige, fra Tyskland og fra Norge.

Skiltene i krysset peker i alle retninger. Og ett går i retning et rødmalt hus, som var gult for 50 år siden. Huset var et sommerpensjonat, og noen fra filmteamet samt de yngste skuespillerne ble innkvartert her.

Hele overetasjen var forbeholdt sanktbernhardshunden Båtsman og regissør Olle Hellbom. I etasjen under lå de andre, men å sove var ikke lett. Regissøren og de andre måtte høre på Båtsmans hvileløse ferd mot søvn. Hunden labbet tungt rundt i ring. Før han ute i de sene nattetimer ramlet sammen med et brak.

Og sovnet.

Og snorket høylytt mellom uisolert treplank.

- Annerledes ungdomstid

Han er selvsagt litt gråere i håret, men fortsatt ligner han, 50 år etter. For ser du nøye etter, finner du Pelle i Stephen Lindholm.

Pelle var farbror Melkerssons sønn og familiens absolutte dyrevenn. Han elsket kaninen sin Jokke, var misunnelig på Tjorven som hadde sin Båtsman, og ble overlykkelig da han til slutt fikk sin egen hund.

Fra han var 8 år til han var 13 år ble Vi på Saltkråkan filmet om somrene, drøye tre måneder i strekk.

— Jeg syntes livet var herlig i de månedene vi var her. Vi var sammen døgnet rundt og var som en eneste stor familie. Kult, intensivt og morsomt, sier han.

Han har med seg hele familien ut til Norröra. Døtrene Signe og Petronella, faren Bernt og kona Lotta Grönwall Lindholm rusler rundt på den grønne øya.

Hele tiden kommer folk bort til ham. Enten vil de ta et bilde, eller så vil de snakke om hvordan det var å være Pelle.

— Jeg blir ikke gjenkjent på gata, men får fortsatt mye mail, brev – ikke minst fra Norge. Nye generasjoner vokser opp og de har spørsmål om Pelle, om Saltkråkan, vil ha en autograf eller bli venn på Facebook, sier han.

Tusenvis av søkere

Alt startet i 1962.

Da var han én blant over 2000 som søkte på rollen som Pelle. Etter prøvefilming sto Stephen Lindholm, som måtte overtale moren for å bli påmeldt, igjen som den utvalgte. I januar 1964 hadde TV-serien premiére på SVT, i en tid da det fantes kun en kanal å se på.

Han ble en kjendis sammen med de andre skuespillerne.

- Var du forberedt på det som skulle komme?

— Neeei. Jeg fikk alt rett i fleisen, men familien min og kompisene mine så fortsatt på meg som Stephen. Jeg fikk en mulighet til å være meg selv også.

- Har karakteren Pelle og du noen likheter?

— Jeg syntes Pelle var ganske veik, ikke så tøff. Jeg likte å klatre i trær, likte å spille fotball og fiske selv om jeg er dyrevenn. Vi er ikke like, det synes jeg ikke.

- Husker du noen scener spesielt?

— Ja, da vi skulle spise bløtkake fordi Pelle hadde fødselsdag, eller navnedag. Dagen var varm, og kaken hadde stått lenge i solen. Kremen surnet, men vi måtte spise opp og se kjempefornøyde ut foran kamera. Etter den scenen klarte jeg ikke å spise kake på mange år, sier han og ler.

Pelle for alltid

Alle skuespillerne i Astrid Lindgrens filmer ble sterkt assosiert med filmrollen. Og 59-åringen har innfunnet seg med at Pelle er en han må leve med resten av livet – på godt og vondt.

— Jeg har hatt perioder i mitt liv hvor jeg syntes alt har vært slitsomt, innrømmer han.

Som da han utdannet seg til å bli journalist, og hadde sin arbeidspraksis fra journalisthøyskolen i TV som nyhetsoppleser. Avisene slo selvsagt opp nyheten med overskriftene: ”Pelle tilbake i TV-ruten” og ”Pelle skal lese nyheter”.

Da hadde han for lengst sluttet som skuespiller.

— Jeg håpet folk snart ville tenke på noe annet enn Saltkråkan når de så meg, sier han.

Vi står på tunet utenfor Snickargården, huset der familien Melkersson bodde. Nesten alt ser nøyaktig ut som for 50 år siden. Bare skorsteinspipen er murt om og hoveddøren skal visstnok ha fått en annen farge enn i filmen.

Rett nedenfor huset, fra grusveien, ble den røde ”stugan” filmet i avslutningsscenen. Slik skulle Melkerssons sommerhus se større ut enn virkeligheten.

Og slik ble Vi på Saltkråkan også.

Større enn noen kunne ane.

oyvind.nordli@aftenposten.no