Norge

"Grenser for vekst" - intet troverdig dommedagsvarsel

Anslagene i rapporten "Grenser for vekst" fra 1970-tallet, som peker mot en kommende miljøkatastrofe, har foreløpig holdt stikk, ifølge den opprinnelige medforfatteren Jørgen Randers. Dette stemmer ikke, fordi modellene som ble brukt var feil i utgangspunktet, og savnet et grunnlag som lot seg dokumentere godt nok, innvender <strong>Bjart Holtsmark</strong>, forsker i Statistisk sentralbyrå.

  • Bjart Holtsmark, forsker Statistisk sentralbyrå

P ESSIMISME OM KLODENS FREMTID.På 60— og 70-tallet ble det utgitt en rekke svært pessimistiske bøker om vår klodes fremtid. En av disse bøkene var "Grenser for vekst" fra 1972, med Jørgen Randers, nå professor ved BI, som medforfatter. Boken vakte mye debatt og ble utgitt i store opplag i en rekke land. I korte trekk gikk spådommene ut på at global befolkningsvekst og økonomisk vekst ville møte ressursskranker og lede til økonomisk og økologisk sammenbrudd. I en kronikk 7. august hevder Jørgen Randers at en oppdatering etter drøyt 30 år viser at "våre anslag fra den gang har hold stikk". Kronikken må videre tolkes dit hen at Randers fortsatt mener ressursskranker kan lede til en global økonomisk katastrofe en gang relativt tidlig i dette århundret; en katastrofe med dimensjoner som kan sammenlignes med Svartedauden.Jeg finner det overraskende at en av våre professorer i samfunnsøkonomi fortsatt har et slikt syn på betydningen av ressursskranker, et syn som ikke har dekning i den forskning som skjer og har skjedd på dette feltet. I denne kronikken vil jeg derfor peke på enkelte argumenter som taler for at scenariene i "Grenser for vekst" var en lek med tall og lite annet.S ANNHET MED MODIFIKASJONER.Men først til de anslag som angivelig skal ha holdt stikk. Randers fremhever at jordens befolkning "I år 2000 var nøyaktig (...) så stor som vår bok forutsa i 1972, nemlig 6 milliarder". Faktum er at boken her bygget på tall fra FNs befolkningsfremskrivninger. At disse tallene har vist seg å slå til, gir FNs demografer grunn til å være fornøyd, men er ikke noen test på forfatternes evne til å se inn i fremtiden. Randers hevder også at produksjonsutviklingen i verden er blitt slik de anslo. Det er en sannhet med modifikasjoner. Verdens matvareproduksjon (pr. capita) ble for eksempel anslått å vokse med ca. 40 prosent fra 1970 til 2000. Statistikken til FAO, FNs organisasjon for jordbruk, viser nå at veksten ble knapt 20 prosent.Boken "Grenser for vekst" skilte seg ut fra det meste av den øvrige dommedagslitteraturen ved at den simulerte en EDB-basert modell for verdensøkonomien. I en rekke scenarier satte ulike former for ressursknapphet en brå stopper for verdens økonomiske fremgang. Forfatterne sier i boken at det er uklart når katastrofen vil inntreffe. I sin kronikk i Aftenposten 7. august i år tidfester likevel Jørgen Randers den varslede katastrofen til 2030. Av en figur som beskriver basisscenariet i boken (side 124, engelsk utgave), fremgår det imidlertid at produksjonssammenbruddet skjer omkring 2010. Modellen som ble brukt, varslet altså at vi om noen ganske få år skal oppleve en katastrofe av ufattelige dimensjoner. I basisscenariet klarer menneskene "plutselig" ikke å bringe tilveie tilstrekkelige mengder energi. For å bøte på dette settes det meste av de tilgjengelige produksjonsmidler inn i energisektoren. Dette fører til at det ikke blir nok produksjonsmidler tilgjengelig for å opprettholde matproduksjonen. I løpet av to-tre tiår medfører dette av verdens matvareproduksjon faller med omkring 80 prosent. Nesten like katastrofalt er utviklingen i produksjonen av (det uklart definerte begrepet) industrivarer. Sammenbruddet i produksjonen av mat og "industrivarer" fører til at dødeligheten stiger raskt, med den følge at verdens folketall halveres i løpet av en femtiårsperiode. Boken presenterer en rekke andre scenarier der andre ressursskranker slår inn og leder til helt tilsvarende katastrofer.I NGEN GRUNN TIL Å TA PÅ ALVOR. Det er imidlertid liten grunn til å ta disse skremmende scenariene på alvor. For at scenarier skal kunne tas alvorlig, og presenteres som forskning, må de ha utgangspunkt i en modell der de relevante sammenhengene i økonomien er modeller på en realistisk måte. Det er ikke tilfelle med modellen som er benyttet i boken "Grenser for vekst". Først og fremst modelleres sammenhengene mellom bruk av innsatsfaktorer og produksjon på en måte som gjør at man for eksempel er langt mer avhengig av tradisjonelle fossile energiressurser enn man i virkeligheten er. I det hele tatt er modelleringen av en hel rekke sentrale sammenhenger i verdensøkonomien basert på gjetninger i stedet for empirisk kunnskap. Trolig ville bare mindre justeringer av modellen i retning av virkelighetens verden gitt helt andre resultater.I basisscenariet i boken er det altså mangel på energiressurser som utløser katastrofen. Nå er det sannsynlig at man i løpet av dette århundret vil oppleve økende mangel på fossile brensler, først og fremst olje, men trolig også naturgass. (Kullreservene holder i mer enn 200 år med dagens forbruk). Denne reduserte tilgangen på rimelig gass og olje vil nok kanskje til en viss grad bremse den økonomiske veksten. Man kan ikke se bort fra at man til og med vil kunne oppleve en periode med økonomisk stagnasjon. Men dette er noe helt annet enn scenariet som skisseres i "Grenser for vekst". Det er vanskelig å forstå hvordan mangel på energiressurser skal kunne føre til et globalt produksjonssammenbrudd med påfølgende dramatisk fall i jordens folketall, slik Randers med kolleger predikerte. Bokens fokus på energi som en endelig ressurs er i det hele tatt et blindspor. På jorden er det nærmest ubegrenset tilgang på vind- og solenergi. Riktignok er disse fornybare energikilder mer kostbare å utnytte enn fossil energi. Men i et langsiktig makroøkonomisk perspektiv, som man her må ha, er disse kostnadsforskjellene av mindre betydning. Etter hvert som man evt. slipper opp for olje og gass, noe som ikke vil skje over natten, kan menneskene gradvis gå over til fornybare energikilder til kostnader som alt i alt er overkommelige. Tilsvarende er det sannsynlig at andre ressursskranker vil kunne møtes uten katastrofale følger. I lys av FNs nyeste befolkningsfremskrivninger, som predikerer at jordens befolkning vil stabilisere seg på et nivå rundt 9 milliarder i løpet av dette århundret, er det for eksempel etter alt å dømme fullt mulig å produsere nok mat til alle menneskene på jorden gjennom hele århundret.S NEVRE KATASTROFE-SCENARIER.Det er altså et svært stort sprik mellom de katastrofe-scenariene som presenteres i "Grenser for vekst" og det som er en mer vanlig oppfatning av betydningen av ressursskranker blant samfunnsøkonomer. Dette spriket i synet på fremtidsutsiktene kan kanskje forstås i lys av at forfattergruppen bak "Grenser for vekst" delvis hadde en bakgrunn innen biologi. En rød tråd i boken er tanken om eksponentiell vekst, som til slutt møter en øvre ressursgrense. Dette er velkjente tanker for biologer. Bestander, enten det er fisk, mus eller alger, kan vokse uhemmet og komme over denne grensen, men da ender det gjerne med en katastrofe hvor bestanden blir dramatisk redusert. I prinsippet står også menneskene overfor slike gitte rammer, men spørsmålet er hva som er de aktuelle rammene og hvor store de er. Rammene for menneskenes energiforbruk er for eksempel trolig så store at de aldri vil få noe i nærheten av den betydning som de tillegges i "Grenser for vekst". Dessuten er det en vesentlig forskjell mellom samfunn og natur i den forstand at menneskene kan se problemene i forkant, organisere seg og gjøre noe for å styre unna dem.Om scenariene i "Grenser for vekst" bør avvises, rommer likevel fremtiden muligheten for katastrofer. Et underliggende budskap i boken var at vi må ta vare på kloden vår. Og det er et viktig budskap, ikke minst i lys av de klimatiske endringene som menneskene er i ferd med å forårsake. Det er imidlertid viktig å understreke at de klimatiske endringene som følger av utslippene av drivhusgasser, ikke er et problem som ble fokusert i boken.

&lt;b&gt;Matmangel. &lt;/b&gt;Katastrofen skal angivelig skje fordi det meste av de tilgjengelige produksjonsmidler settes inn i energisektoren. Dermed blir det ikke nok produksjonsmidler tilgjengelig for å opprettholde matproduksjonen.