Etter en større rettssak, flyttet mor. Jeg var 12 og min bror 9. Det var en sensasjon for over 30 år siden at faren ble igjen med begge barna. Min far fortalte oss i hele oppveksten at han hadde to jobber; først den på kontoret som var betalt og deretter oss. Mor på den andre siden hadde ikke særlig utdannelse da hun flyttet, og ble derfor dømt til å slippe å betale bidrag. Dette er et punkt som er blitt brukt mot henne i tide og utide av far. Hun tok studielån og bodde på hybel. Min bror og jeg kunne ta bussen til byen for å treffe henne noen timer på formiddagen, i helgen. Det skulle være annenhver helg, men slik ble det ikke. Overnatting var det aldri snakk om. En seng, et klaffebord og en håndvask er jo ikke mye å tilby heller. Hun satt på en pinnestol og vi to på sengekanten. Vi feiret 17.-mai og spiste kjøpekake i folie med rød gelé med jordbær på toppen og vaniljekrem inni. Mor syntes det var en stor utskeielse. Så satt vi tre kvarter humpende bakerst på bussen hjem igjen.
"Budbringerne".
Hele veien har det vært stor avstand mellom foreldrene våre. De omgikkes ikke, snakket ikke sammen, kunne ikke gjøre avtaler. Alt gikk gjennom "Budbringerne". Det var en lang periode jeg kalte min bror og meg selv for det. Jeg var den eldste, og var vel derfor den som forhandlet mest, men budbringere var vi begge. Da jeg en gang i midten av tjueårene hadde bursdag, hadde min far lagt veien om butikken jeg jobbet i for å gratulere med dagen. Min mor kom også innom. Jeg tror det var første gang de hilste på hverandre siden mor flyttet. Far reiste seg opp og strakte frem hånden for å hilse, min mor ville slett ikke gi ham hånden. Far satte seg deretter ned og brettet opp Aftenposten i all sin bredde og høyde. Mor og jeg vekslet tre setninger, før hun gikk. Det var flere lignende episoder gjennom årene. Da jeg fylte 30 år, valgte jeg å legge hele feiringen til et tidspunkt hvor min far var bortreist. Det kostet meg for mye å se dem sammen. Det gjorde mange ting lettere, både for dem og for meg.
Familietreff.
Etter hvert fikk jeg en rimelig god kontakt med min mor. Broren min beholdt et godt forhold til vår far. Jeg inviterte alle til en familiebegivenhet bortsett fra far. Med det resultatet at min bror var fornærmet på min fars vegne. Hans datter, som bor hos sin mor, kom alene. Så fylte jeg 40 år. Jeg inviterte 15-20 stykker til familietreff, og foreldrene våre kom begge to. Etterpå fikk jeg full overhøvling av dem begge fordi jeg ikke på forhånd hadde fortalt at den andre skulle komme. De er fremdeles ikke på talefot. De ser ikke i hverandres retning dersom de må oppholde seg i samme rom. Det er så stivt og unaturlig å se på. De er verre enn to små furtne drittunger.
Hund og katt.
Midt oppi alt dette sier de begge at de elsker oss. Min far skrev brev da jeg ble alene med barnet mitt for fem år siden. Han ville gjerne at vi skulle ha et "normalt familieforhold". Jeg har prøvd å spørre hva han mener med det uten å få et svar jeg kan forholde meg til. Jeg har gått hos en terapeut en periode og forstod etter hvert at deres konflikt ikke var mitt problem. Jeg kunne ikke lenger ta ansvar for at de to ikke kunne treffes. Det var terapeuten som inspirerte meg til å invitere begge til mitt 40 års-lag, noe jeg er glad for i dag. Det er faktisk ikke lenger mitt problem at de to er som hund og katt. Det er ikke jeg som skal vise hensyn. De to burde for lengst ha avfunnet seg med at de har to felles barn, og dermed stille opp for dem slik andre foreldre gjør. Jeg vet at selv om min bror nå har det ganske bra, har våre foreldre kostet oss flere problemer enn hva som hadde vært nødvendig. Dette har også kostet min bror og meg et vennskap. Vi er hele tiden blitt satt opp mot hverandre. Halt og dratt i alle retninger. Vi begynner å ha et forhold igjen, men dette tar tid. Det er over tretti år siden denne "borgerkrigen" startet, men vi trenger fremdeles hjelp etter min mening. Hva om du prøver å finne tips til min foreldre-generasjon om hvordan de bør oppføre seg? Da ville jeg sende mine foreldre et eksemplar hver til sommerlektyre
Hilsen en som overlevde Du er voksen, men representerer barnets stemme i denne sammenhengen. Innledningsvis i brevet ditt, som her er sterkt forkortet, sier du at den høyrøstede og etterhvert stille krigen mellom dine foreldre var som et langt mareritt. Dette marerittet varte gjennom hele ditt ungdomsliv og langt inn i voksenlivet.
Du ante ikke hva som var sant og hva som var manipuleringer og plantet informasjon. Årsakene til et brudd kan selvsagt være delikate, og barn skal ikke innvies i detaljer, men forblir bruddet uforståelig, lager barn seg egne forklaringer for å få virkeligheten til å henge sammen.
Dette kan være ødeleggende, noe som blir skremmende synlig i de tilfellene hvor barnet selv påtar seg skylden for foreldrenes brudd: "Hadde jeg vært snillere og greiere, ville mamma og pappa aldri gått fra hverandre". For å unngå at barn lager uholdbare forklaringer som rammer dem selv, er det påkrevd at foreldrene snakker med dem og aktivt fritar dem for ansvaret for foreldres samlivsbrudd. La oss kalle det tips nummer 1.
Felles slutthistorie.
Tips nummer 2, i forlengelsen av dette, er at foreldre forsøker så godt de kan, med eller uten assistanse fra hjelpere, å lage en felles "hvorfor vi skal skilles-historie" som er håndterbar for deres barn. I kampens hete er mange foreldre ute av stand til å bli enige om en slik felles "slutte-historie" som de kan snakke med barna om. Det er synd, for en felles delt historie om samlivsbruddet skal hjelpe barnet til å slippe å velge side og til å fortsette å ha et forhold til begge foreldrene. Det er forståelig at det er vanskelig for to parter som i utgangspunktet er i konflikt, å bli enige om en "slutte-historie" som gjør det mulig for barnet å fortsette å ha et nært forhold til både mor og far. Særlig vil den som ikke ønsker bruddet, ha vondt for å være så raus. Mange som blir forlatt, formidler til barnet at mamma/pappa går fra OSS! I barnets hode etableres følgelig en ulykkelig idé om at den forelderen som bryter opp har som intensjon, ikke bare å gå fra mamma eller pappa, men også å forlate sitt barn fordi barnet heller ikke er elsket. Dette er uforståelig for et barn, og det er forøvrig nesten aldri sant. Jeg tror det er uhyre sjelden foreldre slutter å elske sine barn — det er partneren de har sluttet å elske. For den som blir forlatt kan det allikevel være svært fristende å bruke slike ord og dermed skape en allianse med barnet som vanskeliggjør barnets forhold til den andre forelderen.
Holdt for narr.
En leser er etter min mening farlig nær å havne i den fellen. Hun har reagert med sinne etter å ha lest innlegget den 6.2. ("Foreldrenes bitterhet rammer barna") om kvinnen som sliter med eksmannens totale avvisning og hans manglende vilje til å samarbeide om barna etter at hun gikk fra ham. Denne leseren skriver: "Hva venter hun seg? Etter "så mange år" sier hun, 3 1/2 år, hva er det? Jeg har opplevd det samme med min eksmann for 3 år siden, og alt er like vondt i dag som dengang. Han holdt meg for narr i 3 år fordi han ikke hadde noe annet å gå til, men så fort han fant en ny gikk han på dagen etter nesten 18 års ekteskap, en uke før vår datter fylte 14! Kan det komme noe annet enn bitterhet ut av sånt? Resultatet i dag er angst, depresjoner, psykologer og medisinering for oss begge to. Jeg tror ikke hun skal håpe på for mye. Hos oss er det datterens bitterhet som rammer pappaen, hun vil ikke ha noe med ham å gjøre, han har påført henne altfor mange lidelser ved sin egoistiske handling."Jeg tviler ikke på at mor og datter har hatt det svært tungt etter at faren dro, men allikevel: Uansett hvor såret og rasende den forlatte er, er det uholdbart å formidle til barn at "pappa/mamma er ikke glad i OSS lenger" og slik legge hindringer i veien for at barn skal oppleve at de har to foreldre som fortsatt er glad i dem. La det være det 3. tipset: Ikke si "Pappa/mamma går fra OSS." Det er partnerrelasjonen som opphører, ikke foreldre-barn-relasjonen.
Møttes i dåp.
Du betegner dine foreldre som to furtne drittunger. Jeg kan bekrefte at det er slik mange krenkede foreldre fremstår i sine barns øyne. En annen voksen kvinne på over 30 deler din opplevelse og beskriver slitet med foreldrenes manglende kommunikasjon slik: "I min familie fungerer samarbeidet på et vis fordi vi barna har tatt ansvaret. Foreldrene mine skilte seg for over ti år siden, da jeg var et par og tyve. De snakker aldri sammen, selv om de bor i samme by. De har måttet møtes én gang: i dåpen til datteren min. Jeg så ikke at de vekslet ett ord. "Samarbeid" er bare underforståtte "koder" og antydninger til broren min og meg. Det er anstrengende når vi ikke engang kan nevne mamma hos pappa, bare referere til området der hun bor for å angi hvor vi skal eller har vært. Bursdager, høytider og ferier er fryktelig sensitive. Jeg tenker mye på hvordan jul og andre familiehøytider skal avvikles med minst mulig friksjon, den komplekse og følelsesladede Hvem-er-hvor-og-når-kabalen! Jeg kan ikke fordra å måtte være på besøk i den byen jeg har vokst opp i og får masse dårlig samvittighet fordi jeg ikke har lyst til å besøke noen av mine egne foreldre. Vi treffes mest hos meg, for da har jeg kontrollen. Jeg er veldig skuffet over mine foreldre på dette punktet. Særlig siden jeg tidligere har hørt dem snakke om hvor ille det er med folk som lar barna lide i skilsmissens kjølvann."
Livet i krigssonen.
Jeg synes disse voksne barnas stemmer taler sitt tydelige språk om hvor slitsomt det er å drasse på foreldres evinnelige konflikt. Det er uholdbart å bruke hele sitt liv på å få en slags orden på saker som egentlig ikke er barns business i det hele tatt, nemlig foreldrenes sårede følelser. Mange voksne barn som har levd halve livet i krigssonen, levner foreldrene lite ære, og det er forståelig. Jeg ønsker ikke å påføre foreldre skyldfølelse, men på den annen side - skyldfølelse og dårlig samvittighet er noen ganger undervurdert som brekkstang for å endre adferd. Så la dette være det 4. tipset: Foreldre skal fortsette å kommunisere etter brudd, uansett hvor ubehagelig det er, uansett hvor simpelt og urettferdig de opplever å være behandlet av den andre. De behøver ikke å være forsonet, ingen av dem behøver å ha tilgitt det de opplever som den andres svik, de behøver ikke å like hverandre, det er ikke engang nødvendig å respektere hverandre. Men de skal snakke sammen om viktige ting som har med ungene å gjøre og omtale hverandre som mennesker med livets rett i barnas påhør, ikke behandle hverandre som levende døde. Det er alt.
PS: Jeg legger ikke dette temaet bort før det kommer et innlegg fra foreldre som har greid å samarbeide, til tross for bitterhet og sårethet. Innspill av typen: "Til kamp mot kjerringer som bruker ungene mot oss! Og nulltoleranse mot farsboikott!", får ikke spalteplass her. Dere kan slutte å skrive. Mer krig er ikke denne psykologens anliggende.