Ingen tror vi når målet. Hvorfor trekkes det likevel frem som en seier fra klimaforhandlingene?

Vi styrer mot 2,5 grader varmere klode. Hva betyr egentlig en grad til eller fra for et klima som allerede er i endring?

Unge aktivister ba verdenslederne holde fast ved ambisjonen om å holde oppvarmingen under 1,5 grader. Det gjorde de – med et nødskrik.

Da klimaforhandlingene ble avsluttet forrige helg etter intens jobbing, var det få grunner til å juble: Verden styrer fortsatt mot en oppvarming på 2,5 grader. Og ett av punktene som trekkes frem som det mest positive fra forhandlingene, er at verden ikke tok et stort steg bakover:

Ambisjonen om å stoppe oppvarmingen på 1,5 grader ble stående. Det skjedde ikke uten hard kamp fra blant annet EU, som truet med å forlate forhandlingene om man gikk bort fra målet.

Men hvor realistisk er egentlig målet?

Svært lite, skal vi tro de siste rapportene.

Kort tid før toppmøtet slo FN selv fast at det i dag ikke finnes noen realistisk vei til 1,5-gradersmålet. Faktisk er det 50 prosent sjanse for at den kritiske grensen passeres allerede i løpet av de neste fem årene.

I 2031 er den trolig passert permanent, ifølge britiske meteorologer.

Hvorfor tviholder man da på et mål man vet man ikke vil nå?

Det er det ifølge klimaforsker Bjørn Hallvard Samset ved Cicero to gode grunner til.

Være eller ikke-være

For det første: Hver desimal på gradestokken teller.

– Det egentlige målet er å holde oppvarmingen så lav som overhodet mulig. Forskningen viser tydelig at jo varmere det blir, jo mer alvorlig blir konsekvensene, sier han.

Dessuten er det viktig å ha et tall å styre etter: Bak ethvert temperaturmål ligger det mye føringer på hva som kreves av utslippskutt og klimatilpasning.

Den andre er politisk: For noen land, blant annet små øystater, er spørsmålet om desimalene helt essensielt: Det betyr et være eller ikke-være.

– Vi kan ikke ha et globalt mål som sier at «landet deres vil drukne, men bare litt», forklarer Samset.

Tuvalu er ett av landene som har stått hardt på for å sikre 1,5-gradersmålet. Under klimaforhandlingene i Glasgow i fjor holdt utenriksminister Simon Kofe tale med vann til knærne for å understreke poenget om at landet hans er i ferd med å bli slukt av havet.

Alvoret i klimakrisen stiger altså i takt med desimalene på gradestokken. Nedbøren blir mer ekstrem, hetebølgene kommer hyppigere og varer lengre, tørken blir mer intens, havet kryper oppover og stormene kan bli villere.

Samtidig øker sannsynligheten for at man passerer såkalte vippepunkter der endringer i klimasystemer kan bli irreversible og plutselig skje i et raskere tempo.

Kan være for sent

Hele fem slike vippepunkter kan allerede være passert med dagens oppvarming på 1,1 grader. Det viser en fersk studie. Dette gjelder blant annet ustoppelig smelting av Grønlandsisen og deler av havisen i Antarktis, kollaps av korallrev og smelting av permafrosten.

– Vi er allerede over noen vippepunkter, men det trenger ikke være så Hollywoodsk som det kanskje høres ut som, sier Samset.

– Blant annet vil smeltingen i deler av Antarktis bety at vi kommer til å ha høy havnivåstigning i lang, lang tid fremover. Men smeltingen vil skje over mange hundre år. Vi må tilpasse oss, men det er fortsatt på et nivå vi klarer å håndtere som samfunn, forklarer han.

Også på toppen av Grønlandsisen ser man bekymringsfulle tegn. Der var det fortsatt smelting midt i november i år.

– Når toppen smelter, kommer den lavere ned, der det er varmere. Derfor er man redd Grønlandsisen skal smelte seg så lav at den fortsetter å smelte året rundt, sier han.

I år smeltet Grønlandsisen fortsatt i november. Frykten er at breen skal smelte seg så lav at smeltingen vil fortsette året rundt. Dette bildet er tatt i august 2019.

Nærmer oss grensen for det vi kan takle

Ved 1,5 grader er det ikke lenger bare mulig, men sannsynlig, at disse vippepunktene passeres, ifølge studien. I tillegg kan Barentshavet bli isfritt, og systemene som understøtter Golfstrømmen kan svekkes kraftig.

– Når vi passerer 1,5 grader, er sjansene større for at vi nærmer oss grenser for endringer vi ikke klarer å takle, sier Samset.

Den store skrekken er opptiningen av permafrosten i Sibir skal skyte fart. Det vil føre til enorme utslipp av den potente klimagassen metan.

– Da er det ingen ting annet å gjøre enn å asfaltere over hele Sibir. Og det går jo ikke, sier Samset.

Føre var

Han understreker at det er stor usikkerhet rundt vippepunktene. FNs klimapanel tror de fleste er usannsynlige før temperaturøkningen bikker 2 grader. Men det er ikke et argument for å la være å handle.

– Vi må være ekstremt forsiktige. Tenk om det ligger noe fullstendig Hollywoodsk der?

Foreløpig styrer vi altså med stø kurs mot 2,5 graders oppvarming. Hva vil det innebære?

Bildet klimaforskeren tegner er ikke lystig: Sterk økning i ekstremvær, store problemer for matproduksjonen, rask havnivåstigning og oversvømming av kystområder.

– Det vil skje i såpass stort monn at det blir vanskelig å drive et samfunn. Spørsmålet er hvor ofte det kan skje en katastrofe som flommen i Pakistan før man sier at «her kan man ikke bo». Særlig hetebølgene som vil ramme deler av Midtøsten, India og Kina vil bli så alvorlige, sier han.

Paradoksalt nok mener Samset likevel at det allerede er en seier om vi lander en grad over målet.

– Det er ikke så lenge siden vi styrte mot 4 grader. Nå er vi nede i 2,5, fordi vi har en klimapolitikk. Alle skjønner at det ikke er tilstrekkelig. Men det er også en del av prosessen etter Parisavtalen at landene skal sette seg stadig strengere mål, sier han.