Norge

«Det var dommernes skjønn som avgjorde at Schumann, Betew og andre ble sluppet fri»

Det var dommernes skjønn som avgjorde at Schumann, Betew og andre ble sluppet fri.

  • Inge D. Hanssen
    Inge D. Hanssen
    rettskommentator

Dommere i rettsapparatet er vant til å ta avgjørelser basert på skjønn. Selv om de har et lovverk som bakteppe, kan de ikke google seg frem til matematiske formler som sikrer millimeterrettferdighet i hver enkelt sak.

Derfor er det ikke underlig at vurderingene kan munne ut i ulike konklusjoner.

De største utfordringene – ved siden av bevisvurderingen – får rettens medlemmer når de skal vurdere fremtidige handlinger: Både ved idømmelse av forvaringsstraff og ved prøveløslatelse fra den samme straffen, må retten ta stilling til om det er nærliggende fare for at vedkommende vil begå nye alvorlige forbrytelser.

I så fall trer samfunnsvernet inn og domstolen kan idømme forvaring.

Sprikende skjønn.

Dommernes skjønn i slike tilfeller kan sprike. I sin ytterste konsekvens kan sammensetningen av retten bli avgjørende for om en person dømmes til forvaring eller ordinær, tidsbegrenset straff.

Vi har sett det langt inn i Høyesteretts ærverdige saler. Vurderingen av gjentagelsesfaren har ved flere anledninger ikke vært den samme hos alle fem dommere. Derfor ender det med dissenser.

Det er bare å ta en titt på Høyesteretts behandling av NOKAS-saken for å få påstanden bekreftet. I dommen kommer uenigheten klart til syne.

SISTE NYTT I SAKEN:

Les også

Politiet fant en betydelig pengesum

NOKAS-ranerne.

Når det gjelder begjæringene om prøveløslatelse fra de to forvaringsdømte NOKAS-ranerne Kjell Alrich Schumann og Metkel Betew, var det derimot enstemmighet i Høyesterett: Begge ble i fjor høst løslatt fordi dommerne mente at det ikke lenger forelå «nærliggende fare for gjentagelse» av alvorlige forbrytelser.

Dette skjedde etter at både påtalemyndigheten og kriminalomsorgen mente at det var for tidlig med prøveløslatelse; at det fremdeles var fare for gjentagelse og at samfunnet fremdeles måtte vernes.

Da Høyesterett behandlet Betew-saken i oktober i fjor, hevdet påtalemyndigheten at Betew fremdeles måtte holdes i forvaring selv om det ikke lenger var «nærliggende fare», som loven krever for videre forvaringsstraff.

Med grunnlag i straffegjennomføringsloven og forvaringsforskriften mente påtalemyndigheten at Betews begjæring om løslatelse måtte være sikkerhetsmessig forsvarlig, og at en løslatelse måtte underlegges en bredere vurdering av alle relevante omstendigheter i saken.

Argumentasjonen ble avvist av Høyesterett. Førstvoterende sier klart at det ikke finnes holdepunkter i lovforarbeidene for at det skal gjelde en forsvarlighetsnorm som er mindre streng enn farevilkåret.

Klar konklusjon.

Høyesteretts konklusjon er krystallklar: Vurderingstemaet ved begjæring om prøveløslatelse er ene og alene om det må «antas å være en nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en slik forbrytelse».

I Betews tilfelle var de fem dommerne i Høyesterett enige om at han kunne prøveløslates – dog med klare vilkår. Blant annet skulle han holde seg langt unna det kriminelle miljøet, spesielt sine gamle NOKAS-kolleger.

Dommerne tok ikke hensyn til en klar advarsel fra den erfarne psykiateren Randi Rosenqvist. Hun fant hans personlige utvikling «mindre tilfredsstillende» og konkluderte: «Etter min mening synes det ikke som om han har tatt avstand fra sin kriminelle identitet, snarere spiller på den».

Nå er Metkel Betew ute og sykler igjen.

Nok en bekreftelse på at høyesterettsdommere ikke er det grann bedre til å spå om fremtiden enn deg og meg.