Norge

Slåss for klanen, ikke for landet

Siden 1991 har Somalia vært i kontinuerlig borgerkrig. Et århundregammelt system med klaner og underklaner sørger for at det alltid er nok av bitre konflikter.

  • Forf>
  • <forf>halvor Tjønn <

I 1991 ble den autoritære herskeren Siad Barre fjernet fra makten i Somalia. Verden antok at man var kvitt en tyrann, og at Somalia ville slutte seg til rekken av afrikanske land som, inspirert av Jernteppets fall, forsiktig gikk i gang med å innføre demokratiske reformer.Intet var lenger fra virkelighetens verden. Etter at tyrannen Barre forsvant, begynte Somalias oppløsningsprosess. Frem til denne dag har det ikke lykkes å samle landet under en sentralregjering.Det som skjedde, var at lokale grupper overtok kontrollen med hvert sitt område. Høvdinger — såkalte krigsherrer - omgitt av større eller mindre private armeer, opererte fritt og kunne gjøre hva de ønsket innenfor sine territorier. Fra tid til annen støtte krigsherrenes armeer sammen med konkurrerende grupper, og blodige oppgjør fulgte. Kidnapping, pengeutpressing og gatekamper ble en del av dagens orden. Disse konfliktene fulgte ikke religiøse, økonomiske eller geografiske linjer. Derimot var det Somalias klaner som satte dagsordenen. De væpnede gruppene - militsene - besto stort sett av menn fra én og samme klan, underlagt en klanhøvding. Disse militsene forsøkte å erobre så store territorier som mulig. Somalia delte seg opp i en rekke av små fyrstedømmer som lå i evig krig med hverandre.For den som kjenner Nordens eldre historie, er dette ikke noe nytt. Klaner - eller ætter - som lå i krig med hverandre gjennom lange tider innenfor et geografisk område, var den normale tilstanden i Norge før rikssamlingen på 800-, 900- og 1000-tallet. Hvordan det fungerte i praksis, er mesterlig skildret i de islandske ættesagaene: Der fortelles det hvordan ættene viklet seg inn i endeløse vendettaer. Man kjempet om ressurser, kvinner, ære og/eller hevn for døde slektninger.

Ensartet samfunn.

Krigene mellom ættene i Norden svant hen etter hvert som sentralmyndighetene styrket sitt grep om samfunnene utover i middelalderen. Somalia er ett av de områder i verden der man aldri fikk noen slik utvikling. Klanvesenet døde aldri ut, men befestet seg gjennom århundrene. Paradoksalt nok er Somalia et av verdens mest ensartede samfunn, sett fra en religiøs og etnisk synsvinkel. Bare seks prosent er ikke-somaliere, og praktisk talt hele befolkningen er muslimer. De store skillelinjene går mellom klanene; befolkningen er delt inn i seks adskilte hovedklaner, nemlig Darod, Dir, Digili, Ishaak, Hawiya og Rahanwein. Størrelsen av disse klanene varierer: Den største klanen, Hawiya, omfatter cirka en fjerdedel av befolkningen. Ishaak omfatter en drøy femtedel, mens Digili og Dir bare omfatter noen få prosent hver. Lytter man til klanenes egne opphavsmyter, vil de hevde at de har eksistert like lenge som det somaliske folket har eksistert. Alle medlemmer av en klan vil hevde at de kan spore sin stamfar tilbake til den samme mann, og at de dermed på en eller annen måte er i slekt med hverandre.

Rikdom og makt.

Lederne for klanene er høvdinger eller såkalte stammens eldste. Medlemmene av hver klan skylder lydighet til stammens eldste. Men det er langt mer enn tradisjonelle lydighetskrav som binder klanene sammen. Det fremste bindemiddelet innad i klanene er ønsket om større rikdom og makt på den ene siden og beskyttelse på den andre. Fordi somaliere flest knytter sin identitet til klanen man tilhører, betyr det at økt makt for klanen betyr større makt og større rikdom for det enkelte klanmedlem. Ikke minst viktig er det at det enkelte klanmedlem kan henvende seg til klanen når han er i en vanskelig situasjon, eller når man skal hevne urett og overgrep begått av medlemmer av andre klaner. Som i de fleste tradisjonelle føydal- og klansamfunn spiller kvinner en ytterst beskjeden rolle. Blodslinjen i en klan regnes gjennom mannsledd. I samsvar med Koranens bud kan hver mann ha inntil fire koner, forutsatt at han er i stand til å forsørge dem like godt. Hadde disse klanene vært noenlunde enhetlige, kunne de ha utgjort et stabiliserende element i en oppløst stat som Somalia. Uheldigvis for landet består hver klan av en rekke underklaner, og disse underklanene danner igjen underklaner. Dermed er Somalias befolkning delt inn i hundrevis av småklaner, der man føler sterkest lojalitet til sin egen under-underklan, og svakere lojalitet jo høyere opp i klansystemet man kommer. Når man møter andre klaner, føler man vanligvis ingen lojalitet i det hele tatt.Konkret har dette systemet medført at en somalier utenfor området til sin egen klan kan ha grunn til å frykte for sitt eget liv. Når man derimot er blant sine egne, har man stor grad av sikkerhet.

Slaveri gjenopplivet.

Noen av de mest groteske utslag av klanvesenet er, ifølge en rapport fra Verdensbanken i 2005, konflikter som har endt med at en klan har overtatt området til en annen klan. I noen tilfeller har det ført til slavebinding av medlemmene i den undertvungne klanen. Den tapende befolkningen er blitt satt til tungt arbeid uten betaling av den seirende klanen. Man har altså vendt tilbake til forhold som man må langt, langt tilbake i europeisk historie for å finne maken til. I Afrika og Midtøsten har mange land vært preget av sterke stammebånd, men få steder har det ført til et slikt sammenbrudd som i Somalia.

Kvegbrukere.

For en stor del kan årsaken søkes i landets historie gjennom 1900-tallet: Før forrige århundreskifte skaffet de europeiske kolonimaktene Frankrike, Italia og Storbritannia seg kontroll med ulike deler av landet. Somalia var den gang et land der kvegbruket var den ene dominerende næringsvei. Da europeerne forlot Somalia omkring 80 år senere, hadde det ikke funnet sted noen økonomisk utvikling. Kvegbruk var fremdeles dominerende. Klanvesenet ble dermed ikke utsatt for de påkjenninger som en industrialisering og urbanisering ville ha betydd. De eldgamle klanene fortsatte å styrke sin makt utover i det 20. århundret.

Katastrofen.

På slutten av 1960-tallet skjedde en avgjørende begivenhet i Somalias moderne historie: Offiseren Siad Barre tok makten sammen med en gruppe offiserskolleger. Barres regime var basert på Darodklanens underklan Marhaan. Hans regjeringstid var en sammenhengende katastrofe for Somalia. Først førte han det føydale landet inn i en allianse med Sovjetunionen. På 1970-tallet satset han på å fravriste Etiopia Ogadenprovinsen, et område som i hovedsak var befolket av medlemmer av hans egen Darodklan. Krigen endte med katastrofe, og på slutten av 1980-tallet ble titusener drept i ulike opprør. Da Barre endelig ble styrtet, var hele ideen om en sentralregjering brakt i vanry. Barres regime hadde gitt én klan mulighet til å dominere alle de andre, og etter 1991 har de ulike klanene kjempet om makten i et samfunn preget av anarki.

Somaliland unngikk kaos

De nordligste delene av Somalia har vært langt mer stabile enn den sørlige delen. To mer eller mindre selvstendige stater er dannet. Mens størstedelen av Somalia er blitt mer eller mindre ødelagt av borgerkriger de siste årene, kan den nordøstligste delen av landet oppvise et sjeldent eksempel på stabilitet og demokrati i Afrika. Den de facto selvstendige republikken Somaliland er blitt et forholdsvis velfungerende samfunn.

Egen republikk.

Somaliland er i dag mer eller mindre identisk med den tidligere britiske kolonien med samme navn. Da Barre-regimet brøt sammen i 1991, proklamerte Somaliland seg som en egen republikk. Landet er dominert av Ishaakklanen, men også andre klaner holder til i området.I de vel 15 år som er gått siden 1991, har det lykkes å avvikle flere fredelige valg i Somaliland. Området styres ved en kombinasjon av vestlig demokrati og klanvelde: I parlamentet sitter klanhøvdinger i Overhuset, mens menige klanmedlemmer sitter i Underhuset. Borgerkrigen som har pågått i andre deler av Somalia, har ikke berørt Somaliland i det hele tatt.

Unngikk anarki.

Puntland, som omfatter området lengst øst på Afrikas Horn, har siden 1998 styrt seg selv. Også Puntland har vært en relativ suksess sammenlignet med andre deler av Somalia. Selv om klanbaserte politiske strukturer styrer Puntland, har man unngått det anarkiet som har preget de sørlige deler av landet.Politikere i Puntland har vært aktive i Somalias midlertidige regjering, som nå med etiopisk hjelp har tatt makten i hovedstaden Mogadishu. Når forholdene er stabilisert, har Puntland erklært at det igjen vil bli en del av Somalia.Kilde på Internett: Verdensbanken: Conflict in Somalia: Drivers and Dynamics. 2005. Det britiske innenriksdepartement: Operational Guidance Note Somalia. 2006. International Crisis Group: Biting the Somali Bullet. 2004.

Les også

  1. Al-Qaida oppfordrer<br/> til selvmordsangrep

  2. USA bistår sterkt i jakten på Somalias islamister

  3. Flere somaliere får opphold i Norge

  4. Frykter nytt Irak i Somalia

  5. Afrikansk land i full oppløsning

  6. Islamistene forlater sin siste bastion

  7. Islamister lover geriljakrig

  8. Eksplosivt i Afrika

  9. Islamistene støttes i Oslo

  10. &ndash; Historisk dag for Somalia

  11. &ndash; Nordmenn kjemper med islamistene

  12. Norsk familie på syv fanget i Mogadishu

Regjeringsstyrker, fotografert etter islamistenes flukt. Ellers er det vanskelig umiddelbart å identifisere væpnede somaliere. Deres tilhørighet går først og fremst mot klanene.