Norge

20 år. 23 handlingsplaner. 672 tiltak. Men fortsatt er arbeidsledigheten blant innvandrere tre ganger så høy.

  • Siri Gedde-dahl
  • Olga Stokke
    Journalist
  • Hvorfor får jeg ikke jobb? spør Zeljka Tomovic (45) fra Serbia.

Hun har bodd seks år i Norge, gått tre og et halvt Nav-kurs, bestått norskeksamen på avansert nivå og søkt 50 stillinger. Hun har høyere utdanning og lang arbeidserfaring fra hjemlandet.

Hvorfor? Hun snakker godt norsk. Er aktiv jobbsøker. Er veldig motivert.

— Jeg er frisk og ung, jeg vil ut i arbeid, sier Fortuun Kassan fra Somalia. Hun har bodd 15 år i Norge, vært hjemme med fire små barn. De siste fem årene har 32-åringen med ti års grunnskole fra Somalia vært aktiv jobbsøker. Kassan vet ikke hvor mange jobber hun har søkt, og ikke fått.

Hvorfor? Hun snakker godt norsk. Er aktiv jobbsøker. Er veldig motivert.

Har du innspill eller tips? Kontakt våre journalister her.

Et enormt nettverk av tiltak og tilskudd er bygget opp for å få innvandrere i jobb. Et eget direktorat med 210 ansatte skal sørge for at flyktninger får bolig og jobb. Et sted mellom 10 og 12 milliarder kroner brukes nå årlig på ulike integreringstiltak. For at innvandrere skal unngå fattigdom, mistilpasning og trygdeavhengighet.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har i dag ansvar for integreringspolitikken, men opplyser at det ikke har en fullstendig oversikt over planer og proposisjoner.

I fem år har Fortuun Kassan (t.h.) fra Somalia gått kurs, kurs, kurs for å komme seg ut i arbeidslivet – uten å lykkes. Både hun og kursvenninnen Nissrine Houssien vil jobbe! De spør venner og bekjente om de vet om ledige jobber, om de kan spørre sjefen sin. Kassan jobber også frivillig, i nabolag og somaliske kvinneorganisasjoner Foto: Olav Olsen

Så Aftenposten begynner å lete. Vi oppdager at det faktisk er blitt laget handlingsplaner i 20 år, den første i 1992. Tusenvis av sider fylt med gode intensjoner. Hundrevis av tiltak for å inkludere og motvirke alt som holder folk nede og utenfor. Vi leser, stusser, sammenligner, blar frem og tilbake, og jo – de samme tiltakene går igjen og igjen, år etter år. Så oppdager vi mer, at mange av dem slett ikke er evaluert. Dessuten at mange tiltak, svært mange, er så vagt formulert at man kan stille spørsmål ved om de kan gjennomføres, eller evalueres. Ord som "utrede", "utvikle tiltak", "vurdere", "legge til rette" går igjen.Har det norske samfunnet råd til dette? Det regjeringsoppnevnte Brochmann-utvalget viste i fjor at økt innvandring, kombinert med aldrende befolkning og sviktende evne til å få innvandrere i arbeid, setter velferdsordningene under press.

Forskjellene like store

For slik er det nå: 20 år etter den første handlingsplanen er arbeidsledigheten blant innvandrere fortsatt tre ganger så høy som i øvrig befolkning. Først og fremst sliter flyktninger og deres familier med å komme i arbeid. Bygningsarbeidere fra nye EU-land, som har kommet i store kull siden 2004, er stort sett i arbeid. Men afrikanske innvandrere har syv ganger så høy registrert ledighet som øvrig befolkning, asiatiske innvandrere fire ganger så høy.

Integreringsutvalget fra 2011 regnet ut at 32 600 innvandrere måtte komme i jobb om ledigheten skulle ned på samme lave nivå som for resten av befolkningen.

Seks regjeringer har siden 1992 laget følgende politiske dokumenter om integrering og inkludering:

23 handlingsplaner med hundrevis av tiltak. 7 stortingsmeldinger med tilhørende proposisjoner med hundrevis av tiltak. 12 offentlige utredninger (NOU-er) med hundrevis av forslag til tiltak. Hvert femte av 672 tiltak i handlingsplanene handler om arbeid, i alt 128 tiltak. I underkant av 100 tiltak handler om språk og oppvekst, noe tilsvarende om utdanning. Den største kategorien er likevel likestilling og diskriminering, som utgjør omtrent annethvert tiltak.

— Det er mange gode planer, men de virker ikke i praksis, sier Zeljka Tomovic.

De visste det

  1. oktober 2012 er presseoppbudet stort i Kværnerdalen barnehage, en betongkoloss nær Alnaelva i Oslo. Kvinner med innvandrerbakgrunn serverer varm mat og mineralvann. Inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) presenterer sin nye stortingsmelding, "En helhetlig integreringspolitikk".

Hva er viktig budskap i meldingen? Jo, at innvandrernes kompetanse må utnyttes bedre, at vi trenger mer effektive godkjenningsordninger. Men allerede i 1993 visste myndighetene om dette. Handlingsplanen fra dette året hadde 53 tiltak og fremhevet det som avgjørende å sikre at innvandrernes kompetanse ble godkjent, at de fikk norskopplæring og hjelp til å kvalifisere seg på arbeidsmarkedet. Handlingsplanen er til utlån i biblioteket til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

En rapport fra 2001 fastslår at innvandrere velges bort i søkerbunken fordi det er uklart hvilken kompetanse de har. En evaluering fra 2008 slår fast at usikkerhet på innvandrernes kompetanse er en vesentlig grunn til ikke å ansatte innvandrere. Flere utvalg de senere årene etterlyser bedre og mer effektive godkjenningsordninger. Altså er problemene de siste årene de samme som for 20 år siden.

I 1993 var løsningen slik: ”Det nedsettes en arbeidsgruppe som får i oppgave å klargjøre forutsetninger og iverksetting av egne suppleringsopplegg for innvandrere med medbrakt kompetanse” .

I 2012 ser statsråd Thorkildsens løsning slik ut: ”Regjeringen ser et behov for en mer helhetlig innsats og vil derfor legge frem en handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse i 2013.”

Det blir handlingsplan nummer 24 på 20 år.

Tiltakskarusellen

Somaliske Fortuun Kassan går på tiltak. Hun legger papir i kopimaskinen på gangen utenfor undervisningsrommet i bydel Gamle Oslo. Trykker på knappen for å skrive ut enda en stillingsannonse.

- Det er jo bare å søke, smiler hun tålmodig.

Kassan har gått rundt og rundt i en karusell av tiltak: pleie- og omsorgskurs, norskkurs, jobbsøkerkurs, arbeidsmarkedskurs (AMO), praksisplass i skole, barnehage og butikk. Hun har vært vikar i hjemmetjenesten og miljøarbeider på Tøyen skole. Hun snakker forlengst godt norsk.

— Når man er på så mange tiltak, og det går så lang tid, kan man miste interessen for å søke jobb.

Den 26. oktober serverte Dil Kumarikc fra Nepal (t.v.) og Genet Gebremedhin fra Eritrea varm mat i Kværnerdalen barnehage der inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen (SV) presenterte ny stortingsmelding om integrering. Den foreslår nye utredninger om hva som skal til for å integrere innvandrere bedre i det norske samfunnet. Foto: Aas, Erlend

Kursvenninnen Nissrine Houssein (29) er oppvokst i Frankrike med mor fra Djibouti og far fra Jemen. Hun har videregående skole og et år med regnskap fra universitetet. Mannen er i jobb, de har to sønner på tre og halvannet år. Nå har hun bodd her fast i ett år og er ivrig på å lære norsk og å komme seg ut i arbeid.— Man blir deprimert av å sitte hjemme, uten å forstå språket. Jeg har prøvd, hadde ikke kontakt med noen. Du er her, men du er ikke her, sier Nissrine Houssein.

- Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn, sa daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) i 2006. Politikere, fagfolk og forskere mener vi er det. Sammenlignet med andre OECD-land er arbeidsledigheten lav, også blant innvandrere.

Innvandrere er sterkt overrepresentert på tiltak for arbeidsledige. 43 prosent av deltagerne er innvandrere. Og mange innvandrere går på mange kurs. De kurses i årevis.

Men det er i liten grad evaluert om kursene fungerer, bekrefter Osmund Kaldheim. Han er rådmann i Drammen, tidligere direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og ledet arbeidet med NOU-en "Bedre integrering" som kom i 2011.

— Når man bruker mange milliarder kroner hvert år på tiltak, må man kreve effekt av det, sier Kaldheim.

Utvalget hans gjennomgikk mye av det som finnes av evalueringer og forskningsrapporter. De sier at AMO-kursene øker sannsynligheten for å få jobb – men ikke mye. Mange innvandrere kan for lite norsk til å få utbytte av kursene. En del innvandrere hangler likevel gjennom fordi de ellers vil miste rettigheter i Nav-systemet.

Etterlyser høyere ambisjoner

"Det er nødvendig med mer effektive program for å øke sysselsettingen. Det krever både et høyere ambisjonsnivå og bedre tiltak." , lyder Kaldheim-utvalget budskap til Regjeringen i 2011.

Utvalget pekte spesielt på ett tiltak som har vist seg å være effektivt: Lønnstilskudd. Innvandrere får mulighet til å vise seg frem for arbeidsgiver, som på sin side uten risiko kan ta inn folk de føler seg usikre på. Også utredningen ”Velferd og migrasjon” fra 2011 (Brochmann-utvalget) fremhever lønnstilskudd som spesielt effektivt.

Les også

Statsråden: – Ikke gode nok tiltak

Men det blir lite brukt. I høstens nye stortingsmelding er lønnstilskudd knapt nok nevnt.Serbiske Zeljka Tomovic tar en slurk av kaffen i kaffebaren på Carl Berners plass i Oslo. Hun oppsummerer Nav-kursene sine: Både arbeids— og kommunikasjonskurset og saksbehandlerkurset lærte hun mye av. Men jobbklubben opplevde hun fullstendig meningsløs.

— Seks uker på å lære å skrive en CV og å tenke positivt. Det kunne jeg fra før!

Tiltak for de "tyngste"

Et av tiltakene som nå er gjort permanent, er prøvetiltaket Ny sjanse, omdøpt til Jobbsjansen i statsbudsjettet for 2013.

Ny sjanse går over flere år og tilbys mennesker som er avhengig av langvarig sosialhjelp, eller står i fare for å bli det. Hjemmeværende kvinner er nytt satsingsområde. En ”personlig trener” følger opp deltagerne for å lose dem mot arbeid og utdanning. Tett, langsiktig og personrettet oppfølging og opplæring gir bedre effekt enn AMO-kurs.

Drøyt 1500 har avsluttet Ny sjanse i perioden 2005 til 2011. Av disse kom fire av ti i arbeid eller utdanning etterpå. Det varierer mellom ulike grupper hvor vellykket tiltaket er. Blant hjemmeværende kvinner kom bare 16 prosent ut i arbeid eller utdanning.

Inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen mener resultatet er svært bra. En analyse IMDI bestilte konkluderer med at Ny sjanse er lønnsomt for samfunnet. Selv om mange av deltagerne ikke får seg jobb, går de deltagerne som faktisk kommer i jobb, med "overskudd" etter få år.

Lite yrkesrettet

Det mest omfattende enkelttiltaket for integrering, introduksjonsordningen, ble obligatorisk i 2004 og koster staten 5,6 milliarder kroner. Kommunene som tidligere bare hadde tilbudt norskkurs noen timer i uken, ble nå pålagt å lage et fulltids program for nyankomne flyktninger og deres familier. Programmet omfatter norskopplæring, samfunnskunnskap og forberedelse til arbeid, over ett til tre år. Flyktningene har plikt til å delta og kan sanksjoneres økonomisk dersom de ikke gjør det.

25 000 har fullført programmet. Foreløpige resultater for 2011 viser at 47 prosent av dem som avsluttet, gikk over i arbeid eller utdanning etter avsluttet program.

Kvaliteten på programmet varierer kraftig fra kommune til kommune.

— Vi har inntrykk av at det er utviklet gode veiledningsverktøy, men selve opplæringstiltakene er av varierende kvalitet. For en del deltagere tar språkopplæringen grusomt lang tid, og mange deltagere får ikke yrkesrettede tiltak i det hele tatt, sier Fafo-forsker Anne Britt Djuve.

Riksrevisjonen konkluderte med omtrent det samme da den reviderte programmet for tre år siden.

Skreddersøm best

Behovet for skreddersydd norskopplæring etter innvandrernes nivå er ikke nytt. I handlingsplanen fra 1993 så daværende regjering at det var nødvendig med en mer systematisk differensiering av norskopplæringen " ut fra den enkeltes forutsetninger".

Barna leker utenfor når statsråd Thorkildsen låner barnehagen deres til å presentere årets integreringsmelding. I den slår Regjeringen fast at ikke alle kommuner oppfyller kravet: "O pplæringen i en del kommuner er for eksempel ikke godt nok tilpasset deltagernes forutsetninger og behov" . Regjeringen etablerer nå en egen tilsynsordning som fra februar 2013 skal passe på kommunene.

I 2006 satte inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) som mål at " Voksne innvandrere skal lære tilstrekkelig norsk til å fungere i samfunnet i løpet av de første fem første årene de bor i landet".

I statsbudsjettet for 2013 heter det at " Det er ei utfordring at eit klart fleirtal av dei som kom til landet i 2006, ikkje kan dokumentere kunnskaper i norsk fem år etter".

Utfordrer velferden

Innvandrerfamilier er klart overrepresentert blant dem vi regner som fattige i Norge. Arbeid er viktigst vei ut av fattigdom. Innvandrere trenger arbeid for sin egen del. Men samfunnet trenger også deres arbeidskraft – at de deltar i den store dugnaden – mer enn noen gang i årene som kommer. Befolkningen vokser. Innvandringen øker.

I dag utgjør innvandrere og deres norskfødte barn 13,1 prosent av befolkningen, i alt 655 000 mennesker. Statistisk sentralbyrå anslår at i 2050 vil innvandrerbefolkningen utgjøre 20 prosent, eller 1,3 millioner mennesker.

Er velferdssamfunnet solid nok til å bære den store innvandringen, når vi ikke har effektive tiltak til å få innvandrere ut i arbeid?

Spørsmålet var tema for utredningen "Velferd og migrasjon" i 2011 (Brochmann-utvalget). Følgene av innvandring avhenger av hvem som kommer, hvilke ressurser de bringer med seg, og i hvilken grad de integreres i norsk arbeids- og samfunnsliv.

"Kombinasjonen av en aldrende befolkning og lav sysselsetting i betydelige befolkningsgrupper kan utfordre modellens bærekraft på sikt" , fastslår Brochmann-utvalget.

— Vi må stille krav, sier innvandringspolitisk talsmann i Frp, Morten Ørsal Johansen.

Fremskrittspartiet har sagt det lenge. Nå sier Arbeiderpartiet det også.

— Vi må stille krav om at kvinnene skal ut i arbeidslivet, sa stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen (Ap) til Aftenposten 3. september 2012.

Politikerne har så smått begynt å stille krav: Flere timer norskundervisning, obligatorisk avsluttende prøve i introduksjonsprogrammet. Mulig kutt i kontantstøtte som eksporteres ut av landet.

Forbilde for barna

Serbiske Zeljka Tomovics mener problemet med Nav-kursene er at man må skaffe praksisplass selv.

— Vi blir innpodet at personlig nettverk er det aller viktigste når en skal skaffe jobb. Men vi kommer jo uten nettverk! Å sende CV-en min rundt omkring nytter ikke, jeg hører aldri noe mer.

— Opplever du å bli diskriminert på arbeidsmarkedet?

— Nei, ikke direkte. Men du vet jo hvordan det er. En serbisk dame på 45 år blir lagt nederst i bunken.

Somaliske Fortuun Kassan snur seg bort fra datamaskinen på Nav-kurset. Forteller at hun kommer fra en familie hvor mor og far jobbet. De trengte ikke hjelp fra andre, hadde eget hus, egen bil. Kassan vil være et forbilde for barna sine.

— Hvis jeg jobber, vil barna gjøre det.

— Men når jeg har søkt en jobb, får jeg høre at det er mange som har søkt, vi tar kontakt med deg hvis det er aktuelt. Men det blir ingen kontakt. Ingen tilbakemelding.

— Du hører ikke noe?

— Nei, aldri.

— Har du vært inne til intervju?

— Én gang.

— Hvordan gikk det?

— Det gikk fint, men det ble ikke noen jobb.

— Hvordan opplever du ikke å få jobb?

— Det oppleves som man ikke blir sett. Man er usynlig.

  1. Les også

    LØRDAGSSAK (UNDERSAK): Statsråden: – Ikke gode nok tiltak

- Å sende CV-en min rundt omkring nytter ikke, jeg hører aldri noe mer, sier serbiske Zeljka Tomovic, her på vei hjem til Oppsal etter dagens Nav-kurs. Hun er utdannet på bachelornivå, og har lang arbeidserfaring som tolk, språklærer og prosjektmedarbeider fra Serbia. Etter fire Nav-kurs, bestått norskeksamen på avansert nivå og seks år i Norge har hun fortsatt ikke jobb her. Foto: Carl Martin Nordby