Norge

Må kjøre åtte km for å si godnatt

Foreldre til funksjonshemmede barn får nesten aldri tilrettelagt barnebolig knyttet til hjemmet. –Vanskelig å akseptere, sier moren til Oskar.

Anne Lovise Stornes Ytterland besøker Oskar nesten hver dag. –Men tenk hvor mye enklere det hadde vært å bo under samme tak, sier hun. Nå må hun sette seg i bilen å kjøre åtte kilometer for å si god natt.
  • Einar Welle

Les også :

I seks år har Oskar Johan Vadseth (11) fra Vigra utenfor Ålesund bodd i en kommunal tilrettelagt bolig i et bofellesskap på naboøya Valderøy. I like mange år har familien kjempet for at Oskars bolig skulle ligge i tilknytning til foreldrenes hjem – i en ny tomannsbolig. Men kommunen har foreløpig ikke tilbudt familien en boligløsning de har villet eller kunnet si ja til.

–Det er vanskelig å akseptere at Oskar skal ha mindre rett til å ha mammaen rundt seg enn det andre barn har. Vi ønsker å bygge et hus der det er plass til oss som familie. I tilknytning til vårt hus ønsker vi en bolig med plass til Oskar og hans behov, sier moren, Anne Lovise Stornes Ytterland (30).

Sjeldent

Få norske familier blir tilbudt eller får gjennomslag for slike ønsker, selv om norsk omsorgsideologi bygger på at barn med funksjonshemning skal bo hos sine foreldre. Alternativet blir ofte å ha barnet boende hjemme i en lite tilrettelagt bolig – eller plassere barnet i barnebolig, som i mange tilfeller har et institusjonspreg.

– Det finnes noen få kommuner som har valgt den løsningen som familien her skisserer, men de er veldig få, sier forskningsleder Willy Lichtwarck ved Nordlandsforskning.

I et forskningsprosjekt som Lichtwarck arbeidet med i 2005 og 2006, kom det frem at det siden 1999 har vært en sterk økning i antall barneboliger i Norge. Men nesten ingen er blitt bygget i eller tilknytning til foreldrehjemmet. Den største andelen – ca. halvparten – er en del av et bokollektiv. Slik Oskar bor.

Jeg er helt sikker på at dersom Oskar hadde kunne uttale seg, så hadde han sagt at han har det best sammen med mamma.
Anne Lovise Stornes Ytterland.

Midlertidig

Oskar ble født med en hjerneskade, som førte til kraftig forsinket utvikling både mentalt og fysisk. I 2004, fem og et halvt år gammel, ble tilstanden ytterligere forverret da han ble rammet av en sjelden og alvorlig muskelsykdom. Etter sykehusoppholdet ble en toroms leilighet i et omsorgssenter hans nye hjem.

–Men helt fra starten av var dette tenkt som en midlertidig løsning, forteller Anne Lovise Stornes Ytterland.

Nå er det etter morens mening gått så lang tid at hun ikke orker å vente lenger.

Dersom ikke familien får oppfylt ønskene sine, vil moren flytte Oskar hjem – til en oppusset bolig fra 1930-tallet. Treetasjers boligen er karakterisert som svært lite egnet for en rullestolbruker, og vil også skape store utfordringer for samspillet mellom familien og hjelperne som Oskar er avhengig av 24 timer i døgnet.

– Men Oskar har rett til å bo sammen med foreldrene sine, og jeg er helt sikker på at dersom Oskar hadde kunne uttale seg, så hadde han sagt at han har det best sammen med mamma.

Aksjon

Storfamilien til Oskar har nå engasjert seg. Onkelen Kristoffer Nærø Ytterland har startet en støttegruppe på internett, og i løpet av få dager har den fått flere medlemmer enn det er innbyggere i kommunen.

–Tiden er i ferd med å renne ut for Oskar. Barndommen hans sammen med familien går tapt, mener onkelen.

Oskars mor og hennes ektemann Alexander Ytterland (34) fikk for ett år siden også sønnen John. Oskars far, Eirik Vadseth (35) har fått tre andre sønner. Alle disse betyr, ifølge Anne Lovise Stornes Ytterland, mye for 11-åringen. At Oskar bor i et bofellesskap borte fra familien, har etter hennes mening flere ulemper enn fordeler.

– Ofte må jeg velge hvem av barna mine jeg skal synge godnattsang til. Det er et vanskelig valg å ta, sier hun.

Les også

Håper å finne en løsning

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    POLITIKK
    Publisert:

    MDGs nye sjef ofrer ikke det tredje kjønn og rusreform for å vinne flere miljøvelgere

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5