Norge

Kunsten å kritisere

Den som ikke har noe pent å si, bør ikke si noe som helst, lyder formaningen. Men selv om kritikk sårer, er den også nødvendig.

  • <forf>helene Mo <

Vi er redd for ikke å bli likt, og vet hvordan klumpen i magen vokser når kritikken hagler. Derfor unngår vi både å få og ikke minst gi kritikk, selv om den kan være avgjørende for at vi skal utvikle oss. — Å si fra om noe handler mest om å tydeliggjøre oss selv. Det kan hende vi må innstille oss på å såre andre eller selv å bli såret i en periode, sier psykolog og forfatter Guro Øiestad.Hun mener vi må tåle disharmoni i perioder. Problemet er ofte at vi vil lappe sammen og dekke over konfliktene før de er gjennomarbeidet. - Vi liker jo ikke å ha det ubehagelig, men noen ganger er det nødvendig. Videreutvikling vil måtte innebære konflikt, og kritikk har en nødvendig korrigerende funksjon - særlig i nære relasjoner, mener psykologen. Det gjelder bare å velge seg sine kritikkstunder med omhu.

Vær sensitiv.

I Øiestads nye bok "Kritikk" er forutsetningene som må være til stede for at kritikk skal falle i god jord, et viktig fokus. For at kritikken skal oppleves som berettiget eller rettferdig, må det finnes et grunnlag av aksept mellom partene. Det er viktig at kritikken gis på en måte som er mulig å ta imot. Som kritiker må vi vurdere om mottageren tåler våre innspill og om kritikken vil være til hjelp. Heldigvis kan evnen til både å motta og gi kritikk øves opp. Å ikke være perfekt er ikke noe nederlag. - Det er viktig at ikke kritiske innspill er dømmende, sier Øie-stad. - Samtidig er det viktig å kunne skille ut hva vi skal ta med oss videre og når vi skal vende det døve øret til.Psykologen innrømmer at dette er lett å si og vanskelig å gjennomføre, men fremholder at det absolutt er mulig. - Det er også viktig å ta et skritt tilbake og vurdere hvor viktig det er for meg å få sagt det som presser seg på. Det er bra å si fra, men like viktig å kunne la ting passere. Ingen liker en person som finner feil ved alt og alle.

Når kritikk er uakseptabelt.

En viktig grunnregel når kritikk skal avgis, er at den skal rette seg mot et område eller en handling som relativt enkelt kan gjøres noe med. Kropp er for eksempel et tema der de aller fleste er spesielt vare. - Det kan oppleves som et knyttneveslag å bli kritisert, sier Øiestad, og legger til at hun av denne grunn er bombastisk på én ting: Ikke kritiser barn eller unge for utseendet. Aldri! Trenger poden hjelp med overvekt, må familien legge om kostholdet og stimulere til aktivitet, men uten små bemerkninger. Kritikken må også balanseres med positive kommentarer. De er avgjørende for at selvtilliten vokser seg sterk nok til å tåle litt medfart. Heller ikke på det første stevnemøtet eller i en ny jobbsituasjon er kritikk det riktige kortet å spille ut. Det gjelder også baksnakking. - Å høre slikt fra folk du ikke kjenner er svært lite tillitvekkende og rett og slett et veldig dårlig sjekketriks, sier Øiestad.

Må tåle ris og ros

Studentene får kritisk sans innprentet fra første oppgaveinnlevering og må evaluere medstudentene. Bra og lærerikt, synes de, men ubehagelig også. Særlig hvis motparten har gjort en dårlig jobb.- Konklusjonene er bra, men litt skumle også. Noen ganger er de veldig bastante, sier Johan Røed Steen. Han har brukt tid på å lese Knut Onarheims oppgave om Versailles-traktaten i innføringskurset i Internasjonale studier ved Universitetet i Oslo. Nå gir han ris og ros til medstudenten, og han har ikke mye å sette fingeren på. Likevel er det alltid noe som kunne vært gjort annerledes. - Det kommer vel an på hvordan man ser det, innvender Onarheim. Seminarlederen, Benjamin de Carvalho, korrigerer: Jovisst argumenterer Onarheim godt, men ser saken fra én side.

Til god hjelp.

Å gi og motta kritikk er blitt en obligatorisk del av universitetsstudiene, på alle nivåer. Lærerikt, synes de to studentene. - Jeg lærer mye av det, både å få og å gi, mener Steen. Særlig er det kritikken han gir som hjelper, synes han.- Ved å lete etter svakheter hos andre blir jeg mer oppmerksom på dem jeg gjør selv, sier han. Ifølge guttene fører kritikken til at studentene er forberedt på å bli gransket og dermed legger ned mer arbeid i oppgavene. - Jeg legger meg litt ekstra i selen, ja, bekrefter Onarheim, som aldri er blitt lei seg av tilbakemeldinger han har fått. - Men jeg tar det til meg, sier han og definerer god, konstruktiv kritikk som tilbakemeldinger som lar deg bygge videre på kritikken og dermed forbedre prestasjonene.

Lars Knudsen Aarrestad (t.v.), Pernille Stendal Robinson, Knut Onarheim og Christiane Pfefferkorn er vant til både å gi og motta ris og ros. De har kritikk på pensum ved Universitetet i Oslo.