- Vi må slutte å snakke om røtter

Mennesker er ikke planter som dør hvis de rykkes opp. Biologiske slektninger og fødeland er ikke organiske deler av oss, mener forsker som vil røske opp i våre forestillinger om familien.

Geir Follevåg mener det er på høy tid å røske opp oppfatninger om at enkeltmenneskers biologiske opphav er avgjørende. Han går ikke uten videre med på at en biologisk familie skal settes foran adopsjonsfamilien.
  • Forf>
  • <forf>lars-ludvig Røed<

— Det er på tide å stille spørsmål om den biologiske familiens primære status slik feministene stilte kritiske spørsmål om mannens posisjon. Forestillingen om at vi har "røtter", er uheldig og feilaktig. Mennesket er ikke en plante.Det sier Geir Follevåg. Han har hørt om røtter siden han som liten gutt vokste opp i en kystkommune på Vestlandet. Og noe av det første han stadig kan bli spurt om, er om han har reist tilbake til Sør-Korea. For ordens skyld: Det har han ikke. Og han har ikke behov for det, slik mange adopterte ikke kjenner trang til å oppsøke det biologiske. I stedet har Follevåg, i dag litteraturviter ved Universitetet i Bergen, rettet et skarpt søkelys nettopp mot våre forestillinger om biologien.

Avvikende.

Ganske så fersk er hans doktoravhandling "Biologosentrisme. Om litterære framstellingar av adopsjon". Der han i verdenslitteraturen finner temmelig nøyaktig det samme som i norsk hverdagsliv - at den biologiske familien er ekte & fin & flott - og adoptivfamilien er en mangel, et avvik. Som hos Charles Dickens - der redningen består å finne tilbake til sine slektninger. Oliver Twist er blant de heldigste, han er arving til en stor formue. Mens den adopterte kong Oidipus havner i tragiske forviklinger (i gresk mytologi).

Omfattende.

— Jeg ble overrasket over hvor omfattende og eldgammel denne forestillingen er. Den biologiske familien har alltid hatt en opphøyet status i forhold til ikke-biologiske familier. Men det skal faktisk lite til for å avromantisere dette familiesynet. Det er jo ikke noe entydig strålende ved den biologiske familien, eller noe entydig galt ved adoptivfamilien. For flertallet av familiene - i begge kategorier - går det bra, sier Follevåg. Og bestrider at kjennskap til biologiske foreldre i seg selv er avgjørende for at barn skal skikke seg vel, være lykkelige og trygge.- Kan adopsjonsformidlere gjøre barna en bjørnetjeneste ved å dyrke opprinnelseslandets kultur og skikker?- Ja. Til grunn for den tankegangen ligger forestillingen om en ubrytelig forbindelse. Selv kjenner jeg hverken språk eller kultur i Sør-Korea. De fleste blir adoptert før de er to år gamle. Hvorfor skal da jeg og andre dyrke denne kulturen? Alle, adoptert eller ei, må vi lære språk og kultur fra bunnen av, altså der vi faktisk vokser opp. Når adopsjonsforeninger arrangerer "røtter"-reiser til fødelandet, stiller jeg spørsmålet om hvorfor de ikke også reiser til resten av verden, sier Follevåg.

Gammelmodig lovverk.

Follevåg opplever at adopsjonsmiljøene er interessert i hans synspunkter - samtidig som han er usikker på hvor mye de faktisk vil ta til seg.- Bør den norske adopsjonsloven - som anbefaler barnet å ha mest mulig tilknytning til sine biologiske foreldre - endres? - Det som i hvert fall må endres, er den gammelmodige forståelsen av familien. Jeg har ikke noen entydige, praktiske forslag til formuleringer. Men formuleringen om at adopsjonsfamilien skal ligne mest mulig på den biologiske, er problematisk, for det gjør den biologiske familien til et absolutt ideal, mener Follevåg. Han påpeker at mye forskning er preget av det han kaller et "biologosentrisk" utgangspunkt, at det er fokusert mer på fraværet av den biologiske familien enn på nærværet av en adopsjonsfamilie. Og at forskerne dermed kan snakke om "ufullstendige livshistorier" og manglende "puslespillbiter".- Dette er en automatisert forståelse av hva en livshistorie er. Underforstått i et slikt syn ligger en holdning om at livshistorie er en biologisk historie - uten alle biologiske elementer på plass, er vi ikke fullstendige. I dag er jeg 33 år og kan si at min livshistorie er annerledes enn gjennomsnittets - men den er ikke ufullstendig. Dette dreier seg om etikk og verdighet, og i det ufullstendige ligger det noe negativt og nedverdigende, du er et hus uten nødvendige byggesteiner, sier Follevåg.

Hindrer integrering.

Follevåg påpeker et paradoks - at folk i adopsjonsmiljøer kan bli sint på ham når han påpeker at de ikke er mangelfulle - "de har internalisert denne holdningen".- Du har også pekt på at vår vektlegging av det biologiske kan være et hinder for integrering og for arbeidet mot rasisme?- Vår definisjon av en innvandrer i dag lyder slik: Hvor er du født? Og av hvem? Dermed vil en person fra Pakistan alltid være innvandrer i Norge, man kan jo ikke forandre hvor man er født. Vedkommendes kulturelle identitet blir bestemt av fødsel, og da kan vi ikke forvente full integrering. Vi må i stedet finne andre, mer dynamiske kriterier. Vår forståelse av tilhørighet, hvor og av hvem man er født - blod og jord - er ikke noe nytt og heller ikke ufarlig. Det var samme prinsipp som ble brukt for å ekskludere jødene fra den tyske jord. Dette er en helt allmenn måte å definere tilhørighet på, lenge før nazistene og fremdeles i dag. Grunnleggende sett tenkte ikke nazistene annerledes. Forskjellen var av grad, ikke art. Hvis vi ønsker å tenke helt annerledes, må vi bytte ut hele "hvor er du født"-tankegangen for å definere et menneske, sier Geir Follevåg.

Les også

Opp til familien