Norge

- Skal være mer sammen med venner og familie

Bare noen få meter unna Eivind Dahl Thoresen (25) lå to døde mennesker. - En dag må jeg bare finne ut hvorfor nettopp jeg overlevde, sier han.

Som ved et mirakel overlevde Oslo-mannen Eivind Dahl Thoresen bombeterroren i Oslo. Nå får han støtte og trøst fra sine aller nærmeste på Ullevål sykehus, her samboeren Anne Tine Halvorsen fra Bergen. Foto: PAAL AUDESTAD

  • Øyvind Nordli

Han tok bagen opp fra gulvet.

Slengte den over skulderen. Kikket på klokken. Han hadde planer om å forlate jobben 15 minutter før, men «hva så», tenkte Eivind Dahl Thoresen (25).

Sommervikaren i OBOS ruslet ned trappene på jobben. Han gikk ut døren til Hammersborg torg. Kjente regnet mot kinnet, men glødet av glede innvendig. Bagen var pakket med klær. I hodet så han for seg glade mennesker, samboeren og et vennepar de skulle møte på Gladmatfestivalen i Stavanger denne helgen.

Han gikk videre nedover Grubbegata. Så gikk han over Einar Gerhardsens plass mellom de tre regjeringsbygningene. Han tenkte ikke på noe spesielt, han la ikke merke til noe annerledes, han bare gledet seg til helgen, togturen fra Oslo S og hva som ventet.

Klokken var 15.25.

Etter smellet lå Eivind Dahl Thoresen hardt skadet. Han mistet mye blod etter store splintskader. FOTO: PAAL AUDESTAD Foto: Audestad Paal

Det kunne vært deg.Det kunne vært meg.

Men tilfeldigvis var det Eivind Dahl Thoresen.

Akkurat der, da bomben smalt.

Husker nesten alt

— Hei, sier han fra sykesengen på Ullevål sykehus.

Tre ganger er 25-åringen blitt operert. I morgen venter en ny operasjon. Han har splintskader i bena, i armene, nesten overalt på kroppen. I ansiktet, rett over venstre øyenbryn, er et splintsår.

Morfin demper de verste smertene. Og rundt sykesengen står de som betyr alle mest – mamma, pappa, storebror Stian, lillesøster Marta og samboer Anne Tine Halvorsen.

Han husker det meste fra dagen som forandret alt.

I kaoset rett etter bombesmellet var han stort sett ved bevissthet.

— Jeg er blitt fortalt at jeg trolig passerte han som gjorde det. Han parkerte bilen rett ved OBOS etter å ha forlatt den med sprengstoffet. Men jeg var opptatt av mobiltelefonen og merket ikke noe som helst rundt meg. Jeg ble oppdatert på Tour de France og gikk bare nedover. Før jeg ble truffet av et enormt smell, sier Dahl Thoresen.

Han drikker litt vann fra plastglasset ved sykesengen før han fortsetter.

— Smellet var ikke mer enn 20–30 meter foran meg. Mot meg kom flammer, og jeg ble kastet bakover. Da jeg kom til meg selv, reiste jeg meg opp. Jeg så en eldre mann som lå nede. Det så ut som om han hadde mistet hele foten, som om den var revet tvers av. Han begynte å rope om hjelp, og jeg tenkte at jeg må forsøke å hjelpe ham. Men på ansiktsuttrykket hans forsto jeg raskt at noe måtte være alvorlig galt – også med meg. Blod begynte å sprute ut som i en dårlig skrekkfilm. Vanligvis orker jeg ikke engang å se på en blodprøve. Likevel klarte jeg å tenke noenlunde rasjonelt. Jeg fant ut at «klarer jeg ikke å hjelpe noen nå, må jeg bare legge meg ned og rope om hjelp,» sier han.

Tenkte rasjonelt

En av de aller første som kom til, var en kollega fra OBOS, samt en annen person.

— Kollegaen hadde hørt ropene mine. Han så på meg, og det første han sa var at «dette har ikke jeg peiling på». Jeg fikk fortalt ham at oppe i bagen kunne han finne klær. Jeg ba ham knyte plaggene hardt rundt de blodigste stedene. Etterpå har jeg tenkt mye på hvor rasjonell jeg tross alt var i en slik situasjon. Det har overrasket meg, men jeg fikk også livsviktig hjelp.

Flere kom til i kaoset. Klærne ble enda mer blodige, og bena var nesten ikke synlige.

Jens Stoltenberg var på besøk på Ullevål sykehus. Han hilste på Eivind og ga oppmuntrende ord. FOTO: PRIVAT Foto: Privat

— Noen spurte meg om hvor det gjorde mest vondt. I hodet var jeg truffet av flere splinter, og selv om jeg ikke husker det, svarte jeg at «her, i hodet er det verst», sier han.

Noen begynte å slå på 25-åringen, for å holde ham våken så han ikke skulle miste bevisstheten.

Andre igjen gikk rundt og filmet hendelsen med mobilkameraet sitt.

— Jeg husker at jeg ble ganske forbannet der og da. At de bare filmet, men ikke forsøkte å hjelpe.

Så mennesker snakke, hørte bare pipelyd

Alarmer pep fra kontorlokaler.

Ting lå strødd rundt over hele plassen i Regjeringskvartalet. Aftenpostens fotograf var på åstedet under 10 minutter etter bombesmellet. Så kom politiet og deretter ambulansene. Dahl Thoresen var fortsatt ved bevissthet, men smertene ble mer intense, spesielt da de begynte å klippe i klærne.

Lyder begynte å forsvinne.

Han så mennesker snakke, men hørte bare en pipelyd.

Så lå han i ambulansen.

I stor fart ble han fraktet til Ullevål.

— Jeg fikk beskjed av legene om at jeg var hardt skadet. De forklarte at de måtte «åpne meg opp» for å se om jeg eventuelt hadde indre blødninger. Jeg begynte å tenke på at bena mine ville bli borte, at jeg måtte sitte i rullestol. De ga meg også noen medisiner før de begynte å operere. Jeg fikk beskjed om at jeg kanskje kunne hallusinere, sier han.

Nerveskade

I går var han for første gang ute av sykesengen. Om noen dager kan det bli flere små turer. Et treningsprogram skal styrke fysikken. Han har splintskader over alt, men prognosen for å bli funksjonsfrisk er god.

Bare et sted er det usikkerhet.

— En nerveskade i venstrehånden kan redusere førligheten i tre fingre, men jeg skal kunne bevege dem. Det er ingenting mot hvor ille det kunne ha gått. Jeg er mest av alt glad for at jeg er i live, sier han.

— Hva tenker du om fremtiden?

— Jeg har tenkt mye allerede, og jeg har endret syn på en del. Jeg studerer jus i Bergen, og det medfører et karakterpress, et jag om de beste jobbene. Men jeg vet ikke om jeg synes slikt er så viktig lenger. Jeg skal nok fullføre, men jeg skal i hvert fall være mye mer sammen med venner og familie. Etter det jeg har vært igjennom, vil samhold bety veldig mye, sier han.

Fikk besøk av Stoltenberg

Torsdag var statsminister Jens Stoltenberg innom og hilste på. Oslo-gutten har også truffet en av sine hjelpere fra åstedet. En annen kommer på besøk i dag.

— Det kommer til å bli sterkt. Jeg gru-gleder meg til å møte ham i dag. Jeg håper han er en rolig fyr. Ellers vil jeg aldri slutte å gråte, sier han.

Han fikk utdelt mer av livet. Bare noen meter unna ham i Regjeringskvartalet lå to omkomne. I samråd med familien vil han ikke at de sterkeste bildene skal trykkes.

— En dag, ikke akkurat med en gang, vil jeg gå tilbake dit. Jeg må finne ut om hvorfor nettopp jeg overlevde. Var det en stein eller noe annet som lå der? Jeg aner ikke, men både foran og bak meg var det mennesker som døde. Jeg vil forsøke å se om det finnes en forklaring, sier han fra sykesengen.

Han vil takke alle på Ullevål sykehus, venner og bekjente for all livsnødvendig støtte.

— Jeg vil hilse til alle som hjelper meg, og de som kom raskt til. Også de som slo meg i ansiktet for å holde meg våken, sier han.

Og smiler.

  1. Les også

    Én uke siden terroren rammet

  2. Les også

    Alt om tragedien

Relevante artikler

  1. NORGE

    To fedre – to døtre – to skjebner

  2. A-MAGASINET

    Anne (26) ble angrepet med kniv på Kiwi: – Jeg følte at jeg drev og døde

  3. OSLOBY

    Fire ungdommer kastet til sjøs da RIB traff bølgene fra danskebåten

  4. NORGE

    De tok imot 35 skadde ungdommer fra Utøya. Nå hylles det lille sykehuset for behandling i verdensklasse.

  5. NORGE

    Anna så tak og vegger komme mot henne. Jostein hørte skrikene hennes. Så fant han en revne inn til den knuste lugaren.

  6. NORGE

    «Det var jeg som kolliderte med Sigvart Dagsland»