Londiniums største bygning. Forum foran med to innesluttede gårdsplasser, basilikaen (rådhuset) bak, samlet i sin tid den største bygning vest for Alpene som det tok 30 år å bygge.
CATO GUHNFELDT

Tro ikke at Londinium midt på 100-tallet e.Kr. var en knuslete landsby. Det var et bysamfunn på størrelse med dagens Hyde Park, forskjønnet av statuer, søyleganger, mosaikk og storslått arkitektur.Romernes London vokste frem fra en garnison etablert for å beskytte det nordlige og sørlige fergeleiet på hver side av Themsen. Fra rundt 85–90 e.Kr. passet soldatene på hver ende av trebroen som ble bygget over elven. Den første trebroen skal opprinnelig ha ligget nærmere Westminster, men ble senere flyttet til rett øst for London Bridge.

Det opprinnelige Londinium uten broforbindelse som ble brent av dronning Boudicca i år 60 e.Kr.
CATO GUHNFELDT

Med stor tilflytting av handelsfolk som nøt garnisonenes beskyttelse, ble Londinium først anlagt rundt år 50 e.Kr. Det kunne knapt kalles en by, mer et storvokst handelssenter og hovedkvarter for hæren. Man bygget i tre og leire, ikke i stein, fordi de romerske avdelingene stort sett var opptatt med å underlegge seg og kontrollere andre deler av landet. Handelen blomstret i ca. ti år. Således skrev den romerske forfatteren Tacitus:

«Londinium (...) ble hyppig besøkt av et antall kjøpmenn og handelsfartøyer.»

Byen i brann

I år 60 e.Kr., med de fleste hæravdelinger andre steder, blant annet på øya Anglesey for å knuse et opprør, gikk et keltisk stammefolk kalt icenerne til angrep, anført av sin dronning Boudica. Hele Londinium ble rasert, brent ned til grunnen, bevitnet av et tykt, rødbrunt brannlag datert til omtrent dette tidspunktet under dagens City. Flere tusen mennesker, i hovedsak handelsfolk, deres familier og tjenere, ble drept.

Først etter at Boudicas opprør var knust, kanskje rundt ti år senere, ble Londiniums virkelige glansperiode innledet. Man begynte på mer staselige bygg, noen med storslåtte søyleportaler. I tillegg fikk man rettere gater takket være byplanlegging. Keiser Nero utnevnte en sivil borgermester til å administrere byen i samarbeid med hærens ledelse. I de siste par tiårene frem til år 100 e.Kr. ekspanderte byen voldsomt, og den erstattet nå

Colchester som romernes britiske hovedstad.

Største bygning vest for Alpene

Det var nå man gikk i gang med å bygge den kanskje største bygning i hele Nord-Europa, i hvert fall vest for Alpene. 30 år i første del av 100-tallet gikk med til å oppføre det som skulle bli Londiniums sentrum – det såkalte Forum – et stort, innebygget markedsområde med to store, parallelle gårdsplasser, hvorav minst den ene var omkranset av åpne butikker. Plassene lå innelukket av offentlige bygninger som blant annet inneholdt rettssaler.

Men den største delen, i direkte tilknytning til Forum på baksiden, var en basilika – et rådhus for byadministrasjonens kontorer. Basilikaen bidro til å gjøre hele Forum-komplekset (restene ligger under dagens Gracechurch Street) til en bygning som var større enn dagens St. Pauls-katedral! Komplekset målte 100 x 50 meter i grunnflate. Basilikaen var så høy at den kunne sees over hele byen.

Denne romerske ørnen av sandstein fra 100-tallet e.Kr., en av de flotteste noen gang oppdaget i Storbritannia, ble funnet under gravearbeider i City i London så sent som i september i fjor.
CATO GUHNFELDT

Etterhvert ble det også bygget et palass med store mottagelsesrom og administrasjonskontorer (under Cannon Street Station). I tillegg kom templer for guder som Mithras, Jupiter og Isis, et amfiteater (under dagens Guildhall) der gladiatorer (inkludert kvinner) sloss, og et 200 x 200 meter stort soldatfort for byens vaktstyrke på rundt 1000 mann (under The Barbican). I tillegg vokste byen med offentlig bad med kalde og varme rom, boliger til velstående handelsfolk og små hager. Londinium var dessuten prydet med statuer, byster, gulvmosaikk og veggmalerier.

Varer fra hele Europa

Mange velstående romere anla etterhvert sine villaer utenfor byen, særlig på sørøstsiden av Themsen, ofte i tilknytning til eldre gårdsanlegg som leverte matvarer til byen og slik ga inntekter. På nordøstsiden og i vest utenfor byen anla romerne store gravplasser, tilsammen et like stort område som byen selv.

Takket være havnen og tidevannet, som tillot selv de største skip å seile helt inn til byen, økte vareimporten. Skipene la ikke til kai, men ble fortøyd midt i elven, hvorfra varene ble ført til land med mindre båter. Her var vin og keramikk fra dagens Frankrike, olivenolje fra Spania, marmor fra Hellas, østers fra Kanalområdene, men også importert nedsaltet langveisfra. Store mengder kobber, sølv, tinn og smykker ble omsatt. Og selvsagt slaver i stort antall fra mange hjørner av Romerriket, inkludert tatoverte piktere fra dagens Skottland. Med en kald vinter ble en tykk ullfrakk kalt Birrus Britannicus en populær vare. Da keiser Hadrian kom på besøk i år 122 e.Kr., hadde Londinium en befolkning på over 60.000.

Så kom det første tilbakeslaget. Ikke mange år etter Hadrians besøk raserte en brann store deler av byen.

Gradvis nedgang

Londiniums nedgangstid startet allerede i andre halvdel av 200-tallet, ikke bare på grunn av brannen, men også på grunn av økende ustabilitet i Romerriket, noe som blant annet påvirket handelen. Det var stadig angrep av sjørøvere som seilte opp elven, dessuten stammeangrep, muligens inkludert piktere som blant annet stormet Hadrians mur i 180-årene. Men også intern strid i den romerske ledelse kan ha foranlediget det som nå kom; bygging av en gigantisk bymur.

Befolkningen fortsatte imidlertid å synke. Rundt år 300 ble flere av de en gang så storslåtte offentlige byggene systematisk revet, muligens av romerne selv som straff for innbyggernes støtte til opprørskeiserne Carausius og Allectus. De hadde erklært øyriket løsrevet fra resten av Romerriket. Arkeologer har funnet tykke, urørte jordlag som dekket en betydelig del av byen og som vitner om stillstand.

Steinene fra stasbyggene ble brukt til nye forsvarsanlegg mot blant annet piktere og saksere, som angrep rundt 350 e.Kr. Også bybebyggelsen på elvens sørside ble oppgitt og etterhvert revet. Med økende kriger mot invaderende barbarer, særlig i dagens Frankrike, ble romerske soldater gradvis trukket tilbake inntil de siste dro i år 407.

Midt på 400-tallet var Londinium blitt forvandlet til et overgrodd ruinområde som saksere ikke hadde noe problem med å overta. Skjønt de anla sin egen by – Lundenwic – ikke der Londinium hadde ligget, men lenger vest, i dagens Strand/Covent Garden/Trafalgar Square-område.

Rester av bastion/tårn samt deler av den romerske bymuren i City i London, rett på utsiden av Museum of London.
CATO GUHNFELDT

Londiniums bymurBymuren rundt Londinium skulle bli ett av de største byggeprosjektene romerne gjennomførte på britisk jord, ved siden av Hadrians mur og alle veiene. En 3,2 kilometer lang, 6 meter høy og 2,5 meter tykk mur ble oppført trolig mellom år 200 og 220 e.Kr. Stein til arbeidene ble brakt på båter fra Maidstone i Kent. Man har anslått at det trengtes 1300 transportetapper med lektere for å få rundt 85.000 tonn stein frem til byen. Muren ble bygget sammen med det gamle byfortet fra år 120 e.Kr. For hver 65. meter av muren anla man et rundt vakttårn/bastion.

Mellom 240 og 360 e.Kr. ble muren forsterket mot øst med en ny mur, muligens på grunn av angrepene av særlig saksiske sjørøvere. Her ble det bygget minst 22 åtte-ni meter høye halvrunde, kompakte tårn. Blant annet gjenbrukte man dekorerte steiner fra gravplassene.

Bymuren hadde flere åpninger/porter, i første rekke (fra vest mot øst) Ludgate, Newgate, Cripplegate og Bishopsgate. Aldgate kom til rundt 350 e.Kr., Moorgate flere århundrer senere. Muren skulle definere Londons avgrensning som by helt frem til senmiddelalderen.

Det meste av romertidsmuren ble rasert så sent som på 1700— og 1800-tallet, men rester av flere av bastionene er fortsatt synlige i hjertet av dagens City. Pussig nok kom deler av muren til syne igjen da tyskerne i 1940 bombet byen og ødela bygninger som skulte de romerske restene. I dag kan deler av muren sees for eksempel ved Coppers’s Row, Tower Hill undergrunnsstasjon og Museum of London. Flere deler av bymuren er også bevart på innsiden av moderne bygninger.

Kilder: Museum of London, British Museum, Wikipedia

Les også: