D-vitaminet kan beskytte oss mot en lang rekke sykdommer, men ekspertene er uenige om graden av effekt. Samtidig mener helsemyndighetene halvparten av befolkningen får for lite av dette viktige vitaminet.

Dobbelt så mye

Det er mange år siden vi forsto at D-vitamin er viktig for benbygningen. Og at for lite av det var forklaringen på mangelsykdommer som rakitt hos barn, en sykdom som gir vekstforstyrrelser i skjelettet. Men den gang trodde man det var nok å få i seg mindre enn halvparten av hva de fleste eksperter i dag mener.

På 1980-tallet fant forskere en sammenheng mellom soleksponering i forskjellige geografiske områder og kreft i tarm og prostata. Drøyt ti år og mange studier senere, kom et par oppsiktsvekkende studier som viste at de som fikk en kreftdiagnose og startet behandlingen på sensommeren hadde større sjanse for å overleve enn de som fikk diagnosen andre tider på året.

Forklaringen var trolig solen. Fordi én teori er at D-vitaminet «samarbeider» med cellegiften under behandlingen. Vi snakker forøvrig ikke om et vanlig vitamin, D-vitamin er forstadiet til et hormon som påvirker en rekke funksjoner på cellenivå i kroppen.

Flere meieriprodukter er tilsatt D-vitamin.

OmstridtNyere studier tyder på at D-vitamin også styrker immunforsvaret og dermed kan beskytte oss mot forkjølelse, influensa og en rekke andre sykdommer.

— Litteraturen om D-vitamin og helse har eksplodert. Ny forskning har vist at D-vitamin har helsevirkninger langt ut over den klassiske rollen – å beskytte mot rakitt, osteoporose (benskjørhet) og myopati (muskelsykdommer), sier nestoren innen norsk D-vitaminforskning, professor Johan Moan ved Radiumhospitalet.

Men forskningsresultatene spriker, og nylig fikk et forskerteam fra New Zealand publisert to såkalte metaanalyser i det vitenskapelige tidsskriftet Lancet – hvor de gjennomgår 40 tidligere studier på tilskudd med D-vitamin. I sin konklusjon slår de bena under en rekke vedtatte helseeffekter av vidundervitaminet: De fant ingen dokumentasjon for at det beskytter mot kreft, slag, hjerteinfarkt, skjelett- eller andre sykdommer.

Sollyset

Men også disse analysene er svært omstridt, fremholder Moan.

— Det har lenge vært kjent at D-vitamin kan påvirke kroppens forsvarssystem. De viktigste cellene i immunsystemet har et eget mottagerapparat for dette vitaminet. Slik kan det få disse cellene til å lage stoffer som dreper uønskede bakterier, eller rett og slett spiser dem opp. D-vitamin påvirker også sykdommer som kreft, diabetes, multippel sklerose, leddgikt og hjerte- og karsykdom, fastholder han.

Men Moan medgir at bildet er blitt mer brokete, og at det gjenstår mye forskning.

For eksempel kan det spille en rolle om vi får i oss vitaminet gjennom sol, mat eller kostholdstilskudd, mener han:

— Sollyset påvirker immuncellene i huden direkte. Det gir trolig bedre effekt enn å ta D-vitamin via mat. Men sol gir ingen slik effekt om vinteren. Det gjør solarier, men dette er jo en omstridt metode for å holde lageret av D-vitamin oppe. For årlig dør mange mennesker av hudkreft, som i stor grad er forbundet nettopp med soling, sier Moan.

afp000682320-RfByiNoIv7.jpg
Kallestad, Gorm

Høna og eggetTo nye, helt sentrale problemstillinger opptar nå Moan og andre forskere:

Er lav D-status i blodprøver en risikofaktor som bidrar til at sykdom kan oppstå?

Eller er det slik at det lave D-nivået er et symptom på at noe allerede er galt i kroppen? Hva er høna og egget?

Det andre store spørsmålet er:

Gir sollyset oss mer enn D? Kan det påvirke oss på en måte vi hittil ikke er kjent med? Og er det disse ukjente mekanismene som bidrar til å beskytte oss – kanskje mer enn D-vitaminet?

Moan antyder at «søvnhormonet» melatonin kan være interessant i denne sammenheng.

— Men viktigst er nok nerveledningsmolekyler som solen frigjør i blodet i huden, og dannelse av «lykkemolekyler» (endorfiner), sier han.

Risiko og dødelighet

En norsk studie utført ved Kreftregisteret, har vist klart bedre overlevelse av flere kreftformer, som prostata-, bryst-, lunge- og tarmkreft samt lymfomer når D-vitaminet lå høyere enn 50 nanomol pr. liter. Men det er ikke avklart om dette beror på en årsakssammenheng, sier forskningssjef Steinar Tretli ved Kreftregisteret.

— For å få et klart svar på dette, kunne man utføre kontrollerte forsøk hvor et tilfeldig utvalg pasienter fikk D-vitamintilskudd, mens andre ikke fikk. Men i praksis vil en slik studie trolig ikke la seg gjennomføre, fordi D-vitaminnivået kan økes gjennom medikamenter, kosthold og soleksponering. Forskerne ville derfor ha liten kontroll over hva som skilte behandlingsgruppen fra kontrollgruppen, sier Tretli.

- Ikke holdepunkt

— Forventningene til D-vitaminets effekt er blitt urealistisk store, mener professor Haakon E. Meyer ved Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo.

Ut fra egne og andres studier finner han ikke holdepunkt for at D-vitamin beskytter mot mer enn frakturer, som hoftebrudd, og osteoperose.

— Teorien om at D-vitamin kan beskytte mot kreft er ikke godt nok dokumentert. I noen studier har man faktisk funnet at menn med høyt nivå av D i blodet hadde mer prostatakreft enn de med lavere nivå – uten at det er bevist at vitamin D er årsaken til dette, fremholder han.

For lite eller for mye

Vitamin D måles i blodprøver, som regel benevnt som 25 (OH) D. Tidligere ble nedre akseptabel grense for 25 (OH) D satt rundt 25–30 nmol/l. I dag betegnes dette som svært lavt, og normalområdet er justert opp til 50–150 nmol/liter. Men det pågår en stadig diskusjon om ikke også dette er altfor lavt, mange mener nedre grense bør settes ved 70–75 nmol/l.

En fersk studie av 11000 pasienter i Kansas fant at pasienter med under 75 nmol/l i blodet hadde betydelig kortere levetid enn pasienter med høyere D-vitaminstatus.

Meyer mener imidlertid at det ikke er gode nok holdepunkter for å si at vi alle bør ligge oppe på 70 nmol/l. Han viser til en dansk studie på total overlevelse – uansett sykdom – som fant at levealderen var høyest hos dem som lå mellom 50 og 60 nmol/l.

Alvorlig mangel

Lege og kostholdsekspert Fedon Lindberg er ikke enig med Meyer, og mener det mest optimale er å ha et D-nivå i øvre del av dagens normalområde – gjerne på 120.

— Et D-vitaminnivå på under 70 nmol/l ansees som mangel, og under 50 nmol/l som alvorlig mangel, fremholder Lindberg.

Han viser til at alle celler i kroppen har reseptorer for D-vitamin, og at D regulerer over 900 gener som finnes i disse.

— Dette har vist seg å ha god innflytelse på både bukspyttkjertel, muskler, hvite blodlegemer – og forebygger infeksjoner. Dette er grunnen til at D også kan virke positivt mot utvikling av autoimmune sykdommer, som multippel sklerose (MS), diabetes og kreft, mener Fedon Lindberg.

Tran og trankapsler inneholder mye vitamin D. En skje dekker dagsbehovet vinterstid, når solen og dagslyset ikke er tilstrekkelig.
Steinholt Ingar Haug

«For mye Møllers tran»?Kan vi få i oss for mye D-vitamin?

Søker man på nett, er svarene mange og sprikende. Eksempel: Så lite som én ekstra vitaminpille frarådes dersom man allerede har tatt dagens spiseskje tran. Professor Johan Moan ved Radiumhospitalet beroliger:

— Det er ingen grunn til å være redd for forgiftning. Risikoen for overdosering er forsvinnende liten. Eksempelvis utgjør tre spiseskjeer tran rundt 2000 enheter D-vitamin. Til sammenligning får vi i oss 20.000 enheter etter 20 minutter i solen.

— Du verden. Så hvorfor får vi ikke overdose etter en dag i solen?

— Fordi mennesket er laget slik at vi tåler det.

Her kan du se den svenske forskeren og overlegen Mats Humbles foredrag om D-vitaminet.

Les også: