Eks-torpedo Espen Lee og to nordmenn ble denne uken pågrepet i Kypros, mistenkt for å ha planlagt å bortføre et barn fra øya. Siden 2005 har norske myndigheter vært involvert i 514 barnebortføringssaker som involverer totalt 756 barn. 519 av barna har vært bortført fra Norge til utlandet.

— Du leder Foreningen 2 Foreldre. Når eskalerer konflikter rundt barn til et slikt nivå?

— Når foreldrene er uenige om veien fremover for barnet, og ikke respekterer at det har rett til to foreldre og til å motta omsorg fra begge to. Det er typisk i en bruddsituasjon at den ene forelderen ønsker å dra tilbake til sitt opprinnelsessted og ta med barnet. Er det flerkulturelle forhold, blir det ofte problematisk.

- Hva sier din forening om aksjoner der man tar saken i egne hender?

— Vi kan skjønne at folk blir desperate. Men man må bruke lovlige midler. Den ene selvtekten forsvarer ikke den andre. Man må bruke rettsapparatet og Haagkonvensjonen i de tilfellene der flere nasjoner er involvert. Men mange føler seg ganske hjelpeløse, ja.

- Hva skjer med foreldre som blir fratatt kontakten med sine barn?

— Alle som har unger vet at forholdet til egne barn er det viktigste. At noe skal skje med barna våre er det vi er aller mest redd for. Jeg skjønner at folk kan bli desperate hvis de mister kontakten. Men her må man holde holdet kaldt.

Leste du denne meget sterke Aftenposten-historien sist sommer? Hvis ikke, anbefales den sterkt nå:

— Når man blir desperat, er det lett å miste fornuften?

— Ja, det kan skje rare ting, og det slår gjerne tilbake på en selv. Man må følge boken. Det er også norske myndigheter opptatt av i internasjonale saker. Men mange synes at norske myndigheter står for lite på.

Stanger hodet i veggen

- Hvis det er to år siden du holdt rundt barna dine sist, så er det kanskje vanskelig å følge boken?

— Ja, jeg skjønner det. Men vi kan ikke forsvare selvtekt.

- Når et barn bortføres, hva pleier de som sitter igjen å gjøre?

— De engasjerer ofte advokat og søker hjelp av myndighetene. Noen synes de får godt hjelp, andre synes myndighetene er sidrumpa og ikke tar tak i problemet. Ett problem er tidsaspektet. Ifølge Haagkonvensjonen skal slike saker være løst; at barnet skal tilbakeføres der det kommer fra, og at det skal tas en avgjørelse videre derfra i løpet av seks uker. Det skjer veldig sjelden. Ofte er det uenighet om hvor barnet er bosatt. Den ene forelderen sier land A og den andre sier land B. Da vil lokale myndigheter ofte behandle dette som en lokal foreldretvist i stedet for en barnebortføringssak.

Rune Harald Rækken (53), leder av Foreningen 2 Foreldre, en foreldre/barn-organisasjon stiftet i 1985. Visjonen er å skape trygge familieforhold for barn med to hjem. Av 700 medlemmer er 80–85 prosent menn.
Olav Olsen

— Er de rettsløse, de som blir igjen?- Vi ser folk som har holdt på i årevis for å få tilbake barna sine, men som stanger hodet i veggen. I tillegg er de blitt pålagt å betale bidrag. Staten har jo i stor grad opptrådt som en sponsor av barnebortføring fordi man har overført økonomi til barnebortføreren. Nå kom det riktignok en lov 1. januar 2015, der man har mulighet for å stoppe ytelser ved barnebortføring. Men der ligger det som et premiss at det skal vurderes om det er til skade for barnet og bortføreren å stoppe ytelsene.

- I mange tilfeller vil man da si at det vil være til skade for barnet om pengene stanses?

— Ja, det er nesten som ved samværssabotasje nasjonalt: Man har mulighet til å ilegge tvangsbot, men gjør det nesten aldri, for da sies det at det rammer barnet.

- Tar man en sjanse hvis man stifter familie og får barn med en kvinne eller mann fra et annet land?

— Risikoen for brudd og for komplikasjoner hvis det blir brudd er større. Mange vil søke tilbake til sine egne etter et brudd, og da kan man komme i en situasjon hvor foreldrene kniver om hvor barnet skal bo. Når det er flere land involvert, viser erfaringene at det er enda vanskeligere å rydde opp enn når det er en nasjonal sak.

- Så også når man skal finne sitt livs kjærlighet kan det være lurt å holde hodet kaldt?

— Man bør velge sin partner med omhu uansett.

Tar altfor lang tid

- Hvorfor kan ikke norske myndigheter hjelpe i bortføringssaker?

— De kan, problemet er at ting tar altfor lang tid. At de ikke er nok på. Når du mister kontakten med egne barn, er tiden din verste fiende. Det gjelder også ved flyttinger innenlands. Man sier at man etablerer «status quo» veldig raskt. Plutselig blir den nye situasjonen «status quo», og da vil man ikke rykke barnet opp fra sin nye tilværelse.

- Tre måneder i Bardufoss blir «status quo» i stedet for de ti årene man har bodd i Oslo?

— Ja, og da vil man ikke rykke barnet opp fra Bardufoss. Den som tar seg til rette vinner frem.

- Er det flest mødre eller fedre som opplever dette?

— Statistikken sier at det er flest mødre som bortfører barn. Nasjonalt, når det gjelder flytting med barn, er det slik at mødre har barnas bosted i majoriteten av tilfellene. Så når barnet flyttes bort fra nærområdet er det nok flest fedre som opplever det. Det har vært mye fokus i Aftenposten de siste dagene om at i saker med vold mot barn dømmer retten kvinner mildere enn menn. Vi ser nok den samme skjevheten i foreldretvister.

Her er artikkelen foreningslederen nevner:

— Er det internasjonale lovverket godt nok i bortføringssaker?

— Vi synes ikke det. Alle land har ikke sluttet seg til Haagkonvensjonen, og det følges opp for dårlig. Nasjonale myndigheter vil ofte kjøre disse sakene som foreldretvister, og jeg må nok også si at vi ser at domstolene først og fremst beskytter sitt eget lands borgere.

- Foreningen 2 Foreldre har 700 medlemmer. Hvordan er konfliktnivået blant helnorske foreldre som skiller lag?

— De fleste håndterer det bra. Statistikken fra Statistisk sentralbyrå i 2012 viser at 25 prosent av dem som bryter samlivet velger delt bosted for barna. Den andelen er økende. 75 prosent av dem som bor i en halvtimes reiseavstand fra hverandre praktiserer samvær med barna i størrelsen 35–50 prosent av tiden. Men noen får det ikke til, og har kjempekonflikter. Med samværssabotasje som ikke sanksjoneres og med flytting med barn som skaper store konflikter. Vi har store forhåpninger om at den nye barneloven som Regjeringen jobber kan med ta tak i dette.

- Hva kan komme?

— Det er nok en gang foreslått å legge spørsmål om flytting med felles barn under felles foreldreansvar. Hvis det går gjennom, vil jeg tro at det blir vanskeligere å rive barn opp fra sitt vante nærmiljø. Vi mener at så store avgjørelser som hvor barnet skal bo, er noe foreldrene bør ta i fellesskap.

Gissel på direkten

- Så hvis man får barn sammen, bør man akseptere at man er i dette sammen i hvert fall de neste 18 årene?

— Foreldreskapet er livslangt, og foreldrene blir sikkert besteforeldre sammen om noen år, selv om de ikke er kjærester lenger, så det er viktig å ha et langt perspektiv på det. Jeg har holdt på i denne foreningen i rundt 20 år og har ennå til gode å se en flytting av barn som er begrunnet med at barnet trenger å flytte. Det er ofte en av de voksnes behov som ligger bak.

- Hvorfor engasjerte du deg i foreningen?

— Jeg opplevde samlivsbrudd selv på begynnelsen av 1990-tallet og ønsket likeverdig omsorgsløsning for datteren min. Da jeg sa det, ble jeg oppfattet som en raring. I dag har det blitt mer vanlig, så tankegodset vårt brer om seg. Vi mener at hele lovverket bør være normativt, slik at det sier noe om hvordan vi som samfunn forventer at mor og far tilrettelegger for barna sine om samlivet ryker. Akkurat som veitrafikkloven sier noe om hvordan det forventes at vi skal oppføre oss i trafikken.

- 20 år i foreningen – hva er det verste du har vært borti?

— Det tror jeg var han som tok en hel barnehage i Hjelmeland som gisler i 2000. Han gikk inn med hagle. Jeg var invitert til Per Ståle Lønnings TV-studio, og han begynte å forhandle med gisseltageren på direkten. Jeg visste ingenting, og hadde jeg visst det så hadde jeg aldri gått inn der. Jeg ble bondefanget.