Mange av dokumentene fra Magnus Lagabøtes (1238-1280) tid befinner seg i dansker arkiver. Dokumentene regulerer i stor grad det norske middelaldersamfunnet på 1200- og 1300-tallet.

«Power to the people»Det er det kraftfulle navnet Slottsfjellsmuseet i Tønsberg har gitt utstillingen som markerer grunnlovsjubileet. Og høydepunktet er utvilsomt middelalderdokumentet på bildet over — «Sættargjerden» fra 1277. Det vakre skriftstykket, som var ment å avslutte en lang konflikt om verdslige og kirkelige rettigheter, ble i sin tid skrevet nettopp i Tønsberg – og er en avtale mellom ingen ringere enn kong Magnus Lagabøte og erkebiskop Jon Raude.

Men dette historiske dokumentet – skrevet i Norge – om norsk samfunnsliv på høyeste plan, er i dansk eie.

Slottsfjellsmuseet har fått låne det fra den Arnamagneæanske Samling i København. I denne samlingen finnes flere hundre norske håndskrifter fra før unionstiden.

Mer tilgjengelige

– Jeg skulle svært gjerne ha sett både «Sættergjerden» og de andre dokumentene tilbake i Norge. Det vil gjøre dem mer tilgjengelige for norske forskere og et norsk publikum enn de er i dag – selv om København ikke er så langt unna og norske forskere som drar dit blir møtt med stor velvilje og imøtekommenhet, sier Jo Rune Ugulen, middelalderhistoriker og førstearkivar i Riksarkivets seksjon for kildeutgivelse. Han understreker at han uttaler seg som privatmann og ikke på vegne av Riksarkivet.

– Norge har flere ganger siden 1814 bedt om å få norske dokumenter hjem. Tror du det kan lykkes å få håndskriftene hjem nå, 200 år etter at Norge og Danmark skilte lag?

– Det gjenstår jo å se. Men Island fikk tilbakeført Flateyjarbok og Codex Regius av Edda som gave fra den danske stat i 1971, og siden har de fleste håndskriftene av islandsk opprinnelse i den arnamagnæanske samling blitt tilbakeført til Island. Noe lignende burde være mulig å gjennomføre for Norge også, men i første omgang er det kanskje et spørsmål som må diskuteres på politikerhold.

Codex Hardenbergianus inneholder blant annet Magnus Lagabøtes landslov av 1274.

– Ubeskrivelig viktigJo Rune Ugulen støttes av professor og middelalderhistoriker Hans Jacob Orning ved Universitetet i Oslo.

– Da Island fikk utlevert noen av sine viktigste dokumenter, utløste det et folkelig engasjement av dimensjoner. Både for fagfolk og det interesserte publikum ville det vært av stor verdi å ha viktige norske originaldokumenter i Norge, sier han. – For forskere, både filologer, historikere, kunsthistorikere osv., vil det være av stor betydning å kunne studere disse dokumentene uten å måtte reise til København. Stadig ny kunnskap utvinnes gjennom å studere manuskriptene, deres layout, håndskrift, inndelinger og legg etc. Både for forskere og middelalderinteresserte er selve opplevelsen av å være i nærkontakt med slike dokumenter hva jeg vil kalle ubeskrivelig,

Arkivsaken

Det som kalles «arkivsaken» mellom Norge og Danmark er en lang og komplisert historie og omhandler dokumenter og skriftsamlinger fra flere epoker.

Norge var i union med Danmark fra slutten av 1300-tallet frem til 1814. I unionstiden ble mange norske dokumenter som hadde vært oppbevart dels på kongsgården i Bergen, dels på Akershus i Oslo og hos kansleren ved Mariakirken i Oslo, ført til København.

Resultatet av den såkalte Kieltraktaten i januar 1814 var at den danske kongen, Frederik 6., avsto Norge. Men ikke bare skulle han avstå landet – Danmark skulle også utlevere alle arkiver og andre offentlige og private dokumenter som vedkom Norge. Det var visst lettere å traktatfeste enn å gjennomføre.

Den første utleveringen fra Danmark fant sted i tiden 1820–1823. Norge tok imidlertid forbehold om å komme tilbake til saken dersom nye ting dukket opp. Og det gjorde det. I 1843 ble det funnet opplysninger om at islendingen Arni Magnusson i 1697 hadde lånt en del brev og jordebøker fra Norge til København.

Islandske Arni Magnusson, alias Arnas Magnæus (1663-1730), var en samler av nordiske middelalderdokumenter, deriblant mange norske. Han testamenterte alt til Universitetet i København like før sin død.

Samleren MagnussonArni Magnusson var født i november 1663. Han var islandsk filolog og historiker. Magnusson, som i pakt med datidens akademiske mote latiniserte navnet sitt til Arnas Magnæus, var en samler. Som professor ved Københavns Universitet samlet han i mange år middelalderdokumenter fra Norge, Island, Danmark og Sverige, og han noterte også det han visste om dokumentenes historie. Kort tid før han døde i 1730, testamenterte han hele samlingen sin til universitetet. Samlingen kalles i dag den Arnamagneæanske Samling. I juli 2009 ble den tatt opp i UNESCOs verdensminneregister.

Norge ville ha mer

Henrik Wergeland, daværende riksarkivar, forlangte dokumentene som Magnusson hadde lånt, utlevert til Norge. Først i 1851 fikk Norge noe, men langt fra alt, samtidig som danskene erklærte at Norge «ansees at have modtaget Alt hvad det ifølge Tractater eller af nogensomhelst annen Grund kunne fordre fra Danske Archiver eller Samlinger».

Likevel ble det nye arkivforhandlinger mot slutten av 1800-tallet. Flere dokumenter ble utlevert i 1937, og helt opp til 1991 var temaet på dagsordenen. Da ble det undertegnet en avtale som tilsa at Statsdokumenter fra tiden 1380–1660 er ført hjem til Riksarkivet, mens protokoller som Danmark ikke kan oppgi eiendomsretten til, skulle plasseres i en egen avdeling, Det danske magasin.

Omtrent halvparten av håndskriftene i den Arnamagneæanske Samling var islandske. Island var helt eller delvis under dansk styre fra slutten av 1300-tallet og helt til landet erklærte seg som uavhengig republikk i 1940. Allerede på 1830-tallet begynte Island arbeidet for å få håndskriftene tilbake, og det fortsatte til de siste håndskriftene ble tilbakeført så sent som i 1997.

Gammelnorsk homiliebok fra ca. 1200.

Historikerens ønskeliste: Her er middelalderhistoriker Jo Rune Kristiansen Ugulens liste over ti norske skatter som han gjerne skulle sett komme tilbake til Norge.

( Ved å bruke katalognummeret i parentes som søkeord på nett, er det lett å finne relevante bilder og informasjon om de enkelte dokumentene .)

1.

Gammelnorsk homiliebok (AM 619 4to), fra omkring 1200. Den eldste bevarte norske boken som eksisterer. Den inneholder prekener på norrønt (gammelnorsk). Finnes i Den arnamagnæanske samling ved Københavns Universitet.

2.

Codex Hardenbergianus (GKS 1154 fol.), er et praktfullt illustrert lovhåndskrift, skrevet i siste del av 1300-tallet, med senere tillegg og tilføyelser. Inneholder blant annet Magnus Lagabøtes landslov av 1274. Finnes i håndskriftsamlingen i Det kongelige bibliotek i København.

3.

Codex Tunsbergensis (NKS 1642 4to), er et annet lovhåndskrift, skrevet i første del av 1300-tallet, med mange senere tillegg og tilføyelser. Også dette inneholder Magnus Lagabøtes landslov av 1274, og en rekke andre lover, rettsregler og retterbøter. Finnes i håndskriftsamlingen i Det kongelige bibliotek i København.

Codex Rantzovianus. Lovhåndskrift skrevet mellom 1250 og 1300, og den eneste fullstendige pergamenthåndskrift av den eldre Gulatingsloven som nå eksisterer.

4. Codex Rantzovianus (E don var 137 4to), er nok et lovhåndskrift, skrevet mellom 1250 og 1300, og er det eneste fullstendige pergamenthåndskrift av den eldre Gulatingslova som nå eksisterer. Finnes i håndskriftsamlingen i Det kongelige bibliotek i København.

5.

Hirdskråen (AM 322 fol.) er trolig den eldste hirdskråteksten vi har, og håndskriftet er muligens blitt til i Oslo rundt år 1300. Det er en lovbok som regulerte forholdet mellom kongen og hans menn i hirden og hirdens rettigheter, oppgaver og plikter. Håndskriftet inneholder også en rekke andre viktige dokumenter i avskrift fra første del av 1300-tallet. Finnes i Den arnamagnæanske samling ved Københavns Universitet.

6.

Munkeliv klosters brevbok (AM 902a 4to) er den eneste bevarte kopi— eller brevboken fra et norsk kloster som eksisterer, og ble skrevet i Munkeliv kloster i Bergen i 1427. Finnes i Den arnamagnæanske samling ved Københavns Universitet.

7.

Sættargjerden av 1277, og alle andre norske diplomer (AM Diplomata Norvegica) som er blitt tilbake i Den arnamagnæanske samling ved Københavns Universitet.

Ugulen mener i prinsippet at også disse burde vært tilbakeført til Norge. En hel del ble returnert i 1937, men det er fremdeles mange igjen i København, hvor langt de fleste overhodet ikke angår danske forhold.

8.

Frostatingsloven (den gamle loven for Trøndelag) kjenner vi i hovedsak i dag bare gjennom yngre avskrifter av et håndskrift som gikk tapt i den store bybrannen i København i 1728, men Frostatings kristenrett har vi bevart, sammen med flere andre lovtekster, i et håndskrift (AM 60 4to) fra første del av 1300-tallet. Finnes i Den arnamagnæanske samling ved Københavns Universitet.

9.

Konungs skuggsjá – kongespeil fra midten av 1200-tallet.

Den såkalte Kristin Håkonsdatters psalter (GKS 1606 4to) er praktfullt illustrert, og fremstilt i Paris omkring 1230. Den inneholder en kalender og en psalter (nærmest en salmebok med Davids salmer). Påskrifter i boken viser at den har tilhørt den norske prinsessen Kristin Håkonsdatter, som i 1258 ble gift med den spanske prinsen Felipe, men som døde allerede i 1262. Hvorvidt boken kom til Spania er uvisst, men omkring 1300 var den i det minste i Norge hvor den forble resten av middelalderen. Finnes i håndskriftsamlingen i Det kongelige bibliotek i København.

10.

Håndskriftet av Konungs skuggsjá (AM 243 b α fol) er skrevet omkring 1275, og inneholder et kongespeil fra midten av 1200-tallet. Det har vært beskrevet som et læreskrift i samfunnskunnskap og samfunnsmoral fra middelalderen. Finnes i Den arnamagnæanske samling ved Københavns Universitet.

Les også: