Danske forskere undersøker nå funnene geologiprofessor Yngve Kristoffersen (73) bringer med seg hjem fra Polhavet. Sammen med kollega Audun Tholfsen (42) har han tilbrakt ett år på drivende is helt nord i verden. En rekke institusjoner har ventet spent på de unike prøvene av havbunn, seismikk, atmosfære og bilder fra iskalde dyp. Forskerne har samlet data i et område der selv de store isbryterne må gi tapt på grunn av isen. Likevel erfarte de at isen overhodet ikke var til å stole på.

— Vi har nå mye dataanalyse foran oss. Gode samarbeidspartnere er også i gang med å finne svar, sier Kristoffersen.

Med seg hjem har de helt spesielle data:

  • Levende bilder av et rikt og ukjent liv på store, iskalde havdyp.
  • Sedimentprøver fra områder preget av meteorittnedslag.
  • 1000 kilometer seismikk som både oljeselskaper og Oljedirektoratet vil studere nøye.
  • Ny kunnskap om undersjøiske alper som kan gi Danmark eller Canada rett til Nordpolen.
  • Ny geologisk kunnskap om hvordan Polhavet og Norskehavet ble dannet.
  • Målinger av vanntemperatur som man frykter er med på å smelte isen. I tillegg bringer ekspedisjonen hjem verdifull erfaring om bruk av luftputefartøy for å utforske områder der isforholdene er for vanskelig for isbrytere.

Med det seks meter brede og 12 meter lange luftputefartøyet «Sabvabaa» som forskningsplattform og hjem, har de to mennene levd og jobbet et helt år på isen mens de ble ført fra Nordpolen til Nordøst-Grønland. Hele tiden har de hatt vitenskapelig måleutstyr i aktivitet, og de har undersøkt alt fra sedimenter dypt nede via havbunn og livet i vannsøylen til isens endringer, livet på isen og luftsøylen opp mot atmosfæren.

Første forelesning

Det er hele tiden tatt målinger av temperatur i luft og i ulike havdyp, samt saltholdighet i havet og havstrømmer. Analyser pågår nå. Noen resultater presenteres når Yngve Kristoffersen 12. oktober kommer til Det Norske Videnskaps-Akademi for å holde sin første forelesning etter overvintringen.

Professoren har fra før publisert over 40 vitenskapelige artikler om geologien i Polhavet og ca. 25 fra Antarktis. Han regner med at siste års ekspedisjon vil kunne gi mange nye artikler i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter.

Denne spesielle ferden har 73-åringen planlagt i ti år sammen med luftputebåtens eier, den israelske maringeofysikeren, John K. Hall. Kristoffersen har blant annet utviklet og patentert egen teknologi for å samle prøver.Han bruker vanntrykket i stedet for en vekt av bly til å skyte prøvetageren flere meter ned i havbunnen.

Aftenposten har fulgt forskerne gjennom året:

Hva skjedde?

Et av de store spørsmålene er hvordan den eldre delen av Polhavet ble dannet. Ekspedisjonen har påvist deformerte sedimenter i skråningen av Lomonosov-ryggen som vender mot Alaska. Det tyder på at det har vært en «skjær-bevegelse» i havbunnen nord for Svalbard og Franz Josef Land for 60 millioner år siden da den eldste delen av Polhavet ble dannet. Etter dette oppsto Norskehavet, og samtidig sprakk det opp nord for Svalbard.

Kristoffersen har også funnet tydelige indikasjoner på asteroidenedslag i Polhavet. Flere hundre meter tykke sedimenter er blitt blåst bort og har avdekket 50 til 70 millioner år gammelt materiale i havbunnen. Her finner man blant annet svart leire, som tyder på at havvannet i en periode har manglet oksygen – en tilstand man finner i Svartehavet i dag.

Fant ikke tykk is

Ekspedisjonen erfarte også mye ustabil is. De ønsket å slå leir på et flak med minst to meter tykk flerårsis, men det viste seg å være umulig å finne. Eneste mulighet var ny is som var én meter tykk og i tillegg varm og myk i slutten av august. Fire ganger har de to mennene måttet bryte leir og etablere seg på nytt. I to av tilfellene ble det nettopp forlatte leirområdet fullstendig tilintetgjort av ismassene.

— Det er ikke dramatisk, men arbeidskrevende. Når isflakene skrus sammen, skjer det med en fart av mindre enn én meter i minuttet, så vi har tid til å flytte materiell, forklarer Kristoffersen. Ved den motsatte bevegelsen, når en sprekk og åpent vann oppstår, kan tempoet være høyere, men en ren oppsprekking er relativt harmløs.

Her bodde og arbeidet Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen i ett år. Kulden og isen var ikke så stabil som det kan se ut.
AUDUN THOLFSEN

Også russiske forskere har de senere år hatt vanskeligheter med å finne isflak som er brukbare for etablering av helårsstasjoner på drivisen. Nå satses det heller på drivende skip.

Dramatiske fjell

Siden august i fjor har «Sabvabaa» fulgt isens bevegelser, påvirket av hav— og luftstrømmer. Ferden har skapt en sikksakkbevegelse påkartet, og Kristoffersen er lykkelig for akkurat det.

— Mellom november og mars krysset vi den undersjøiske fjellkjeden Lomonosov hele fem ganger, og vi fikk undersøkt helt nye områder, forteller han. Området ligner på Alpene, men er mer dramatisk.

På 17 steder ned til 2650 meters dyp har vi filmet et yrende liv

Nord for Grønland fant Kristoffersen og Tholfsenhuller i havbunnen som kan knyttes til mulig utstrømming av gass eller væske. Dette er danske myndigheter svært opptatt av, og de har automatisk rett til forskernes data siden de er tatt innenfor deres 200-milssone.

Polhavet betraktes av mange som «dødt» fordi isdekket hindrer tilgangen til lys og biologisk produksjonen i vannet er liten. Ekspedisjonen erfarte det motsatte: mye liv selv i mørkeste mørketid.

— På 17 steder ned til 2650 meters dyp har vi filmet et yrende liv. Dette er ikke vårt fagfelt, så andre skal analysere våre data. Vi ser ulike krepsdyr og på flere steder halvmeterlange fisk, høyst sannsynlig sølvtangbrosme, en art som tidligere ikke er påvist her.

I de øvre 200 meter under isen observerte man et sjikt med spredt ekko fra individer opp til flere titalls centimeter lange. Foreløpig vet man ikke hva dette er.

Det ble skutt ca. 1000 kilometer seismikk - det vil si at de hentet opp informasjon om havbunnen over en strekning på 1000 kilometer. Oljedirektoratet og det svenske oljeselskapet Lundin har fått kopi av seismikken. Fra før vet man at geologien oppe i dagen på Svalbard er svært lik forholdene der oljen i Barentshavet befinner seg, og man kan overføre kunnskapen direkte.

— Hva Oljedirektoratet og Lundin gjør med seismikken, er deres sak. De har støttet oss og fått ønskede data som i stor grad er unike, sier Kristoffersen. Selv har han førsteretten til all vitenskapelig publisering av funnene.

Lysets stråling

Ekspedisjonens hovedformål var geologi, men de to mennene utnyttet tiden til datainnsamling maksimalt. Instrumenter fra Meteorologisk institutt i Oslo målte stråling fra atmosfæren mot isflaten og ut fra isflaten gjennom hele året. Refleksjon av lys er en viktig brikke i klimaproblematikken.

Under isen hang temperaturmålere med ti meters avstand ned til 300 meter, for å gi mer informasjon om tilførselen av varme fra havvannet til isens underside. Isen i Polhavet kalles «klodens viktige topplue», er også en viktig topplue og er med på å holde den globale oppvarmingen i sjakk.

Under luftputefartøyet hang også en 2000 meter lang kabel fra Universitetet i Bergen som målte strømretninger og –styrker under hele ekspedisjonen.

Første etter Nansen

— Mangel på kunnskap om Polhavet er en direkte hemsko for norsk polarforskning. Norge må også bli flinkere til å samarbeide med våre store vitenskapelige venner. Tyskland og Sverige har isgående forskningsfartøyer som i deler av året er i Polhavet. Vi bør delta sterkere her, samt sammen med russerne, amerikanerne og gjerne kineserne, sier Kristoffersen.

Han mener at en av de viktige erfaringene denne gang er hvor anvendelig et luftputefartøy er som forskningsplattform. Samarbeidet mellom isbryter og luftputebåt er en vinn-vinn-situasjon og gjør det mulig å komme inn i det sentrale Polhavet uten store kostnader, påpeker han.

«Sabvabaa» er den første norske ekspedisjonen i det sentrale Polhavet siden Fridtjof Nansen og «Fram» for 119 år siden.

Arktis har mange historier å by å: