Etikkprofessor mener embryo-forbyttingen på St. Olavs hospital kan føre til et betydelig erstatningsansvar

– Genetisk far og mor er blitt utsatt for overgrep av sykehuset. Det mener professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk.

Aftenposten har nylig skrevet om at et embryo ble forbyttet ved sykehuset som i dag heter St. Olavs hospital i Trondheim.

Embryoet ble satt inn i feil kvinne på slutten av 90-tallet. Forbyttingen ble oppdaget for fire år siden. Barnet som ble født, er i dag en ung voksen i 20-årene.

Klinisk etikkomitéKlinisk etikkomitéAlle sykehus skal ha en Klinisk etikkomité som kan bistå i drøfting av konkrete etiske utfordringer før og/eller etter at beslutninger tas. (KEK) ved St Olavs hospital fikk i oppdrag å kartlegge de etiske og juridiske aspektene i saken.

Man ønsket å tilby den berørte familien «gode og avklarte etiske rammer for videre veivalg».

Aftenposten har fått tilgang til fire møtereferater der saken ble drøftet.

Komiteen kom frem til følgende råd:

• Barnets beste-prinsippet skulle være styrende for veivalgene.
• Biologisk far skal bare orienteres dersom den unge voksne som ble unnfanget ved assistert befruktning, ønsker det.

– Etikkomiteeen viser klart at den parten de er mest opptatt av å beskytte, er systemet og sykehuset. Det mener jeg kommer frem i referatene med stor tydelighet. Det er ikke tillitvekkende, sier Jan Helge Solbakk.

Han er professor ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.

– «Vi-vet-best»- holdning

Solbakk synes videre det er påfallende at komiteens medlemmer fokuserer på argumentene om hensynet til «barnets beste».

– Denne argumentasjonen hadde vært relevant for et barn på to–tre år. Men vedkommende er ikke barn lenger. Dette dreier seg om en voksen person over 18 år, påpeker han.

– Å bruke barnets beste-prinsippet som hovedargument, virker paternalistisk. Det er preget av en «vi vet hva som er best for deg»- holdning.

Komiteen påpeker at denne saken skiller seg vesentlig fra saker med sæddonasjon og eggdonasjon ved at ingen har hatt noe ønske eller intensjon om å være donor for andre. Men den mener at tenkningen rundt dette med å vite og ikke vite i assistert befruktning likevel er relevant.

– Underlig

Komiteen mente at den unge voksne selv måtte bestemme. Hen hadde en rett til å vite, og hvis hen ønsket å få vite, ville det andre paret bli identifisert for da å kunne kontaktes.

Men hen hadde også en rett til ikke å vite. Ønsket vedkommende ikke å foreta seg mer i saken, så ville det bli akseptert.

Solbakk mener er det er grunn til å trekke inn flere enn bare den unge voksne når man snakker om hvem som er mest berørt av feilen som skjedde.

– Det er i seg selv underlig at de mener den unge voksne alene er den sårbare parten i saken, og at vedkommende skal sitte med nøkkelen til hva slags informasjon som skal gis til andre berørte parter, sier han.

Som Aftenposten skrev torsdag, gikk det to år før det voksne «barnet» bestemte seg for at hen ville vite hvem den biologiske faren var. Komiteen hadde rådet hen til å «skynde seg langsomt».

– Utsatt for overgrep

Solbakk mener det ikke var noen grunn til å vente med å informere de andre partene.

– De uvitende biologiske foreldrene er også en berørt part. Det er selvsagt også de juridiske foreldrene, sier Solbakk.

Det fremgår av referatene at de biologiske foreldrene ikke fikk barn etter behandlingen.

– Vi vet ikke hvordan dette har påvirket livet deres, og hvordan det ville vært hvis de faktisk hadde lykkes med å få barn med embryoet som ble satt inn i en annen kvinne, sier Solbakk.

– Biologisk far og mor er blitt utsatt for overgrep av sykehuset.

Han mener at feilen som ble gjort, kan føre til et betydelig erstatningsansvar overfor de berørte parter.

– Kanskje i størst grad for de biologiske foreldrene, som kan være frarøvet muligheten til å få et barn.

Sykehuset burde informert

– Komiteen argumenterer for at det beste er å holde det som skjedde, skjult, for ikke å skremme andre som har fått barn med assistert befruktning. Er du enig i det?

– Overhodet ikke. Dette er mennesker som har opplevd ufrivillig barnløshet som så alvorlig at de har forsøkt å få barn med assistert befruktning. Da er det også svært sannsynlig at alle disse ville ønske å bli informert om feilen som har skjedd, sier Solbakk.

– Komiteen argumenterer med at dette skjedde for over 20 år siden. Men det betyr ikke at andre «prøverørsforeldre» ikke behøver å bli bekymret. Bare når de vet hva som har skjedd, kan de ta sine egne beslutninger om hva de eventuelt vil gjøre.

Han mener sykehuset burde skrevet til foreldre som har fått barn med assistert befruktning i den aktuelle perioden på slutten av 90-tallet, og gjøre dem oppmerksom på ombyttingen.

– Komiteens medlemmer sier også at de håper det ikke blir offentlighet rundt saken. Hvem er etikkomiteen talerør for da? spør Solbakk.

– Det er det samme som å si at så lenge folk ikke vet noe, så er dét det beste, påpeker han.

Komiteen: – Etiske spørsmål har ikke fasitsvar

– Dette er en sak hvor vi som komité har gjort vurderinger og gitt råd i nær kontakt med dem som fikk livene sine mest berørt. Våre råd har vært basert på at hovedpersonen skulle få bestemme om og når identifisering skulle finne sted, sier Berge Solberg.

Han er professor i medisinsk etikk ved NTNU og sekretær for Klinisk etikkomité ved St. Olavs hospital.

Han sier at alternative strategier selvsagt ble diskutert i komiteen.

Men hvis hovedpersonen ikke ønsket å identifisere genetisk opphav, så ville heller aldri genetisk opphav kunne få kjennskap til identiteten til deres biologiske barn. Dette viser bare ett av de mange dilemmaene i saken.

– Etikkeksperter må gjerne mene mye om denne saken i offentligheten. Men alle vet at etiske spørsmål ikke har fasitsvar, påpeker han.

– I denne saken har en rekke ulike klinikere, sykehusprester, brukerrepresentant, etikere og jurister diskutert seg frem til det vi mener var den beste løsningen, basert på vår tilgang til alle relevante fakta i saken, sier Solberg.

Han sier komiteens eneste motiv har vært å forsøke å redusere skade, gjøre godt og lytte til de involvertes ønsker.

– Det mener vi fremdeles at vi fikk til med de rådene vi ga, understreker han.