Jomfruland første helgen i juli.

Fra Tårnbrygga siger turistene innover øya med hvitveistepper og rullestein i vannkanten. I grusbakken opp mot fyrtårnene stopper noen opp ved Haga Kystkafé. Flere sitter allerede ute i hagen foran det sørlandshvite kaféhuset, spiser, snakker om badetemperaturer og et svalestup de skal forsøke seg på.

Bare én har gått inn i kafeen der rommene er lyse og luftige.

Han rusler rundt med et kamera og tar bilder av veggene. Han ser opp mot taket, på lyset fra vinduene, før han beveger seg inn i neste rom og ser på veggene. Han tar et nytt bilde, legger hodet litt på skakke og ser enda en gang rett i veggen.

Før han snur seg og sier:

— Her skal «Fransk dame» henge.

Utstillinger i kø

Tor Erik Gunstrøm kunne ha sittet der ute i hagen og nippet til noe kaldt med isbiter i. Han kunne smakt på tilfredsheten fra noe sånt som 7000 forestillinger med showgruppen Dizzie Tunes. Sammen med Yngvar Numme og de andre kameratene påførte han totalt 5 millioner nordmenn og svensker kollektiv latterkrampe fra scenekanten i over 40 år. Skiensmannen hadde egentlig gjort alt da teppet seig igjen foran Dizzie Tunes for aller siste gang den kvelden i 2001.

I stedet la han ut på en ny reise.

Som blant annet førte ham hit.

Til skjærgården utenfor Kragerø, på den langstrakte øya, der han forbereder enda en ny kunstutstilling. 17 billedtrykk skal henges opp. Alle bildene er videreført fra en separatutstilling i Fredrikstad. I tillegg venter nye utstillinger.

Alt på grunn av kjedsomhet for over 20 år siden.

I 1990 spilte Dizzie Tunes revy i Stockholm. Fulle hus hver kveld, men alle timene med venting før teaterforestillingene kjedet Gunstrøm. Han gikk nærmest og sparket i vegg-til-vegg-teppet på hotellet da Benny Borg kom forbi. Svensken var et assosiert medlem i Dizzie Tunes sammen med Grethe Kausland. Han var på vei opp til hotellrommet. Borg hadde gått til innkjøp av tegneblogg, maling og pensler. Nå skulle han leke og utforske mer før de møttes på teateret klokken 19.

— Ta deg en tur til kunstforhandleren rundt hjørnet, sa Borg til den rastløse.

Dagen etter kjøpte Gunstrøm oljemaling, som «aldri» tørket. Han begynte å male med akryl, og dagene strakk plutselig ikke til.

Humor og farger

Flesteparten av bildene fra hotellrommet i Sverige gikk i søppelen, men noen ble pakket varsomt ned i kofferten og fraktet hjem. I Skien fikk en bekjent av Gunstrøm se flere av maleriene. «Du må gjøre noe med dem», var oppfordringen.

Målet var å ha nok bilder på veggene til å bære en utstilling. På hytta i Telemark, på feriehuset i italienske Mombercelli og i atelieret hjemme i Skien jobbet han med små detaljer, kraftige farger for å skape sin egen form og sitt eget uttrykk. Han begynte å vri og vrenge på noen sannheter. Og det går en kort linje fra maleriene hans til teaterscenen. Leken og humoren dominerer flere av bildene.

Som fisken med redningsvest.

Han og kona Marianne hadde vært på Maldivene, snorklet og sett en regnbuefarget fiskestim. Artisten begynte å leke seg med tanken om at ikke alle fisker nødvendigvis er svømmedyktige. Kanskje én av dem ikke liker vann. Én av fiskene ble påmalt en Helly Hansen redningsvest.

— Bildet er fargerikt, men med redningsvesten ble det også morsomt, sier han fornøyd.

Maling er blitt en lidenskap for moromannen Gunstrøm. Her med bildet "Fransk dame."
ALEKSANDER ANDERSEN

Tok et oppgjørHan går sakte ut fra utstillingslokalene på Jomfruland. Litt stiv er han etter at en hofte måtte byttes ut. For to år siden måtte han også blokke ut tette

blodårer i en hjerteoperasjon.

På plattingen utenfor setter vi oss ned på en trebenk. Han spør høflig om det er greit at han tenner en sigarett. Laderen til e-sigaretten ligger igjen hjemme i Skien, og nå er batteriet tomt. Han jobber fortsatt med å bli røykfri, men forbruket er mer enn halvert siden tiden med Dizzie Tunes. Kostholdet er også skjerpet. Livsstilen er forandret etter press fra spesielt kona, Marianne Pedersen Gunstrøm (48).

— Hun holder litt orden på meg, sier han og smiler mildt.

Aldri har han hatt mer å gjøre enn nå.

10 forestillinger med Sommerlatter med Lena og de ble utsolgt på Kafé K i Porsgrunn forrige måned. Ekstraforestillinger er allerede spikret i august. 70-åringen har også vært med i en norsk spillefilm, som skal vises på nyåret. I april og mai leste han filmmanus på toget inn til Oslo. På vei hjem til Skien leste han manus til sommerrevyen. Og i fjor høst rakk han også en rolle i musikalen Annie på Folketeatret, samt å regissere en juleforestilling i Fredrikstad.

— Jeg har ikke forstått at jeg er 70 år. Jeg har kun lest det et sted, sier han.

Han er litt Rolling Stones, litt Bruce Springsteen eller litt Bob Dylan. Å holde seg unna scene eller publikum er å kludre med hele meningen.

— Jeg er nysgjerrig, og hver gang jeg blir spurt om noe, sier jeg «ja, det skulle vært moro.» Allerede nå har jeg takket ja til nye sommershow neste år, sier han og må riste litt på hodet.

Nå har han stått på scenen i snart 60 år.

Gutten som vokste opp i etterkrigstiden og ikke helt visste hva han skulle bli.

Klassens klovn

Han satt urolig inne i klasserommet på Gimsøy skole i Skien. Fant på mye rart og var ikke spesielt skoleflink. Konsentrasjonen hoppet som lopper under genseren. Bare da han tegnet, fikk han roen over seg. Stadig rablet han på noe. Eller lekte med leire og pappfigurer, noe han har fortsatt med. Til årets sommershow i Porsgrunn skisserte han ikke scenografi med blyant, men laget en sceneillustrasjon i papp.

Etter syv år på folkeskolen og to år på framhaldsskolen, var han på let. Han forsøkte seg med møbelsnekring, vurderte hvalfangst, men begynte i glassblåserlære. Den glohete håndverksteknikken passet ham perfekt: Kreativt og skapende, akkurat slik han er.

Ved siden av spilte han i skolekorps der faren var dirigent, og i band med omskiftende besetninger. I 1959 spurte Einar Idland (gitar) om han ville spille sammen med Yngvar Numme. Gunstrøm kjente Numme godt fra før. Mødrene deres var i samme syklubb, og radarparet hadde kjent hverandre siden de var 6–7 år gamle. Så kom Svein Helge Høgberg (bass) med i bandet. Øyvind Klingberg ble kapellmester bak pianoet.

En av Norges største showsuksesser var skapt.

Fra kultivert til folkelig

Først spilte de kultivert dansemusikk. Men for ikke å kjede seg begynte de å fremføre sketsjer mellom sangene. På slutten av kvelden danset bare noen få. Resten sto foran scenen og ventet på ablegøyer.

Og det fikk de – uten manus og regi.

Dizzie Tunes ble mer show enn dansemusikk. Og i 1967 reiste de på turné med Wenche Myhre. De sa opp lærerjobber og glassblåsing og støvsugde Norge for spillesteder sammen med stjernen Myhre. I halvmørket bakerst på scenen satt Tor Erik Gunstrøm bak trommene.

Og der satt han egentlig trygt og godt.

— Jeg var ikke frempå, jeg var ikke morsom, bortsett i bussen og på hotellet, hevdet noen.

Frontmann og leder Yngvar Numme bestemte seg for å utfordre Gunstrøm. Han ville få ham til å gjenskape morsomhetene fra hotellene og i bussen. Trommeslageren sa motvillig ja. Uten manus kom Gunstrøm frem på scenen med en koffert i hånden. Den satte han fra seg. Så stilte han seg oppi kofferten. Så sa han noe. Så begynte han å dirigere bandet sitt.

"Jeg var ikke morsom, bortsett i bussen og på hotellet"

Og nesten alle ble stille i salen.

— Én eneste lo, impresarioen vår, Jørg-Fr. Ellertsen, og han lo fordi det var så jævlig dårlig!

Løftet frem av latter

Gunstrøm ble presset videre ut mot scenekanten. Og i ett av showene spilte Wenche Myhre et slags klovnenummer på Chat Noir. Allerede da kalte de rollefiguren for Fredrico de la Fiasco jr. Hun var akrobat i en stripete badedress – og morsom. Men Myhre måtte avbryte revyen og reise til Sverige. Fiasco ble overført til Tor Erik Gunstrøm. I neste show var han knivkaster. Deretter kokk. Rollekarakteren mislyktes i alt, men med kroppsholdning, ansiktsuttrykk, naiv folkelighet, samt Gunstrøms egen evne til å time replikkene med presisjon, slo latteren i bølger mot scenen.

— Du kan ikke lære timing, det er medfødt. Du kan ikke gå på «timing-kurs», liksom. Du må kjenne på det der og da. Være på rett sted til rett tid, sier han.

De hadde et uttrykk som heter «nå spiser publikum av hånden». Dizzie Tunes og Gunstrøm ble løftet frem på scenen av responsen, og de kunne spille pingpong med publikum. En replikk ble servert. Publikum svarte tilbake. De kunne improvisere med folk i salen. Gjerne med en dame i hysterisk latterkrampe, som smittet videre.

Og ved siden av seg hadde han Yngvar Numme. Han fikk frem det beste i artisten Tor Erik Gunstrøm.

Tor Erik Gunstrøm var først bare trommeslager i Dizzie Tunes. Etter hvert spilte han roller som denne, Fredrico de la Fiasco jr.
Ørn E. Borgen

— Yngvar bygget opp mine poenger, men jeg bidro også overfor ham. I "Ny Yåkke, Ny Yåkke" var jeg oppspilleren til Yngvar, sier han. Fiasco-figuren er Tor Erik Gunstrøms skygge. Han blir aldri kvitt denne håpløse typen, og han har ikke gjort store forsøkene heller. Under sommershowet i Porsgrunn dukket Fiasco opp igjen.

— Jeg lever greit med ham. Han har aldri budt på problemer. Noe mer brysomt kan det være med folk som skal vise meg at de er morsomme. «Gunstrøm, sett deg her nå så skal du få høre en utrolig morsom vits. Du kan bare bruke den i showet ditt!» Da visste jeg at det kom noe som var helt ubrukelig.

Han snakker rolig og lavmælt fra benken foran oss. Han bruker hverken armer eller ben for å understreke poenger. Utenfor scenen er Tor Erik Gunstrøm en motsats til sine rollefigurer. Han trenger ikke like mye plass.

- Er du morsom privat?

— Nei, nei. I lystig lag sent på kvelden kan jeg kanskje slumpe innom en morsomhet, men nei, ikke morsom.

Dizzie Tunes samarbeidet ikke bare med Grethe Kausland, men også med Wenche Myhre (øverst). Det førte Tor Erik Gunstrøm frem i søkelyset nærmest ved en tillfeldighet. Her fra "Show før jo heller" i 1971. F.v. Yngvar Numme, Øyvind Klingberg, Svein Helge Høgberg, Tor Erik Gunstrøm og Einar Idland.
Scanpix

EnkemannDizzie Tunes jobbet mye, ofte flere måneder i strekk. Ofte plaget dårlig samvittighet familiefaren Gunstrøm.

— Da barna var små, var jeg på farten støtt. Mammaen måtte ta seg av alt. Jeg hadde mye dårlig samvittighet i perioder, innrømmer han.

Og i 1993 fikk han sitt livs nedtur.

Kona Tove ble syk. Hun fikk brystkreft med spredning. Han flyttet inn til henne på Radiumhospitalet, overnattet på en madrass og håpet på et mirakel. Hun kom hjem til jul, ble overført til sykehus i Porsgrunn, men alle visste at hun ikke kunne bli frisk igjen.

  1. mars 1994 døde hun, bare fem måneder etter at kreften ble oppdaget. Moromannen var knust. Han fikk ikke gjort noe, men Dizzie Tunes stilte opp.

— De var fantastiske. Jeg fikk permisjon, og Jon Skolmen kom inn, sier han.

Etter begravelsen var han tilbake igjen. Et nytt show skulle forberedes. Samme høst ble han også 50 år, men han orket ikke tanken på å feire bursdagen. Ett år i forveien hadde Tove fått diagnosen kreft. Han ville bare hjem til Skien etter siste forestilling lørdag, men han forsto at noe var på gang. Numme sa: «Du bør ikke kjøre hjem om natten. Tenk deg hva som kan skje.»

Da forestillingen var over, ble han kidnappet av Dizzie-gjengen og kjørt ned til utestedet Baronen & Baronessen i Oslo. Alt som kunne krabbe og gå i showbiz satt der og ventet på jubilanten.

— Alle sang bursdagssangen, og Øivind Blunck sang høyest. Jeg husker alt som det var i går, sier han og smiler.

Historier

Ikke var de uvenner. Ikke hadde de kranglet. De var på en måte ferdig. I 2001 var alt over, og for Gunstrøm var nedleggelsen av Dizzie Tunes en slags lettelse. Etter all jobbingen kunne han endelig gjøre egne valg uten hensyn til en flertallsavgjørelse i Dizzie Tunes.

OK, Dizzie Tunes var et savn med en gang. Han kunne komme til Trondheim på jobb og tenke: «Hvilket rom er det Yngvar bor på? Vi skal vel ut og spise snart, Nei, han er jo ikke her ...»

De holder fortsatt kontakten. Etter alle årene er historiene og møtene med folk mange. Gunstrøm kjenner alle i bransjen, han har jobbet med de fleste, og kvelden før her på Jomfruland, traff han skuespillerveteran Elsa Lystad (84). I tre timer satt de på hytta hennes og fortalte historier.

Som da Dizzie Tunes skulle spille sin forestilling nummer 200 på Chat Noir.

Selvsagt skulle jubileet behørig feires. De var gode på slikt. Skuespillere, scenearbeidere og alle ansatte ble invitert til jubileumsfesten på teateret i Oslo. Arve Opsahl, som Dizzie Tunes også jobbet med, ble valgt som formann i festkomiteen. Tor Erik Gunstrøm var assistent. Og sammen kjørte de til Vinmonopolet i Vika.

Alle visste hvem Arve Opsahl var den gangen. Skuespillerveteranen fikk full oppmerksomhet. Med høy røst fremførte han bestillingen: Jeg skal ha åtte Golden cock, 11 flasker Eau de vie, seks flasker Upper ten og ...

Folk sto og kikket på Opsahl, og bak disken kom det forsiktig fra en ansatt:

- Herr Opsahl, er det bryllup?

— Nei, det er helg!

Vi reiser oss opp fra trebenkene. Går ut av hagen, men han kommer ikke spesielt langt. En dame stopper ham og spør:

- Kan jeg få et bilde sammen med deg?

— Ikke noe problem, svarer Tor Erik Gunstrøm.

Han legger armen rundt henne og smiler.

Pensjonisten er ikke glemt.

Tor Erik Gunstrøm valgte å gå nye veier etter at Dizzie Tunes ble nedlagt. Det førte ham blant annet hit, til et regntungt Jomfruland første helgen i juli.
ALEKSANDER ANDERSEN
For 11 år siden giftet Tor Erik Gunstrøm seg med Marianne Pedersen Gunstrøm (48), noe som ble behørig dekket i Se og Hør. Han er mye sammen med hennes venner. – Knapt noen er over 50, men jeg er sikkert den mest barnslige, mener veteranen.
Sigurdsøn, Bjørn