2014 - forfatter Knut Lindh: Jan Fredrik Wiborg må ha blitt drept

Aftenposten overbragte dødsbuskapet til Jan Fredrik Wiborgs ekskone og sønn i 1999. Nå konkluderer en ny bok med at ingeniøren bak de berømte Hurum-målingene ble drept.

Jan Fredrik Wiborg ble funnet drept i København.

Les originalartikkelen fra 1999:

Les også

- Jeg gjorde aldri noe selv for å få kontakt med ham

Det hører til sjeldenhetene at en avis overbringer dødsbudskap. Det er heller ikke en avis sin oppgave. Men i 1999, da journalistene John Hultgren og Pål Enghaug som de første fra Norge fant frem til Jan Fredrik Wiborgs sønn og ekskone, var det likevel det som skjedde.

Ekskonen, Edwige Tessier, og sønnen Daniel, var nemlig ikke klar over at Jan Fredrik Wiborg i 1994 ble funnet død, etter et fall fra et hotellvindu i København.

Jan Fredrik Wiborg kastet en brannfakkel inn i den betente saken om ny hovedflyplass i Norge, med sine angrep på siktmålingene på Hurum.

Mandag ettermiddag var ekskone og sønn til stede i Kagge Forlag, der forfatter Knut Lindh (63) presenterte sin bok «Hvem drepte Jan Wiborg?».

Lindh er kategorisk på at Wiborg, som sto i sentrum for en av de mest betente sakene i norsk offentlighet de de siste 30-40 år, ble drept av noen som befant seg på rommet hans i et loslitt hotell i København i 1994.

Lindhs sterkeste argument er at Wiborg umulig kunne være i stand til å knuse et dobbelt termopanvindu, med materialer som befant seg på rommet. Ikke alene. Og at det at han tre kvarter etter ruteknusingen ble observert sittende i vinduet, for så å falle, ikke svekker drapsteorien.

Dette er historien bak:

  • Sommeren 1990 får ingeniøren Jan Fredrik Wiborg i oppdrag å analysere målinger av sikten på Hurum, som konkurrerte med Gardermoen om å bli arena for Oslos nye hovedflyplass.
  • Han får oppdraget av en av de største forkjemperne for Hurum, Johan Martens.
  • Wiborg kommer til at målingene, som var medvirkende til at Gardermoen ble valgt, var manipulert. De viste ifølge Wiborg dårligere sikt-forhold enn det som var reelt.
  • Opplysningen var en brannfakkel i den voldsomme striden som fortsatt gikk om hvorvidt Hurum eller Gardermoen var det beste alternativet.
  • I årene som fulgte kjempet Wiborg en fortvilet kamp for å bli trodd. Han teppebombet Samferdselsdepartementet med argumentasjon. Samtidig havnet Wiborg i et økonomisk utføre.
  • Han hevdet å sitte på avslørende dokumentasjon som ville bekrefte hans overbevisning, som ikke var lagt frem da han i 1994 dro til København. Her ble han funnet død etter et fall fra et vindu i Hotel Cab-Inn, den 21. juni.
  • Politiet konkluderte med selvmord, også i sin tur norsk politi.
  • På et møte i Norske Avisers Landsforening i november 1996 hevdet stortingsrepresentant Hallgrim Berg at det ble begått et drap under striden om plassering av hovedflyplass. Det var Wiborgs skjebne han hintet til. Noen dager sendte Berg ut en pressemeldingn der han gjentok påstanden.
  • En granskningskommisjon ledet av jusprofessor Eivind Smith konkluderte med at det ikke er noen grunn til å tro at Wiborg ble drept.

— Kronbeviset

- Knut Lindh, hvordan kan du nå hevde at politiet og kommisjonen tok feil?

— Det er en lang rekke ting. Det vesentlige handler om natten og morgenen han falt ut av vinduet. Klokken 06 hørte en person i naborommet at et vindu ble knust. Han sto opp og så ned fra sitt vindu, så glasskår på bakken. Da han rundt 06.30. våknet av hotellvekking, så han et menneske ligge livløs.

— Det ble også hørt rop og dunking fra rommet til Wiborg. Vinduet, et tolags termopanvindu, var slått i stykker. Eksperter sier at det er nesten umulig å slå seg gjennom slike. Wiborg kan ikke ha greid å gjøre det. Det var ingenting i rommet da man gikk inn der som kunne vært brukt. Dessuten, hvis han hadde tenkt å hoppe, var det lett å åpne vinduet, sier Lindh.

Skulle - eller skulle ikke møte sønnen

Jan Fredrik Wiborg slet ikke bare midt i stormen rundt Hurum-målingene. Privat lette han etter sin sønn Daniel, som i 1982 hadde flyttet utenlands med sin mor. Hallgrim Berg var en av flere kilder som etterpå sa at Wiborg hadde fortalt at han skulle til København for å møte sønnen. At dette var årsaken til reisen.

Det var dette Aftenposten-journalistene Hultgren og Enghaug, som senere vant Skup-prisen for sitt gravearbeid rundt Gardermoutbyggingen, ønsket å få klarhet i da de fant frem til Daniel og moren.

Aftenposten møtte Daniel, sønnen til Jan Fredrik Wiborg, i Belgia i 1999. Da var et gått fem år siden Wiborg døde.

Hverken politiet eller boet etter Wiborg hadde nemlig lykkes med dette.

Du kan lese om hvordan Aftenposten fant frem til Wiborgs familie her.

Daniel og moren kunne imidlertid fortelle at de ikke hadde hatt noen kontakt med Wiborg. De visste ikke en gang at han var død.

— Kan ha blitt lurt

I dag sier ekskonen og Daniel det samme. Det var aldri snakk om noe møte med Wiborg i Danmark.

— Slik sett er det ingenting nytt fra det Aftenposten skrev i 1999, sier Lindh.

- Hvorfor var da Wiborg i København?

— Vi vet ikke hvem som fikk ham til å tro at han skulle møte Daniel der. Men både Hallgrim Berg og Ingvald Godal har uttalt at dette må bety at han ble lurt til København. Jeg synes nok at det er en nærliggende konklusjon.

Daniel Wiborg under pressekonferansen mandag ettermiddag.

— Jeg har gått opp løypen, alle kjennsgjerninger viser at han ble drept. Da er det lett å sette disse to tingene sammen. Det er også et faktum at nøkkelkortet til Wiborgs rom ikke ble funnet, sier Lindh.

Så ham sitte i vinduet

I Danmark i 1999 opplyste politiet til Afenposten at det var vitneobservasjoner som gjorde dem sikre på at Wiborg tok sitt liv. Uavhengig av hverandre så to kvinner Wiborg sitte i vinduet sitt. Så falt han.

Aftenpostens oppslag i oktober 1999. Se for øvrig en egen artikkel.

— Lindh, har du snakket med vitnene, og har de endret forklaring?

— Jeg har ikke snakket med dem. Opplysningene er de samme. Men det har vært påstått at vitner har forklart at de ikke så andre i Wiborgs rom. Det korrekte er at de ikke kunne se inn.

- Wiborg ble observert i vinduet tre kvarter etter at ruten ble knust. Hvis det var noen i rommet som ville ham til livs, hvorfor tok det tid, og hvorfor åpnet ikke de vinduet?

— Det er et godt spørsmål. Det kan ha vært en slåsskamp inne på rommet. Eller noe annet. Jeg har lest vitneforklaringen. Wiborg skal ha sittet rolig i fem minutter, så beveget seg litt inn i rommet, for så å falle bakover, og slå saltomortale ned mot bakken, sier Lindh.

- Politiet gjorde ingenting

— Politiet gjorde ingenting for å finne ut av hva som hadde skjedd. De kan ha blitt forutinntatt av at hotellet sannsynligvis meldte om et selvmord. Noe de opplevde å få bekreftet da de besiktiget rommet og bakgården på hotellet. Det ble heller ikke foretatt noen obduksjon.

Motivet

- Mange blant Hurum-tilhengerne har i alle år vært overbevist om at Wiborg ble drept. Hva skulle være motivet?

— Noen mener at det ble jaktet på papirene, de som skulle avsløre hvem som sto bak manipuleringen av målingene på Hurum. Det kan hende at hensikten var å finne disse tingene. Men det blir bare spekulasjoner. Selv tar jeg utgangsnpunkt i faktaopplysninger, sier Lindh.

Samtidig sier han én dansk politimann rapporterte å ha sett en veske, eller ryggsekk, med mange papirer i og et brev til en kvinne. Og at andre politimenn ikke så noen sekk. Politiforklaringene spriket også rundt påstanden om at det lå en flaske brennevin på rommet.

— Dette har hverken dansk eller norsk politi gått inn i. Norsk politi, Lasse Qvigstad og nåværende riksadvokat Tor Aksel Busch, arvet bare den danske konklusjonen. De foretok ingen egen etterforskning.

- Fant man noen papirer hjemme hos ham, eller på kontoret?

— Man fant noen papirer, men ingen som visstnok fremsto som avslørende, sier Lind.

Var «i krig»

Som forklaring på det angivelige selvmordet kom det på 1990-tallet frem opplysninger om at Wiborg hadde betydelig personlige problemer i tiden før han dro til Danmark.

Som det kom frem i Aftenpostens reportasje var firmaet hans på konkursens rand. Firmaet som skulle finansiere undersøkelsene hans på Hurum var også konkurs, og forsøkene på å få det offentlige til å bekoste arbeidet førte ikke frem. I tillegg var Wiborg fortvilet over at han ikke fant frem til Daniel.

I Belgia i 1999 kunne ekskonen Tessier fortelle at hun hadde opplevd å være i krig med Wiborg, før hun forlot landet.

- Lindh, hvilken vekt tillegger du opplysningene om Wiborgs personlige situasjon?

— Det er påstått at han var under psykiatrisk behandling. Det er ikke riktig. Han var psykisk nedkjørt. Hadde ikke inntekter. Firmaet var ved veis ende. Av fastlegen ble han henvist til psykolog. Her gikk han i samtaleterapi. Denne psykologen har vurdert at han ikke var suicidal. At han tvert i mot var på vei opp før turen til København.

Gjetter ikke på gjerningspersoner

- Kommer det frem i boken opplysninger om hvem som kan ha stått bak et drap?

— Jeg spekulerer ikke i det. Noen har forsøkt før meg. Jeg er presentert for mange teorier, også fra politifolk på høyt nivå i Oslo. Men jeg har ingen formening om dette, sier Lindh.

- Hva har vært dine hovedkilder?

— Det vesentligste har vært undnerlagsmaterialet til Smith-kommisjonen, som har vært hemmeligstemplet siden 2001. Jeg er blant de første som har fått gjennomgå dette, sier Lindh.

- Du mener at både politiet og Smith-kommisjonen hadde gjort seg opp en mening om saken før de gikk inn i den. Hva skulle være motivet til Smith, en anerkjent gransker, til å gjøre dette?

— Jeg har ingen anelse.

- Men du mener at det var tilfelle?

— Jeg har lest rapporten og underlagsmaterialet. Det er ikke gjort noe forsøk på å finne svarene i denne saken. Hele arbeidet har dreid seg om å underbygge teorienom selvmord, sier Lindh.

Vil ikke kommentere

Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad sier til Aftenposten i dag at han vagt husker saken. Men han vil ikke kommentere de nye opplysningene eller beskyldningene mot ham, som forfatteren kommer med.

— Dette er første gang jeg hører om dette, og jeg kan ikke kommentere noe som går så langt tilbake i tid. At forfatteren mener dette, er ikke noe jeg kan forholde meg til, sier Qvigstad.

Aftenposten har også vært i kontakt med Erling Arne Meek. Han ledet etterforskning om påstandene om sabotasje av måleinstrumenter på Hurum. I 1999 sa han til Aftenposten at det ikke var noen bevis eller indisier som «pekte i retning av sabotasje».

I dag sier Meek til Aftenposten at han ikke har hørt om noen nye opplysninger som er kommet frem i denne saken. Han var heller ikke med på å etterforske Wiborgs dødsfall.

Eivind Smith som ledet kommisjonen i 2000-2001 sier til Aftenposten at han ennå ikke har lest boken.

— Men av det jeg har fått referert av påstander gir ikke det meg noen grunn til å delta i en debatt.