Norge

Salmer fra kjøkkenet

Alice Munro ved kjøkkenbordet i hjemmet sitt i den kanadiske småbyen Clinton. Hun vokste opp i en tid da kvinner skulle gjøre husarbeid og oppdra barn, og det gjorde hun også. Men hun fant også tid til å skrive.

Tirsdag mottar Alice Munro Nobelprisen i litteratur. - Jeg trodde ikke man ble tatt på alvor som forfatter før man skrev en roman, sier 82-åringen i ett av sine svært sjeldne intervjuer.

  • Veslemøy Østrem
    Veslemøy Østrem

Nobelprisvinner i litteratur, Alice Munro, gir nesten aldri intervjuer, men i sommer slapp hun journalisten Charles McGrath inn i sitt hjem. Det ble en samtale om den canadiske landsbygden, om det å bli eldre og om hvorfor hun ikke kommer til å skrive flere bøker.

Da Alice Munro tidligere i år tok imot en litterær pris i Toronto, sa hun til en journalist at hun «antakelig aldri kom til å skrive flere bøker». Den 82 år gamle forfatteren har sagt det samme tidligere: i 2006 erklærte hun overfor en reporter fra The Toronto Globe and Mail at hun ikke visste om hun hadde «energi nok til å drive med dette lenger».

Likevel skrev hun og utga nok en novellesamling etter dette, Bare livet, den 14. i rekken. Den kom ut i fjor, og kritikerne fremhevet som vanlig hennes innsiktsfulle skildringer av småbylivets monotoni, av seksualitetens forvandlingskraft og kvinners vanskeligheter med å komme seg frem i en verden styrt av menn.

13. kvinne i rekken

Hun er blitt kalt «vår Tsjekhov» av sin amerikanske kollega Cynthia Ozick, og er allerede blitt hedret en rekke ganger i løpet av karrièren, blant annet med Booker-prisen og omtrent hver eneste nordamerikanske litteraturpris som eksisterer.

Det blir ingen flere bøker nå, sier novellisten Munro, som lenge trodde hun ikke ville få anerkjennelse før hun skrev en roman.

I år ble hun altså den 13. kvinnen i rekken som har vunnet nobelprisen i litteratur. Nyheten nådde henne klokken fire om morgenen mens hun besøkte datteren sin i Victoria i British Columbia, først etter at Nobelkomiteen hadde annonsert den.Komiteens representant fikk ikke tak i Munro og måtte nøye seg med å legge igjen en melding på telefonsvareren hennes. Etter hvert begynte journalister å ringe, og i et telefonintervju med canadisk fjernsyn sa Munro på morgenkvisten samme dag at «dette er en så fantastisk hendelse, jeg klarer ikke helt å beskrive det».

Ikke lenge etterpå la hun til: «Jeg håper dette kan få mennesker til å se novellen som en betydningsfull kunstform, ikke bare som noe man leker seg med til man klarer å skrive en roman.»

50 år med noveller

Alice Munro har skrevet og utgitt noveller — i snart 50 år. Nå sitter hun på verandaen på bak-siden av huset sitt i småbyen Clinton i Ontario, ennå uvitende om prisen hun skal vinne et par måneder senere, og insisterer på at hun mener det hun har sagt, at hun virkelig skal slutte å skrive. Hun er kledd i bukser, en løs bomullstopp og komfortable sandaler. Tåneglene er lakkert blå. Hun virker glad og avslappet.

– Det blir ingen flere bøker etter Bare livet, sier hun. – Det kan du sette penger på.

De fire selvbiografiske novellene som avslutter boken – på sett og vis gjenfortellinger av noveller hun innledet sitt forfatterskap med – vil bli stående som det siste hun har skrevet, mener hun.

Det er ingen dårlig måte å sette punktum på. For store forfattere som Munro er det å pensjonere seg en relativt ny karrièremulighet – det har alltid vært forfattere, som Thomas Hardy og Saul Bellow, som har skrevet til siste åndedrag, mens andre, som Proust, Dickens og Balzac, har dødd en tidlig død, utslitt av skrivingen i seg selv.

Margaret Drabble startet muligens en ny trend da hun i 2009, 69 år gammel, sa at nok fikk være nok. Alice Munro sier at hun er inspirert av Philip Roth, som i fjor høst erklærte at han ville slutte å skrive fordi han nå nærmet seg 80 år.

– Jeg stoler på Philip Roth. Han ser ut til å være lykkelig nå, sier Munro.

Alice Munro er på favorittlisten til en av Aftenpostens anmeldere.Les flere boktips fra høstens utgivelser.

Har det ikke så aller verst

For fire år siden avslørte Alice Munro at hun både hadde gjennomgått en bypass-operasjon og samtidig var blitt behandlet for kreft, men hun sier at helsen nå er god. Det vil si, den er ikke altfor dårlig.

– Det er sånn vi prater i Canada. Vi sier ikke «du ser ut til å ha det bra», vi sier «du ser ikke ut til å ha det så aller verst».

Den virkelig store omveltningen i livet hennes kom likevel i april, da ektemannen hennes gjennom 37 år døde. Hun og Gerald Fremlin, pensjonert kartograf, hadde et «ekstremt nært forhold». Etter hans død har hun forsøkt å være mer sosial, treffe flere mennesker, si ja til flere invitasjoner.

– Jeg gjør bevisst ting som kan ta meg ut i livet. Nå for tiden føles det på sett og vis naturlig å gjøre de tingene som andre 82-åringer også gjør.

Hun ler.

– Om noen bare kan fortelle meg hva det egentlig er.

Mediesky

Munro er kjent for å være beskjeden og mediesky, karaktertrekk som antagelig kan tilskrives god, gammeldags canadisk ydmykhet.

Men i det ligger det også en motvilje mot å bli satt i bås. I de få intervjuene hun har gjort, er hun rolig, direkte og upretensiøs, men også en smule unnvikende. Hun er troende til å komme med like mange spørsmål som svar. Ingen her i Clinton vet hvem hun er, mener hun.

– Om de gjør det, så blir de litt beskjemmet av det. Og jeg liker at ingen her bryr seg særlig mye om litteratur. Det gjør at jeg føler meg ganske fri.

Nobelprisen i litteratur er langt fra den eneste utmerkelsen Alice Munro har fått. En hylle i huset hennes er viet internasjonal heder og ære, sammen med en rekke gamle utgaver av The New Yorker. Munro har hatt novellene sine på trykk i tidsskriftet siden slutten av 1970-tallet, og det var også her hun oppdaget de skribentene hun selv beundret, som Edna O’Brien og Flannery O’Connor.

Alice Munro vokste opp ikke langt fra huset hvor vi sitter nå, i Wingham, en av nabobyene til Clinton. Faren hennes drev med kalkunoppdrett, moren var lærer.I barndommens samfunn var det vanlig at mennene jobbet på gård, mens kvinnene tok seg av hjem og barn. Hun sier likevel at hun brukte mye av den lange skoleveien på å dikte historier, og at hun visste at hun ville bli forfatter allerede da hun var 14 år.

– På den tiden var ikke dette noe man gikk omkring og skrøt av. Man skydde oppmerksomhet. Kanskje var det fordi man var fra Canada, eller fordi man var kvinne. Kanskje begge deler.

Skrev et visst antall sider hver dag

I Wingham var det ingen kvinner som tok universitets-utdannelse, men Alice Munro gjorde det; hun søkte stipend helt på egen hånd og studerte engelsk og journalistikk i to år på University of Western Ontario. I ettertid har hun kalt universitetet «mitt gjemmested». Hun har bygget karrièren sin på usedvanlig disiplin ved å produsere et visst antall sider skjønnlitteratur hver dag samtidig som hun oppdro tre døtre og hjalp sin første ektemann, James Munro, med å drive bokhandel.

Til tross for at hun ikke oppnådde noen særlig anerkjennelse til å begynne med, fortsatte hun å skrive.

Den første novellesamlingen hennes kom ut i 1968, da hun var 37 år gammel, men det var først da hun fikk historiene sine på trykk i The New Yorker på 1970-tallet at hun vakte oppmerksomhet utenfor Canadas grenser.

Med novellesamling nummer fem og seks, The Moons of Jupiter (1982) og The Progress of Love (1986) (på norsk 1988 – Forunderlig er kjærligheten), begynte anseelsen hennes for alvor å vokse.

Det hang ikke minst sammen med måten historiene hennes avvek fra novellens tradisjonelle fortellerstruktur på – de kunne begynne med slutten og slutte midt i. Sakte, men sikkert ble hun opphøyd til det Margaret Atwood har kalt «internasjonal litterær helgenverdighet.»

Les anmeldelsen av Munros siste novellesamling.

Behagelig sliten nå

– Men jeg kjenner at jeg ikke har noen energi lenger, sier hun, som et ekko av det hun allerede har erklært til flere aviser.

– Det å begynne på den måten jeg gjorde, i en tid hvor kvinner for det meste tok seg av barneoppdragelsen, det var veldig vanskelig, og man blir veldig sliten. Jeg føler meg veldig sliten nå. Men på en behagelig måte.

Hun tar en kort pause.

– Det er en deilig følelse å omsider være som alle andre. Men det betyr også at det viktigste i livet mitt er borte. Nei, ikke det viktigste. Det viktigste var mannen min. Men nå er begge deler borte.

SKRIVEHJØRNET: Alice Munro har skrevet sine siste bøker i et hjørne av spisestuen i huset sitt. Men nå er det slutt, sier hun, selv om hun har sagt til Nobel-komiteen at prisen muligens kan få henne til å ombestemme seg.

Huset hvor Alice Munro bor, ble bygget på slutten av 1800-tallet og ligger i en blindgate som munner ut ved et gammelt jernbanespor. Hennes avdøde ektemann er født og oppvokst her. På baksiden av huset vokser en gruppe valnøttrær som han plantet i sin tid, og på gårdsplassen står noen av hans besynderlige skulpturer, blant annet et badekar malt for å ligne en ku.

Skriveplass i stuen

Inne i huset er det koselig og avslappet og nesten standhaftig umoderne; i spisestuen henger det til og med et portrett av dronning Victoria. Like ved står en hylle med ordbøker og kuriosa som Alice Munros mor samlet på i sin tid.

Ektemannen, som blant annet var ansvarlig for Canadas nasjonale atlas, hadde sitt eget kontor, mens Munro skriver – eller pleide å skrive – i et hjørne av spisestuen, på et lite skrivebord foran et vindu med utsikt mot husets innkjørsel.

Paret flyttet hit på slutten av 1970-tallet for å ta hånd om ektemannens aldrende mor. De så aldri poenget med å flytte igjen. Heller ikke nå som hun er blitt enke, har Alice Munro noen planer om å forlate hverken dette huset, småstedene omkring eller Huron Countys landskap.

Nettopp dette landskapet, med sine vidstrakte jorder delt opp av veier som krysser hverandre i rette vinkler, punktert av en og annen silo og røde mursteinshus med det canadiske flagget vaiende i vinden, er det som utgjør Alice Munros litterære univers. En verden bestående av små, isolerte fellesskap, hvor ambisjon er noe man rynker på nesen av, spesielt hos kvinner, og hvor lengsel og begjær blir gjemt bort i mørke hjørner. Hvor alle kjenner alle, eller tror de kjenner alle.

– For meg er dette det mest interessante stedet i verden. Jeg antar at det er fordi jeg kjenner det så godt. Jeg slutter aldri å la meg fascinere— av det, sier hun.

- Min måte å skrive på er muligens gammeldags

Hun mener likevel at Huron County har forandret seg en del siden hun begynte å skrive.

– Menneskene er mer bevisst på byliv nå, og på at det finnes andre måter å leve på. Min måte å skrive på er muligens litt gammeldags, og det er ikke sikkert jeg ville gjort det på samme måte om jeg hadde begynt i dag.

Bilder fra hele Alice Munros karrière henger på veggen i et av rommene i huset hennes. Her lever hun et tilbaketrukket småbyliv. – Ingen her vet hvem jeg er, sier hun.

Alice Munros noveller er så mettet med erkjennelse og levd liv at de ofte er blitt kalt romaner i miniformat. Det er en kompliment hun møter med en viss reservasjon.– Vi klarer oss uten ordet «miniatyr», sier hun likefremt, med legger til at hun i flere år faktisk selv var misfornøyd med bare å skrive noveller.

– Da jeg jobbet med de fem første bøkene mine, ønsket jeg hele tiden at det var en roman jeg skrev på. Jeg trodde ikke at man ble tatt på alvor som forfatter før man hadde skrevet en roman. Det bekymret meg endel, men det gjør det ikke nå lenger. Dessuten virker det som om dette er i ferd med å forandre seg; jeg tror novellen tas mer på alvor nå enn den gjorde tidligere.

— Alderen min får jeg ikke gjort noe med

En annen ting som heller ikke bekymrer Alice Munro lenger, er alderen – et stadig tilbakevendende tema i historiene hennes.

– I det hele tatt bekymrer jeg meg mindre enn før. Alderen min får jeg ikke gjort noe med, og det er tross alt bedre enn å være død. Jeg føler at jeg har fått gjort det jeg ønsket å gjøre, derfor er jeg ganske fornøyd.

Hun begynner å le.

– Jeg kan omgi meg med mennesker i mye større grad enn før, fordi jeg ikke alltid jager dem bort for å jobbe med romanen min, sier hun.

– Ikke-romanen, mener jeg.

New York Times, norsk enerett

Les også

Gi henne nobelprisen