Bedrøvelsen over kong Olavs død er sirlig arkivert i tykke album, minnebøker og brune pappkartonger som fyller 18 hyllemeter i Riksarkivet. I tillegg til offisielle sørgeprotokoller fra utlandet, fylker og kommuner, utgjør barnetegninger nesten fem meter arkivkartong sammen de få gjenstandene som ikke ble ødelagt av fukt og stearinsøl. Hoffets ansatte samlet, tørket og tok vare på tegningene, og et år senere ble de deponert i Riksarkivet med klausul om at samlingen ikke skulle åpnes før 2. juli 2003, 100-årsdagen til kong Olav.

Barn fra hele Oslo-området kom til Slottsplassen med blomster, lys og tegninger. Sammen med de voksne skapte de et alter i snøen der man kunne sørge sammen over den døde kongen og dele uroen over den spente verdensituasjonen og bombeangrepene i Bagdad.
TOM A. KOLSTAD

— Det er et unikt arkiv, og jeg tror ikke det finnes maken i verden, sier Øyvind Ødegaard, leder for Publikumsavdelingen i Riksarkivet. - Det virker som om alle barnehager i Oslo og omegn dro på tur til Slottsplassen for å vise sin respekt for den gamle kongen. Tegninger strømmet også inn fra hele landet.

Barnas stemmer

Han mener 17.-maitogene har skapt en helt spesiell forbindelse og kontakt mellom den norske kongen og barn, han er en de kan hevende seg til. Barna har tegnet mange ulike motiver av kong Olav: skiløper, seiler, kongen i eventyret, stram militær og portretter med den karakteristiske bowlerhatten.

— Her kommer barnas stemme tydelig frem, de takket den gamle kongen for den han var. Slike stemmer er uvanlige i nasjonale arkiver, vanligvis er det maktens stemmer som gjenspeiles, sier han.

-Barnearkivet etter kong Olavs død er unikt, fordi barnas stemme kommer tydelig frem, sier Øyvind Ødegaard, leder for Publikumsavdelingen i Riksarkivet. Her har han hentet frem en krone av papp prydet med et bilde av kong Olav.
JAN T. ESPEDAL

Også teologiprofessor Jone Salomonsen ved Universitetet i Oslo mener det spesielle forholdet mellom kongen og barn er en forutsetning for å forstå måten sorgen og følelsene fikk utløp på da kong Olav døde.

— Kongehuset har en spesiell funksjon for dem som ikke har makt: barn, de enkle og alminnelige menneskene. Kongen oppleves som noe bestandig, en som alltid er til stede og som man kan henvende seg til i siste instans. På Slottsplassen kunne voksne la barna lede seg, og slik ble det lettere for alle å delta i den offentlige sorgen.

Barna sto i fremste rekke for bringe sin hilsen til Olav V. Mange voksne lot barna lede seg til å delta i et nytt, offentlig sorgritual.
ANNICA THOMSSON/NTB SCANPIX

Og snøhaugen vokste kjempehøy

Fra vinduene på Slottet, over kongeflagget og sørgefloret på halv stang, observerte kongefamilien og hoffet strømmen av mennesker som samlet seg rundt Karl Johan-statuen. De satte ned blomster og lys, personlige hilsener og tegninger i snøen for å hedre mannen som var født som danske prins Alexander i England og ble Norges kronprins Olav da han kom til Kristiania 25. november 1905, drøyt to år gammel.

Til kongefamiliens og medienes forbauselse fortsatte voksne og barn å tenne lys i snøen og tørke varme tårer fra kalde kinn dag etter dag. Særlig stemningsfullt var det i kveldsmørket for snøhaugene ble større helt frem til bisettelsen den 30. januar.

Golfkrigens første offer

Kongen var 87 år gammel, han hadde vært syk og ute av offentligheten i en lang periode, men likevel kom nyheten i Kveldsnytt som et sjokk. Verden var i dramatisk endring, denne torsdagskvelden i januar sto den i brann. Hans død falt sammen med starten på Golfkrigen mot Irak for å befri Kuwait. Krigsutbruddet ble en sterk påkjenning for den engasjerte kongen:

Kong Olav døde da bomberegnet begynte over Bagdad 17. januar 1991.
TOM A. KOLSTAD

«Jeg har sagt at min far var det første offeret for Golfkrigen i Norge. Det er ingen overdrivelse å si at min far var dypt bekymret for den utviklingen han så. Og han så jo det meste på TV. Jeg tror han hadde fjernsynsapparatet på i nesten åtte timer i ett strekk, fortalte kong Harald senere til Per Øyvind Heradstveit i boken Monarkiet i medvind og motgang .Nordmenn flest hadde, som kongen, nervene i høyspenn på grunn av krigsutbruddet i Midtøsten. Fjernsynsbildene av varme lys på Slottsplassen skapte en alternativ arena der det var aksept for gråt og sorg.

Alvorsstemt og verdig

Da kong Haakon døde 21 . september 1957, var det gått 52 år siden han kom til Norge som folkevalgt konge. Han nøt enorm respekt for sin innstats under krigen, og få nordmen klarte å forestille seg landet uten ham.
NTB SCANPIX

Stemningen var helt annerledes da Aftenposten rapporterte fra Slottsplassen straks etter kong Haakon død i 1957:

«Vi ødsler ikke med tårer i sorgens time, vi nordmenn. Vi blir tilknappet og sky. Vi så det for tre år siden da kronprinsesse Märtha døde. Vi konstaterte det på ny i morges da Kongen gikk bort. Menneskene dempet sine stemmer og saknet sine skritt. Stillferdig ble de stående mellom trærne. Alvorsstemte ansikter, ærbødige blikk, en hatt som strøk av et hode som ble blottet, en og annen tåre visket bort i smug, det var det hele. Verdig, behersket taust sendte landets borgere sin siste hilsen til landets konge. Tause gikk de videre. Et lydløst tog av mennesker».

34 år senere skapte nordmenn et felles alter på Slottsplassen, kjent fra katolsk skikk, men gjort på en protestantisk måte. Drapet på Sveriges statsminister Olof Palme fem år tidligere var første gang noe tilsvarende skjedde i Norden. Da la stockholmere ned røde roser på drapsstedet på Sveavägen.

Sørgehilsenene etter at prinsesse Diana ble drept i en bilulykke i Paris sensommeren 1997, vokste til berg av blomster utenfor hennes hjem i Kensington Palace og Buckingham Palace. Sjokket og sorgen etter terrorattentat 22. juli fikk også sitt utløp i blomsterhilsener i tillegg til brev og tegninger. Dette arkivet fyller 100 hyllemeter hos Riksarkivet.

Tyr til store ord

Jone Salomonsen leder det internasjonale forskningsprosjektet Reassembling Democracy, Rituals as Cultural Resource (REDO) , som blant annet tar utgangspunkt i 22. juli-attentatene. Hun har studert tekster i 22. juli arkivet.

— Det er mange barnetegninger, men flest tekster der folk har formulert sine tanker og ønsker for fremtiden. Mange bruker store ord, de taler til nasjonen, og det er høytid over brevene.

Også i dagene som fulgte etter terroren sommeren 2011, viste folk at de har utviklet rituell kompetanse i kollektive sorgreaksjoner.

— Det var stillhet, verdighet, og vi ga hverandre plass. Etter store katastrofer har mange behov for å være med og vise sin deltagelse, og ofte lar vi oss mobilisere gjennom fjernsynsbilder som viser at det enkelt å delta.

Etter 22. juli-terroren var hele Oslo fylt av blomster. Aller størst var blomsterhavet utenfor Oslo Domkirke.
ALEKSANDER ANDERSEN/NTB SCANPIX

I april var Salomonsen og de andre forskerne fra REDO i Paris for å diskutere ritualer og reaksjoner i Frankrike etter attentatet mot magasinet Charlie Hebdo.

— Vi satt på Café Comptoir og så nedover Boulevard Voltaire, der verdenslederne hadde marsjert i solidaritet i januar. Da var folk sinte og tok igjen med terroristene. Etter terrorangrepene den 13. november er det mer frykt i reaksjonene, men folk har på nytt samlet seg foran blomster– og lysaltere ved åstedene for ugjerningene. I stillhet og sorg legger de igjen sine hilsener og tanker.

25 år etter kong Olavs død står Midtøsten fortsatt i full brann, og sorg og tårer har funnet synlige utløp. Det umiddelbare savnet av den gamle kongen førte nordmenn sammen i et nytt, felles ritual som lærte oss en måte å være sammen på i vonde dager.

Kong Karl Johan på statuen var omkranset av lysene på Slottsplassen helt til kong Olav var bisatt i Oslo Domkirke 30. januar.
LISE ÅSERUD/NTB SCANPIX

Litt mollstemt? Da kan dette være noe å lese: