Norge

Nervene på høykant<br/> før klimatoppmøtet

I ukevis har det pågått en intens nervekrig om klima i oppkjøringen til møtet i København. Deltagerne er verdens mektigste.

  • Stine Barstad Ole Mathismoen

På bordet ligger klimatrusselen, enorme pengebeløp og en teknologisk revolusjon. Gevinsten eller tapet er kanskje klodens fremtid, høye utgifter og tap eller seier for eget næringsliv. Og en god porsjon politisk prestisje.

Mandag barker det løs i København. I nesten to uker, frem til og med fredag 17. desember, vil klimapolitikk prege nyhetsbildet. Delegasjoner fra mer enn 190 nasjoner, noen ledet av ministere, noen av byråkrater, starter sluttspurten mot det som skal bli en politisk avtale. Den opprinnelige planen fra Bali-toppmøtet for to år siden om en folkerettslig bindende klimaavtale i København, er droppet for flere uker siden. En slik avtale kommer tidligst neste år. Målet nå er en såkalt politisk avtale, med flest mulig politiske avklaringer som skal danne grunnlaget for en endelig avtale.

Innimellom, og spesielt mot slutten av København-møtet vil stats— og regjeringssjefer fra minst 90 land kaste glans og øve ulikt press. President Barack Obama deltar onsdag 9. desember på veien til fredsprisutdelingen i Oslo. Flere statsledere vurderer nå å komme samtidig med Obama, og heller droppe den planlaget høynivådelen på slutten.

Brannslukking

Nervekrigen om resultatet har pågått i lang tid. Den danske statsminister Lars Løkke Rasmussen har vært mer eller mindre på kontinuerlig reisefot fra hovedstad til hovedstad de siste ukene, for å hindre at klimatoppmøtet faller helt sammen. Det er ingen lett jobb, de viktigste motpartene i spillet er det amerikanske senatet og det kinesiske kommunistpartiets ledelse.

Et eksempel på den spente stemningen: Mandag denne uken offentliggjorde nyhetsbyrået Reuters det som skulle være et utkast til slutterklæring som vertskapet, den danske regjering, skal ha laget. Her skal det stå at verdens utslipp av klimagasser skal halveres innen 2050, og at verdens rike land skal stå for 80 prosent av denne reduksjonen. Bare minutter etter offentliggjøringen kom høylytte protester fra India og Kina, som ikke vil høre snakk om at de skal forplikte seg til reelle reduksjoner i det hele tatt. Indias sjefforhandler proklamerte at prosessen nå er på vei inn i en blindgate. I forrige uke lovet riktignok Kina å redusere den planlagte utslippsveksten med 40-45 prosent pr. produsert enhet, men vil ikke høre snakk om reelle kutt i dagens utslippsnivå. India likeså.

–Helt uaktuelt, glem det, sa Indias sjefforhandler. Kina er verdens største utslippsland, India ligger på fjerdeplass.

Nekter kontroll

USA har gjort det klinkende klart at de ikke vil forplikte seg hvis ikke Kina gjør det samme. India, Sør-Afrika, Brasil, Indonesia og andre store og små u-land har gjort det like klart at de ikke undertegner noe som lukter av forpliktelser uten at i-landene garanterer massive pengeoverføringer for å betale for ny teknologi og tilpasning til klimaendringer. I helgen ble disse store «u-landene» enige om å stå samlet som en blokk i København. De nekter sogar å godta en avtale som innebærer at deres klimagassutslipp skal kunne måles, registreres og verifiseres av verdenssamfunnet. De ser det som innblanding i nasjonal suverenitet.

Etter Reuters-lekkasjen var den danske statsministeren raskt ute med å si at Danmark ikke har foreslått noe som helst, og danskene måtte bruke masse energi på brannslukking.

Stemningen er altså spent og nervøs. Aldri har verden forhandlet om en avtale som er så omfattende, som berører omtrent alle land i verden så direkte, alle sektorer fra risbønder til tungindustri og som vil kunne ha så store konsekvenser – både om den politiske klimaprosessen lykkes eller om den ikke gjør det.

Forhandlingsmenyen

Menyen for forhandlingene om en politisk avtale i København kan sammenfattes slik:

  • Erkjennelse av klimatrusselen og en forpliktelse til å gjennomføre tiltak som hindrer en global oppvarming på mer enn to grader. Ifølge FNs klimapanel har temperaturen økt med 0,74 grader de siste hundre årene.
  • Forpliktelser om reduserte utslipp fra i-landene frem til 2020 og senere frem til 2050. Foreløpig har verdens i-land lovet 17 prosents kutt innen 2020 i forhold til 1990. U-landene krever at de rike lover 40 prosent innen 2020. FNs klimapanel har satt 25-40 prosent for å klare et togradersmål.
  • Forpliktelser fra u-landene om såkalte «handlinger», det vil si tiltak som begrenser utslippsveksten uten at de tallfester dette prosentvis.
  • Omfattende pengeoverføringer for å redusere avskogingen i tropiske land. Avskoging står for ca. 17 prosent av våre CO{-2}-utslipp.
  • Finansiering – i første rekke konkrete pengeløfter fra i-landene til klimatiltak i u-land de neste 3-4 årene, og deretter løfter om mer omfattende finansiering.
  • Tilpasning – det betyr penger fra de rike landene til u-landene for at de skal kunne tilpasse seg klimaendringer som allerede er på vei. Konkrete penger skal på bordet.
  • Stor uenighet om hvordan pengene skal forvaltes og fordeles. I-landene vil bruke Verdensbanken, u-landene vil lage nye fond hvor de har større medbestemmelse.
  • I-landene krever at alle land, inkludert u-landene, må lage klimaplaner, strategier for hvordan de skal begrense utslippene. Dette må omfatte målesystemer og systemer for internasjonal verifikasjon av at tiltakene gjennomføres. U-landene er svært skeptiske.

Norges sjefforhandler, statsråd Hanne Bjurstrøm, sier det kanskje viktigste i København er at det blir full åpenhet om hva man egentlig får til:

–I-landenes løfter må ta utgangspunkt i samme årstall, prosentløftene må kunne sammenlignes. Det må lett å forstå. U-landenes løfter må kunne måles og verifiseres. Det må være lett å kunne måle effekten av enigheten, sier hun.

Les mer om

  1. Klima